Reparasjon

Mellom gammelt og nytt ligger et spenn av muligheter

Publisert 28. februar 2017
Sentralen
Prosjekt

Sentralen

Atelier Oslo, KIMA arkitektur AS, 2016

Sentralen

Sentralen

Under overflaten

To gamle bankbygg i Kvadraturen er gjort om til kulturarena. Historien er klar for nye lag.


Sentralen
Møterom. De røffe gamle veggflatene oppmuntrer til endring.

Møterom. De røffe gamle veggflatene oppmuntrer til endring.

Meeting room. The old wall surfaces are exposed, inviting future possible alterations.

Produksjonsrom 1 med nye akustiske vegger.

Produksjonsrom 1 med nye akustiske vegger.

Production space 1 with new acoustic wall linings.

Det restaurerte trapperommet i Christiania Sparebanks gamle bankbygg. 

Det restaurerte trapperommet i Christiania Sparebanks gamle bankbygg. 

The restored staircase in the old bank building.

Black box i hvelvet, 2. etasje.

Black box i hvelvet, 2. etasje.

Black box in the vault on the first floor.

Produksjonsrom i 4. etasje, med veggmaleri av Vanessa Baird.

Produksjonsrom i 4. etasje, med veggmaleri av Vanessa Baird.

Production space on the 3rd floor, with mural by Vanessa Baird.

 
Kontorbygget på hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate, under utrenskning.

Kontorbygget på hjørnet av Tollbugata og Øvre Slottsgate, under utrenskning.

Stripping out of the office building on the corner of Tollbugata and Øvre Slottsgate.

 
Et nytt tak over den tidligere bakgården skaper et helt nytt torg, vinterhagen. 

Et nytt tak over den tidligere bakgården skaper et helt nytt torg, vinterhagen. 

A new roof over the former rear yard creates a winter garden.

 
Ny heissjakt graves ned i Osloleira. 

Ny heissjakt graves ned i Osloleira. 

A new lift shaft is sunk into the Oslo clay.

For at alle involverte skulle kunne ta del i prosessen ble det bygget en stor modell av bygningsmassen, der rom, fuksjoner og sammenhenger kunne diskuteres. 

For at alle involverte skulle kunne ta del i prosessen ble det bygget en stor modell av bygningsmassen, der rom, fuksjoner og sammenhenger kunne diskuteres. 

A large-scale model allowed everyone involved to take part in the discussion of spaces, functions and connections.

Diskusjonsmodellen.

Diskusjonsmodellen.

The discussion model.

Diskusjonsmodellen.

Diskusjonsmodellen.

The discussion model.

Snitt.

Snitt.

Section.

Plan 1. Inngangsetasje. 1. Marmorsalen, 2. Marmortrappen, 3. Hovedinngang, 4. Vinterhagen, 5. Restaurant, 6. personalinngang, 7. Landhandleri.

Plan 1. Inngangsetasje. 1. Marmorsalen, 2. Marmortrappen, 3. Hovedinngang, 4. Vinterhagen, 5. Restaurant, 6. personalinngang, 7. Landhandleri.

Ground floor. 1. Marble Hall, 2. Marble stair, 3. Main entrance, 4. Winter garden, 5. Restaurant, 6. Staff entrance, 7. Delicatessen

Plan 3. 2. Marmortrappen, 8. Hjørnesalen, 9. Møterom, 10. Forstanderskapssalen, 11. Gullbaren, 12. Hvelvet, 13. Arbeidsplasser. 

Plan 3. 2. Marmortrappen, 8. Hjørnesalen, 9. Møterom, 10. Forstanderskapssalen, 11. Gullbaren, 12. Hvelvet, 13. Arbeidsplasser. 

Level 3. 2. Marble stair, 8. Corner Hall, 9. Meeting room, 10. Board Room, 11. Gold Bar, 12. Vault, 13. Workspaces.

Plan 4. 13. Arbeidsplasser, 14. Ensemblerom, 15. Sosial sone, 16. Gymsalen.

Plan 4. 13. Arbeidsplasser, 14. Ensemblerom, 15. Sosial sone, 16. Gymsalen.

Level 4. 13. Workspaces, 14. Ensemble room, 15. Social zone, 16. Gymnasium.

Situasjonsplan. 1. Kvartalet med Sentralen. 2. Stortinget. 3. Kontraskjæret. 4. Tollbugata. 5. Øvre Slottsgate. 

Situasjonsplan. 1. Kvartalet med Sentralen. 2. Stortinget. 3. Kontraskjæret. 4. Tollbugata. 5. Øvre Slottsgate. 

