Med Høyblokken – En bygningsbiografi har journalist Hugo Lauritz Jenssen skrevet en viktig bok. Den er et omfattende forsøk på å fortelle Regjeringskvartalets tohundreårige arkitektur- og byutviklingshistorie, og tilgjengeliggjøre den for dem som nå befatter seg med kvartalets skjebne, enten det er profesjonelt eller av egen interesse. Tittelen avslører at boken handler om Høyblokken, men den drøfter også historien til flere andre bygninger på Hammersborg og i Regjeringskvartalet, noe som er nyttig for den komplekse gjenoppbyggingsoppgaven det norske samfunnet står foran. Etter min mening kunne boken derfor gjerne fått tittelen Regjeringskvartalet, og inkludert historien til de nyere og mindre kjente bygningene S-blokka, R4, Møllergata 19 og R5.

Boken er godt formgitt og rikelig illustrert, og vil derfor kunne nå en større leserkrets enn bare den arkitektur- og kulturminnefaglige. I så måte skiller den seg fra lignende studier forfattet av fagpersoner, som Lars Roedes ”Bombemål: Regjeringskvartalet” i Fremtid for fortiden, nr. 2/3 - 2011, eller Elisabeth Tostrups ”Høye idealer på kronglete tomt” i Arkitekturårbok 2012. Den skiller seg også ut ved at den dessverre ikke oppviser et like godt skrivehåndverk. Som leser får jeg en mistanke om at forfatteren ikke alltid har kontroll over sitt stoff. Språket fremstår som uredigert og er tidvis utydelig og synsete. 

"Med sin inngående kunnskap kunne forfatteren med fordel gått enda lengre i sin analyse av debattantenes argumenter."

Sitatene er ofte upresist føyet inn i teksten, noe som gjør det vanskelig å følge forfatterens tankegang. Dessverre blir leseren i flere tilfeller ikke introdusert for kildene, eller gjort oppmerksom på hvorfor deres meninger er relevante. Noteapparatet er ukonvensjonelt ved at det mangler notetegn i teksten. Leseren blir ikke gjort oppmerksom på når forfatteren har lagt til kommentarer eller referanser, og må isteden aktivt se etter om det finnes utdypende informasjon. For en fagperson som er nødt til å vite hvor informasjonen kommer fra, er dette tungvint. Derimot har forfatteren lagt inn flere kryssreferanser mellom bilde og tekst, noe som beriker lesningen.

Innledningsvis gir Jenssen en fortolkning av debatten som fulgte 22. juli. Stykket er poengtert og et av de bedre i boken. Med sin inngående kunnskap kunne han med fordel gått enda lengre i sin analyse av debattantenes argumenter. Mer kritisk refleksjon er nyttig for å balansere samfunnsdebatten om Regjeringskvartalet. Et annet viktig bidrag er innføringen i 1800- og 1900-tallets idéstrømninger med den innflytelsen de hadde på nasjonsbyggingens arkitektur og byplaner, som hjelper leseren å forstå beveggrunnene for historiske beslutninger. Boken gir også informasjon om sikkerhet, politiske hendelser i kvartalet og Høyblokkens rolle i offentligheten, i større grad enn mye av det stoffet som har blitt gjengitt i mediene etter 22. juli.

Det er verdifullt at Jenssen løfter frem de integrerte utsmykkingene av Høyblokken og Y-blokken, og gir oss en forståelse av deres kompleksitet og originalitet. Han viser hvordan bygningene forener arkitektur, formgivning og kunst i et modernistisk Gesamtkunstverk, etter min mening like gjennomgripende og radikalt som for eksempel Coventrykatedralen eller Fondation Maeght i Saint-Paul de Vence. 

Boken er leseverdig og fyller et behov, men for en fagperson har den mangler. En andre utgave kunne rettet opp disse, og supplert med utdypende diskusjoner om de øvrige regjeringsbygningene. Et konvensjonelt noteapparat og indeks over personer og steder ville dessuten økt bokens brukbarhet i profesjonelle sammenhenger.