Som hovedarena for ishockey under OL-94 skal Håkons hall romme 10 000 tilskuere. Hallens beliggenhet i skrånende terreng har gitt en asymetrisk tribuneløsning med adkomst, garderober og andre tilleggsrom liggende på vestsiden av idrettsrommet. Håkons hall er en del av Lillehammer olympia park på Stampesletta og det kurvede taket har sitt utgangspunkt i et ønske om formmessig samspill mellom Håkons hall og Kristins hall. 

Hamar Olympiske amfi var arena for kunstløp og kortbaneløp under vinterlekene i 1994.

Det å skulle utforme en dinosaurus av en bygning med 22 000 kvm grunnflate, 11 etasjer høy på det meste i det mektige, flate Åkersvikalandskapet, eksponert for allverden i mils omkrets, går du ikke til med den aller største selvsikkerhet.

I tillegg ligger hallen ved hovedentreen til en liten norsk by. Den er for stor til å være noen bygning i Hamar-sammenheng, og den er plassert slik at Hamars innbyggere alltid senere vil måtte identifisere seg med den, enten de vil eller ikke.

Gjøvik Olympiske Fjellhall ble bygget for å huse ishockeykampene som skulle arrangeres på Gjøvik under Vinter-OL 1994. Prosjektet hadde en tidskrevende og til dels smertefull fødsel, med tilnærmet krigerske tilstander i byen. Men i januar 1991 gikk Gjøvik kommune inne for å realisere prosjektet som da var blitt vurdert i konkurranse med en rekke andre prosjekter for frittliggende haller. Fjellanleggets sentrale beliggenhet skulle ha en revitaliserende effekt på Gjøviks sentrumsområde, og innebærer en skjult innpassing av et kjempeanlegg der en tilsvarende frittliggende hall ville sprenge småbyens målestokk. 

Anlegget ligger på en tomt og i et bygningsmiljø med rike tradisjoner, i et verdifullt kulturlandskap, og er en del av gården Storhove, ca 6 km nord for Lillehammer. Da anlegget sto ferdig til OL-94 var det det største kommunikasjonssenteret i verden. Etter OL ble anlegget overtatt av Oppland Distriktshøgskole og NRKs distriktskontor. 

Lillehammer presse og informasjonssenter ble utført med to hovedparametere: 1. å betjene pressekorpset på over 3000 pressefolk under Ol, 2. fungere i etterkant som et fleksibelt utleieobjekt. 

Lysgårdsbakken hoppanlegg inngikk som en av de mest sentrale arenaene under de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. I tillegg til de fire hoppkonkurransene, ble også åpning- og avslutningsseremoniene arrangert i anlegget. Arenaen består av to hoppbakker med maksimale hopplengder på henholdsvis ca. 130 (K120) og 100m (K90), med tilhørende tribuner for 40 000 tilskuere. I tilknytning til bakken er det oppført 800 kvm med permanente bygninger. Disse er hovedsakelig oppført i naturstein og ubehandlet betong for å kontrastere de lette, temporære konstruksjonene i tekstil og tre.

Birkebeineren Skistadion var arena for langrenn og skiskyting under vinterlekene i 1994. I tillegg ble øvelsene i langrenn, langrennspigging og skiskyting under Paralympics avviklet her i mars 1994. 

Starthuset er plassert helt på toppen av snaufjellet, og skulle være så lavt og horisontalt som mulig, både for å skåne silhuetten og for å trykke huset fast i det forblåste terrenget. Starthuset skulle ha en solid stein/betong mur mot øst og en glasset side møt vest. Taket skulle bæres av to laminerte dragere formet som ski. Arkitektene samarbeidet tett med NRK for å gjøre starthuset interresant og tilpasset TV-skjermens 4:3 format. 

Kvitfjell alpinanlegg ligger i en unik terrengsituasjon hvor hele terrengsnittet tas i bruk: Utforkjøreren starter på toppen av snaufjellet, passerer mellomstasjonen i tregrensen og ender nede i bunnen av dalen. Tanken om et alpinanlegg i denne situasjonen ble konkretisert av starthuset som en horisontal, innsprengt «utskytningsrampe», mellomstasjonen som et pyramideformet pausested/«gamme», bunnstasjonen som en vertikal markering i den store dalen/en fire-etasjers «målpinne». Totalentrepriseentre-prenøren hadde liten sans for disse komplikasjonene i fremdriftsplanen, og sterkt modifiserte utgaver ble derfor bygget, uten arkitektenes oppfølging. 

Bob- og akebanen ligger nord for Lillehammer i Huseskogen, like ved Hunderfossen. En bob- og akebane er i utgangspunktet en stiv betongkonstruksjon med en lengde på 1,5km. Det er strenge krav til toleranse både i forhold til kurvatur og fallforhold. 

En konkret målsetting var at banen skille tilpasses landskapet slik at den ikke skulle være synlig fra E6, og skulle unngå utfyllinger i terrenget. Et annet mål var å framheve banen som en spennende skulptur i landskapet for de som beveger seg lang den. Hele bane området skulle framstå som et variert rekreasjonsområde med kontrast og samspill mellom bane og landskap.

Et viktig moment med den permanente deltagerlandsbyen var etterbruken. Man forsøkte å planlegge OL-lekene slik at flest mulig av bygningene og idrettsanleggene ville kunne få et nyttig bruk etterpå. Husene er gruppert i gater og tun og arkitektene har lagt vekt på å beholde krattvegetasjonen som preger området. Husene er utført i hovedsak med naturnære og lokalt tilgjengelige materialer som tre og stein. Huskroppene er enkle med gode,nøkterne planløsninger.

Bebyggelsesplanen for Deltakerlandsbyen består av en senterbebyggelse som et origo med boligene omkring. Boligene er gruppert i to lange gater i overgangen mellom jordet og lia med fire frittliggende tun oppe i lia. Vi har her gå nærmere inn på tun-løsningene i lia — husene som ligger i en bratt, vestvendt skråning. OL-organisasjonen ønsket lange, sammenhengende husrekker som ville gi maksimal fleksibilitet mht. plassering av nasjoner med ulik størrelse. Vi fikk imidlertid gjennomslag for at i denne ømtålige terrengsituasjonen måtte husene fremstå som klare tundannelser i det store landskapsrommet Dette sikret slektskap til eksisterende nabogård og bygget samtidig videre på urgammel tradisjon fra Gudbrandsdalen. 

Sogn Stadion, Jordal Amfi og Holmenkollbakkens utvidelse er planlagt samtidig i årene 1947-51. De to siste ble utført mens Sogn ble utsatt på ubestemt tid. Holmenkollbakken var selvskreven som vinterolympiadens midtpunkt, og det hersket enighet om at dette anlegg måtte få størst mulig tilskuerkapasitet. Jordal, Sogn og Holmenkollbakken har på sett og vis samme program: størst mulig tilskuerkapasitet med best mulig utsyn til sportsprestasjonen, flytende trafikk i anlegget og hurtig tømming.