Site plan. 1. Sentralen. 2. Parliament building. 3. Akershus Castle. 4. Tollbugata. 5. Øvre Slottsgate.

Arkitektens beskrivelse

Sentralen består av Christiania Sparebanks gamle bankbygg fra 1899 (Arkitekt: Henrik Nissen) og et tilstøtende kontorbygg fra 1900 (Arkitekt: Ivar Cock) som ble kjøpt opp av Sparebankstiftelsen i 2007. I 2012 vant Atelier Oslo og KIMA arkitektur en åpen arkitektkonkurranse der utlysningen etterspurte en arbeidsprosess og beskrivelsen av denne, helt uten tegninger. Hvordan man kunne se for seg utformingen av et nytt kulturhus med tilhørende arbeidsplasser, og gjennomføringen av en slik ombygning. Sentralens utforming og innhold var på dette tidspunktet helt åpent.

I arbeidet med Sentralen var arkitektene spesielt opptatt av å fremheve byggenes opprinnelige kvaliteter og utnytte dem på best mulig måte. Et viktig premiss var å ta byggene i bruk, uten å endre hovedstrukturen nevneverdig. Begge bygg var fylt med mange lag fra diverse ominnredninger de siste 30-40 årene. Hvilke kvaliteter kunne bevares? Hva skjulte seg bak de mange lagene med tepper, gips og himlinger? 

“Et viktig premiss var å ta byggene i bruk, uten å endre hovedstrukturen nevneverdig.”

Mange containerlass med skrot ble båret ut underveis i prosessen. Det ble gjort flere strukturelle endringer i de vernede fasadene og interiørene for å åpne opp de tidligere bankbygningene og skape et mest mulig imøtekommende bygg. Ettersom de gamle byggene aldri hadde vært konstruert for å henge sammen, var en av de største endringene å knytte de to bygningene sammen til en enhet. En helt ny inngang ble etablert mot Øvre Slottsgate, og nye heis- og trappeforbindelser rett innenfor inngangen knytter alle deler av bygget sammen. Et nytt tak over den tidligere bakgården skaper et helt nytt torg, vinterhagen, som er blitt et nytt naturlig samlingspunkt for besøkende og beboere. 

Brukergrupper

Det ble opprettet egne brukergrupper på 6-8 personer for ulike områder i byggene, som tekniske løsninger, arbeidsplasser, beverting og kulturhusfunksjoner. Gruppedeltagere med spesialkompetanse ble invitert med i prosjekteringsmøter for å sikre best mulig funksjonalitet. Det ble også gjort et stort arbeid med analyse av bygningenes beskaffenheter og muligheter før rom og funksjonsprogram ble utarbeidet sammen med byggherren.

Arbeidsprosess

For at alle involverte skulle kunne ta del i prosessen ble det bygget en stor modell av bygningsmassen. I denne ble ulike løsninger for ny sirkulasjon, innredning og utforming testet og diskutert. I denne modellen kunne alle se for seg en ny bruk av de ulike rommene, og hvilke sammenhenger disse rommene skulle ha til hverandre. 

Fremtidig fleksibilitet

Underveis i prosjektet ble det lagt særdeles stor vekt på fleksible løsninger. Alle rom er flerfunksjonelle og kan brukes til ulike aktiviteter. Samtidig kan antall arbeidsplasser enkelt justeres opp og ned. Alle tekniske føringer ligger åpent i himlingen og kan enkelt justeres. Prosjektet er planlagt og bygget for å tåle endringer over tid. 

Kulturminner og transformasjon

Byggene har til dels meget høy verneverdi. Det ble tidlig i prosessen etablert en god dialog med byantikvaren i Oslo, slik at ulike fordeler og ulemper ble belyst både fra et arkitektonisk og antikvarisk synspunkt. Dette skapte et veldig positivt tillitsforhold, der alle parter ble fornøyd med sluttresultatet, til tross for både overraskende inngrep og løsninger. 

Mange av de gamle overflatene som har blitt løftet frem har fått beholde sitt slitte eller uferdige preg, mens enkelte spesialrom har blitt restaurert og tilbakeført til sin originale stand. Denne kontrasten mellom det røffe og det forfinede mener vi gir bygget en egenartet atmosfære.

I prosessen har det vært viktig å tilføre færrest mulig nye elementer, kun brann- og lydskiller, tilrettelegging for universell utforming, akustiske absorbenter og teknisk infrastruktur er lagt til. Alle tekniske føringer ligger åpent for maksimal utnyttelse av fleksibilitet og romhøyder. 

Universell utforming

For å skape et mest mulig inviterende og fremkommelig bygg, er det lagt stor vekt på gode løsninger for universell utforming. Den nye sirkulasjonen er tilrettelagt slik at alle brukere benytter de samme adkomstene og sirkulerer likt rundt. I tillegg er det lagt vekt på at trinnløse adkomster, kontrastfarger og tilpasset belysning er integrert på en naturlig måte.

English Summary
Sentralen, Oslo

Architects: Atelier Oslo AS, KIMA Arkitektur AS

Sentralen is a transformation of a late 19th century bank- and office building into a new culture hub. Following an open design competition, user groups of 6-8 people studied the functional requirements and solutions of all the different areas, and a large model was used to focus the discussions. Ensuring flexibility throughout was a priority, to allow changes over time, both in spaces and in services. The buildings are registered as cultural heritage, and a continuous dialogue with the conservation authorities has also been maintained throughout. Marks acquired over time have been left visible, and certain spaces have been restored to former glory. A minimum of new elements have been added.

Sentralen
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Sentralaksen i Stends restaurerte hageanlegg, 2016. Foto: Camilla Waage
Artikkel

På jakt etter fortiden

Av Annegreth Dietze-Schirdewahn, Bjørn Anders Fredriksen, Anne K. Irgens

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

På jakt etter fortiden

Landskapsarkitektens rolle i gjenskapingen av Stends historiske hageanlegg

Hageanlegget på Stend i Fana tilhører en av de få gjenværende hovedgårdene i Norge fra 1600-tallet. Siden 2011 har Hordaland Fylkeskommune i samarbeid med forskere og landskapsarkitekter ledet et tverrfaglig arbeid med å gjenskape deler av Stends historiske hageanlegg.

Fig. 2. Hovedbygningen har form som en hestesko med fløyene samlet omkring en forplass. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. Dronebilde fra hagen i 2016.  Foto: Jens Christian Lindheim Skulstad

Fig. 2. Hovedbygningen har form som en hestesko med fløyene samlet omkring en forplass. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. Dronebilde fra hagen i 2016. 

The symmetry of the house is reflected in the garden layout. Drone photo from 2016.

Foto: Jens Christian Lindheim Skulstad

Stend ligger i Fana, sørøst i Bergen kommune og ca. 15 km fra Bergen sentrum. Hovedbygningen er fra 1680-årene og ble fredet i 1924. I dag eier Hordaland fylkeskommune eiendommen og Stend vidaregåande skule disponerer mesteparten det opprinnelige anlegget. Mot sjøen ligger Hordamuseet. Anlegget er aksialt med en romslig midtgang i hovedhuset. I første etasje ligger den nyrestaurerte Riddersalen med verdifulle barokke veggdekorasjoner som det finnes få andre eksempler på i Norge, og som i dag blir brukt til ulike arrangementer (HFK 2010). I andre etasje ligger en ark med et mindre rom, en slags ”Havestue”, i hagens midtakse. Her hadde man tidligere både utsikt over hele hagen og lysthuset som lå i enden av aksen fra huset. Den opprinnelige symmetrien i huset gjenspeilte seg også i hagens inndeling. 

Før arbeidet startet framstod det opprinnelige hagearealet på Stend sterkt fragmentert, med et internatbygg fra tidlig 1900-tall, en stor parkeringsplass og den kryssende fylkesveien som forstyrrende elementer. En gruslagt plass foran huset og sentralaksen var de eneste synlige rester av et formalanlegg. (Fig. 1)

Kildegrunnlaget var relativt begrenset i denne tidlige fasen av prosjektet. Gjennom et flerårig undersøkelsesarbeid med ulike metoder, stadig nye tolkningsforslag og gjentatte hagearkeologiske undersøkelser, har det lyktes å gjenskape grunntrekkene av den gamle formalhagen (rapportene er tilgjengelige på Fylkeskommunens hjemmeside, se kilde: HFK 2012). I anledning Stend jordbruksskoles 150-årsjubileum ble den gjenskapte hagen på Stend offisielt åpnet i 2016. (Fig. 2)

Fig. 1. Stend i 2012, før prosjektet startet. 
 

Fig. 1. Stend i 2012, før prosjektet startet. 

Stend in 2012, before the start of the reconstruction.

Fig. 3. Hovedgangens fundament etter den arkeologiske utgravingen i 2013. Dette er antakelig de eldste rester av et hageanlegg på 1600-tallet.  Foto: B.A. Fredriksen
Foto: B.A. Fredriksen

Fig. 3. Hovedgangens fundament etter den arkeologiske utgravingen i 2013. Dette er antakelig de eldste rester av et hageanlegg på 1600-tallet. 

Archaeological excavation showing remains of the 17th century garden.

Historien

Fram til 1528 var eiendommen en del av et klostergods. Da overtok Vincens Lunge, men først da Hans Kristoffersen Hiort kjøpte halvparten av Lunges eiendom i 1680 får man inntrykk av større byggeaktiviteter på Stend. Hiort, en dansk-norsk embetsmann, bygde det nåværende hovedhuset, som stod ferdig tidlig i 1680-årene. Det er svært sannsynlig at Hiort på samme tid anla den første hagen på Stend. Ingen dokumenter bekrefter innhold eller størrelse. En sammenligning med andre anlegg fra slutten av 1600-tallet viser at bygging av et påkostet hus oftest ble fulgt av etablering av et hageanlegg (Dietze 2000: 40). Hiorts hage må ha vært symmetrisk, med en midtakse og tverrakse, da det var vanlig i datidens hageanlegg. Hovedgangen fra hans tid, med en bredde på tre meter, er blitt avdekket arkeologisk. (Fig. 3)

En fortegnelse fra 1741 er av relevans for Hiorts anlegg. Her er nevnt tre lysthus og to fiskedammer, men verken posisjon eller størrelse er nærmere beskrevet (UiB, MS nr 466; Østgård 2013: 15; ILP 2012).

Fig. 4a. Utsnitt av Christies kart fra 1776 viser avgrensningen av anlegget i 1770-årene. 

Fig. 4a. Utsnitt av Christies kart fra 1776 viser avgrensningen av anlegget i 1770-årene. 

Map from 1776 shows the boundaries of the estate in the late 18th century. 

Fig. 4b. Wilsons kart fra 1867 viser rester av det formale hageanlegget med røtter i 1600-tallet. 

Fig. 4b. Wilsons kart fra 1867 viser rester av det formale hageanlegget med røtter i 1600-tallet. 

Map of the garden from 1867 confirming elements from the older formal garden.

Etter at Hiort døde i 1690 hadde Stend flere ulike eiere frem til 1741, da kanselliråd Wollert Danckertsen kjøpte eiendommen. Han står for neste periode i hagens historie, i tiden mellom 1741-1765. Danckertsen omtales som en rik mann med flere eiendommer i Bergen. Han skal ha bodd på Stend, i motsetning til tidligere eiere som kun brukte gården som lyststed. Et inventarium fra 1765 beskriver anlegget detaljert: hovedhusets interiør, hagen med steingard, igjen to fiskedammer med karuss, et lysthus, et materialhus og flere hus utenfor steingjerdet (UiB, MS nr 466). Hagens utstrekning antydes på senere kart. (Fig. 4 a og b, fig. 5) Grunntrekkene i hagen var formale/symmetriske og en videreføring fra Hiorts tid. Antakelig var kvarterene nærmest huset forbeholdt prydvekster, mens kvarterer lenger bort ble brukt til nytteplanter og frukthage. Denne typen inndeling kombinert med kanaler og bueganger finnes i regionen fra samme periode, som for eksempel De Besches hage i Bergen fra slutten av 1700-tallet (Moe 1988: 3-34).

“Prosjekter som skal gjenskape historiske hage- og parkanlegg krever en tverrvitenskapelig tilnærming .”

Den neste åpenbart viktige perioden i hagens historie er knyttet til Krohn-familien, som eide Stend gjennom tre generasjoner fra 1765 til 1834. Den første hageinteresserte eieren var etatsråd Wollert Krohn som bodde i Bergen, men brukte Stend som lystgård i sommermånedene (Østgård 2013: 16). Flere arkivdokumenter viser at Wollert Krohn videreutvikler anlegget. I 1784 blir hagestatuer levert fra København (UiB, MS 438). Buegangen kan bekreftes for første gang i 1779 og er beskrevet av gjester i tiden mellom 1800-1825 (Fossbakk 2011: 53). Det første kjente kartet som viser Stend relativt detaljert, ble laget i Krohns tid. (Fig. 4a) Kartet er tegnet i 1776 av landmåler Werner Hosewinckel Christie, men selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet. Hageskissen har et helt annet preg enn resten av kartet, og andre likende kart av Christie. Detaljstudier av kartet viser at hagen opprinnelig bare var markert med en grønn firkant (ILP 2012: 10-12). Kartet må dermed tolkes i sammenheng med andre kilder. Viktige elementer som vises er buegangen, drivhuset, et lysthus i enden av hovedaksen og noen små hagehus. 

Hele landmåler Werner Hosewinckel Christies kart fra 1776. Selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet.
 

Hele landmåler Werner Hosewinckel Christies kart fra 1776. Selve hageskissen på kartet er påført i ettertid, trolig så sent som på 1800-tallet.

The full extent of the 1776 map.

I 1792 overtok agent Wollert Krohn Stend etter faren. Han eide anlegget frem til 1834 og var svært aktiv i forhold til hus og hage (ILP 2012: 13ff). I 1795 nevnes et lysthus og et materialhus i regnskapene. Bestilling av planter og frø er dokumentert mellom 1794 og frem til 1830-tallet (ILP 2012: 13ff). Fra 1799 var det en ansatt gartner som hadde ansvar for hagen. I 1816 lagde Johan Fredrik Leonard Dreier et prospekt over Stend som viser hagen foran hovedhuset. (Fig. 5) Bildet viser formalhagen inndelt med kvarterer, en prydhage foran hovedfasaden og en nyttedel med frukthage i den mest synlige delen av bildet. Hagen ut fra husets fasade ses ikke på tegningen, men lysthuset som lå i hovedaksen er vist, sammen med materialhuset like ved. Det kan altså virke som om Wollert Krohn stort sett viderefører hovedelementene fra tidligere eiere. Dreiers prospekt gir en tidsriktig oppsummering av hele anleggets uttrykk. Sannsynligvis var det i Wollert Krohns tid at en mindre landskapspark ble føyd til på østsiden av formalhagen, mellom hovedhuset og den senere jordbruksskolen. I 1916 beskrives den slik: ”Her skal ha været en opmurt forhøining med bed av keiserkroner og rabatter av porselænsblomster. Ved siden herav – paa den nuværende nye haves plads foran sidefløien – fortsatte frie plantninger av løn og pyramidepoppel nedover skraaningene.” (Schnitler 1916: 201 ff og Bergem 1917: 107 ff). Bed kantet med skyggesildre, Saxifraga umbrosa på det lille utsiktsplatået i landskapsparken virker troverdig for 1800-tallsanlegget og kanskje var ”keiserkronene” i stedet de martagonliljene som fortsatt finnes i skogbunnen samme sted. Agent Wollert Krohn solgte eiendommen i 1842 til Wollert Konow. I 1860-årene solgte Konow deler av eiendommen til Bergenshus Amt, til etableringen av en jordbruksskole. 

Fig. 5. Hagens lengde langs tverraksen kan leses ut av Dreiers prospekt fra 1816. Her får man også et inntrykk av flere detaljer: oransjeri foran til høyre i anlegget, buegangen, overgangen mellom pryd- og nyttedel, lysthus, materialhus og steingjerde. 
 

Fig. 5. Hagens lengde langs tverraksen kan leses ut av Dreiers prospekt fra 1816. Her får man også et inntrykk av flere detaljer: oransjeri foran til høyre i anlegget, buegangen, overgangen mellom pryd- og nyttedel, lysthus, materialhus og steingjerde. 

The length of the garden can be seen in this prospect from 1816, together with a number of details: orangery, arch, pavilion and kitchen garden.

Jordbruksskolen eier anlegget fra 1866/67. I 1861 var den gamle prydhagen forfalt, og skolen anla en ny hage vest for den gamle. Av opprinnelige elementer fra prydhagen omtales i 1917 bare den gamle bygdeveien med allétrær. Skolens bestyrer G. A. Wilson tegnet i 1867 et kart over eiendommen der hoved- og tverraksen i den gamle hagen blir antydet. (Fig. 4b) Det virker som om det fortsatt lå et lysthus i hovedaksen. Aksen foran hovedbygningen ble fornyet senest på 1930-tallet. I 1950-årene ble Fanaveien lagt gjennom parken og delte anlegget i to. Stedet der lysthuset var plassert befinner seg trolig på den andre siden av veien. I området der dammene og oransjeriet lå, kom i 1931 et internat for skoleelever.

Tverrfaglig prosess

Prosjekter som skal gjenskape historiske hage- og parkanlegg krever en tverrvitenskapelig tilnærming og involvering av bred fagkunnskap med metoder fra ulike fagfelt, som kunst- og kulturhistorie, hagearkeologi, botanikk, arkitektur, anleggsteknikk og kartanalyse. Det er nødvendig for den faglige ledelsen å kjenne grunnleggende trekk i alle de relevante fagfeltene for å kunne håndtere verdiene et slikt kulturminne har. Landskapsarkitekturfaget har hatt en slik rolle i dette prosjektet. De siste tiårene har fagfeltet historiske hager blitt en egen gren innen landskapsarkitekturfaget i Norge. Det er særlig denne faglige prosessen at prosjektet utmerker seg. 

Forarbeidet til de fysiske undersøkelsene bestod av litteratur- og arkivsøk (ILP 2012). Stends hage er grundig beskrevet med både historiske og nyere bidrag (Schnitler 1916 og Søndre Bergenhus Amts landbruksskole 1917, HFK 2010, Fossbakk 2011). I tillegg ble det gjort nye arkivstudier i Krohnfamiliens arkiv, nå oppbevart på Universitetet i Bergen (UiB). Ulike kartsamlinger ble konsultert, som Statsarkivet i Bergen, Manusskriptsamlingen i UiB og Fylkesarkivet til Hordaland Fylkeskommune. Bildesamlingen ved Universitetet i Bergen har flere fotografier fra hagen i tiden mellom 1869 og 1950-tallet.

De innledende fysiske undersøkelsene i hagen ble utført med georadarundersøkelser i 2011 og 2012 (Johansen/Biwall 2011 og Winroth/Andreasson 2012) samt hagearkeologiske utgravinger i 2011, 2013 og 2014 (HFK 2011 og 2013). I forbindelse med utgravingen i 2011 ble det tatt pollenprøver (Halvorsen 2011a, b). Det er også foretatt en vegetasjonsregistrering (Brunstad Skoglund 2013).

Fig. 6. Tolkningskartet oppsummerer de viktigste funnene: sentralaksen, tverraksen, steingjerde, kanalene og dammer, lysthus og oransjeri. Internatsbygning øverst. Undersøkelsen antyder at mange elementer fortsatt kan ligge skjult under bakken. 1. Oransjeri, 2. Kanal, georadar og arkeologi, 3. Mur, arkeologiske funn, 4. Buegang, Dreier 1816 5. Materialhus, plassering usikker, 6. Lysthus og buet mur, proposjoner usikre, 7. Midtakse 3 m, arkeologisk funn, 8. Kvarterer 9.45 x 9.45 m 9. Tidligere hjørnepaviljong. Dreier 1816. Korresponderer med gangvei. Foto:  Helle Blindheim Strandhagen
Foto: Helle Blindheim Strandhagen

Fig. 6. Tolkningskartet oppsummerer de viktigste funnene: sentralaksen, tverraksen, steingjerde, kanalene og dammer, lysthus og oransjeri. Internatsbygning øverst. Undersøkelsen antyder at mange elementer fortsatt kan ligge skjult under bakken. 1. Oransjeri, 2. Kanal, georadar og arkeologi, 3. Mur, arkeologiske funn, 4. Buegang, Dreier 1816 5. Materialhus, plassering usikker, 6. Lysthus og buet mur, proposjoner usikre, 7. Midtakse 3 m, arkeologisk funn, 8. Kvarterer 9.45 x 9.45 m 9. Tidligere hjørnepaviljong. Dreier 1816. Korresponderer med gangvei.

Interpretive map of the different garden elements and their sources. 1. Orangery, 2. Canal, 3. Stone wall, 4. Arch, 5. Sheds, 6. Pavilion, 7. Central axis, 8. Planting beds, 9.45 x 9.45 m 9. Former corner pavilion.

Forprosjektet med ulike undersøkelser har gitt mye ny viten om hageanlegget. Det har vist seg at hagen er eldre enn tidligere antatt. Den ble trolig opparbeidet allerede på slutten av 1600-tallet, og det var trolig allerede da et like stort anlegg som senere dokumentert på kart og prospekt fra tidlig 1800-tall. Agent Wollert Krohns livsstil og hans bruk av anlegget til selskap og fest, har ført til at Stend ble omtalt som ”Krohn-familiens hage”. På grunn av gode økonomiske tider hadde hagen på Stend en blomstringstid under Wollert Krohn. Men det virker som de viktigste elementene, som steingjerde, dammer og lysthus, allerede var etablert før 1765. 

En rapport med historisk dokumentasjon som sammenfattet alle analysene fra de ulike faggruppene ble laget på slutten av den første fasen i prosjektet. (Fig. 6) Rapporten ble grunnlaget for flere drøftingsrunder. Inngående drøftingsrunder som involverte ulike fagfelt bidro til å sikre gode argumenter for valg av tilbakeføringsår og ulike tiltak knyttet til det. På bakgrunn av dette ble det laget en plan for fremtidige tiltak (ILP 2014). Institutt for landskapsplanlegging utarbeidet en overordnet plan for gjenskaping, og på dette tidspunktet ble også en lokal landskapsarkitekt involvert for å sikre detaljprosjektering og oppfølging i realiseringsfasen. Alle i den indre fagkjernen var samlet til beslutningsmøte da rapportene og planen forelå. En åpen prosess og mulighet til kontinuerlig tolkning og tilpasninger underveis var viktig for å sikre best mulig resultat. 

“På Stend har det vært viktig å gjenskape opprinnelig terrengnivå foran huset for å opprettholde forholdet mellom hus og hage.”

Realiseringen av prosjektet startet allerede i 2013, med oppformering av historisk plantemateriale. Ettersom alt plantemateriell skal være historisk korrekt tar det tid før de lave buksbomhekkene kommer på plass, samt fullverdig beplantning i parterrene. Den fysiske gjenskapningen startet i 2014. Hagen på Stend er blitt formet etter grunntrekkene hagen hadde fra sent 1600-tall til inn på 1800-tallet. Gamle hagebøker, som blant annet Horticultura fra 1694 av Christian Gartner og Blochs Horticultura Danica, har vært gode referanseverk. På grunn av manglende funn er hagens detaljering innenfor hvert kvarter en fri tolkning. Det er søkt å gi et tidsmessig uttrykk fra tiden rundt 1800, da Dreier laget en rekke illustrasjoner av hager i Bergensområdet. Det meste av arbeidet med hagen er nå fullført og hagen ble åpnet i september 2016.

Gjenskapningen av hagen

Året 1816, da Dreier dokumenterte anlegget, er valgt som tilbakeføringsår, for å favne utviklingen av anlegget fra slutten av 1600-tallet til tidlig 1800-tall. På denne måten illustreres flere faser i hagens historie. Kildematerialet gir ikke nok belegg for en rekonstruksjon av anlegget i alle detaljer. Det er kun hovedstrukturen med proporsjoner og kvarterinndeling som lar seg rekonstruere i betydningen tilbakeføring til en bestemt dokumentert tilstand. Det er søkt å benytte kunnskap om andre anlegg i omegnen av Bergen for å trekke kvalifiserte slutninger om hvordan Stend kan ha sett ut. Damsgård hovedgård, Milde og Baroniet Rosendal, som gjennomgikk en lignende gjenskapelsesprosess på 1990-tallet, er de mest velholdte referanseanleggene i regionen. Ekspertisen som er opparbeidet omkring dem har vært til god nytte i gjenskapingsprosessen på Stend. 

Utgravingen i 2013 avdekket at grusplassen foran hovedbygningen hadde om lag samme størrelse som i den tidligere formalhagen. I historiske anlegg er det avgjørende at toppnivå ikke heves eller endres. På Stend har det vært viktig å gjenskape opprinnelig terrengnivå foran huset for å opprettholde forholdet mellom hus og hage, her ved trinnet ned fra altanen. 

Hagens ytre avgrensing mot nord ble påvist ved funn av fundamentet for hagemuren nordøst for internatet. Ut fra de overnevnte funnene kan det sluttes at hele hagen med stor sannsynlighet har vært inndelt i åtte kvadratiske kvarterer eller fire rektangulære. Kvadratoppdelingen var det vanlige mønsteret på slutten av 1600-tallet da hagen ble anlagt, og er blant annet beskrevet i Gartners Horticultura. Antallet kvarterer og bredden på gangveiene stemmer med de målene Gartner anbefalte for et anlegg av denne størrelsen. Dreiers prospekter fra Bergenstrakten rundt 1800 viser at Gartners anbefalinger fremdeles var på moten. Det er dermed mulig at hagen på Stend fikk kvadratiske kvarterer rundt 1680, og at denne grunnstrukturen ble videreført i anlegget, antagelig helt inn på 1800-tallet.

Fig. 7. Den gjenskapte hagen. Den gruslagte sentralaksen ut i hagen var 3 m bred, mens de mindre gangveiene rundt kvarterene var 1,26m (to alen). ). De firkantede kvarterene er 9,45x9,45m. 1. Hovedhus, 2. Vognskjul, 3. Pergola, 4. Informasjonsskilt, 5. Prydkvarter, 6. Nyttekvarter, 7. Gresskvarter.  Foto: Anne Irgens, Norconsult.
Foto: Anne Irgens, Norconsult.

Fig. 7. Den gjenskapte hagen. Den gruslagte sentralaksen ut i hagen var 3 m bred, mens de mindre gangveiene rundt kvarterene var 1,26m (to alen). ). De firkantede kvarterene er 9,45x9,45m. 1. Hovedhus, 2. Vognskjul, 3. Pergola, 4. Informasjonsskilt, 5. Prydkvarter, 6. Nyttekvarter, 7. Gresskvarter. 

The reconstructed garden. 1. Main house, 2. Carriage house, 3. Pergola, 4. Information sign, 5. Flower beds, 6. Kitchen garden beds, 7. Grass bed.

I gjenskapingen av hagen er det lagt opp til fire prydkvarter og seks nyttekvarter. Prydkvarterene organiseres i hver ende av midtaksen, og nyttekvarterene i tilknytning til tverraksen. Det er ikke kjent hvordan den opprinnelige fordelingen var mellom pryd og nytte, eller om det var mer blandet. Muligens var nyttekvarterene først og fremst lagt i den lavereliggende delen av hagen i nord, der parkeringsplassen nå ligger. Dreiers stikk indikerer nyttekvarterer der. (Fig. 7)

“Det har vært en utfordring å skaffe gamle sorter, særlig av sommerblomster og busker.”

Christian Gartner anbefalte i Horticultura omramming av kvarterene med treaktige vekster, roser, bærbusker mv. (Balvoll/Weisæth 1994: 37). Dette var en tradisjon som holdt stand lenge. Imidlertid viser Dreiers mange stikk fra rundt 1800 stor variasjon, der de omsluttende bedene i kvarterene ikke alltid består av hekker, men vel så ofte hadde en åpnere karakter, som blomsterbed. Prydkvarterene i planforslaget har fått utforming som bed, med ytre innramming av buksbomhekker. De indre bedene er kantet med gresstorv, slik som i Rosendal. Inndelingen av prydkvarterene er basert på den vanlige renessansehageformen med en sirkel i et korsdelt kvadrat. Bruk av buksbom i ytterkant av kvarterene er kjent fra Rosendal, og var svært utbredt i tilsvarende, mer eller mindre samtidige anlegg i hele nordvest-Europa. Nyttekvarterene er opparbeidet med dyrkingsbed og anbefalt med jordganger som en tradisjonell kjøkkenhage. 

Stend i 2016. Gresskanter var vanlige i de gamle norske formalhagene. Planteutvalget i bedene vil etter hvert få mer historisk riktige vekster, men det tar tid å få oppformert plantemateriale av for eksempel historiske stauder fra området. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016. Gresskanter var vanlige i de gamle norske formalhagene. Planteutvalget i bedene vil etter hvert få mer historisk riktige vekster, men det tar tid å få oppformert plantemateriale av for eksempel historiske stauder fra området.

Stend in 2016. Turf edges were often used in old Norwegian gardens. More historic plant material in the borders will be planted in the coming years. 

Det er ikke plantet buksbomhekker i hagen ennå. Arboretet på Milde, tilknyttet Universitet i Bergen, dyrker buksbomplanter til hagen. Stiklinger er tatt fra en busk fra 1700-tallet som står på Store Milde Hovedgård noen kilometer unna og er under oppaling for utplanting våren 2017. Det er plantet ut åtte enkeltstående buksbombusker fra samme kultivar i stikrysset midt i hagen. Disse er plassert der utgravningene viste antydning til plantehull.

Plantevalget ellers i anlegget er basert på gammelt kildemateriale fra denne hagen og tilsvarende hager i området. Dette er planter som ble introdusert før 1816. Det har vært en utfordring å skaffe gamle sorter, særlig av sommerblomster og busker. Det er hentet stauder fra den historiske hagen ved Damsgård hovedgård, som er fra omtrent samme tidsepoke, og det ble kjøpt stauder av historiske sorter fra Heidatun Staudegartneri på Sunnmøre. Det er prydkvarterene det har vært fokus på nå de første årene, med valg av riktig plantemateriell. Nyttekvartene er plantet med ”moderne” urter i ytterrammen, mens det i dyrkningsfeltet har vært sådd havre og bygg – mest for prydverdi. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016. 

Hagen på Stend ligger i et fuktig område på berggrunn som veksler mellom dype partier og grunne fjellnabber med lommer av jord mellom. Det bød derfor på store utfordringer med dreneringen som måtte legges på kryss og tvers for å komme klar av bergnabbene uten sprenging. Det er lagt inn en del overvannsluk på strategiske steder. For ytterligere å forsikre oss mot problemer med overvann er hagen lagt med et ensidig fall på 1:40 mot nord-øst. Dette er lite synlig for det blotte øye, men har vært svært effektivt. Selv på regnfulle dager er det ikke problemer med overvann hverken på grusdekker eller i bed. 

Valg av grus til grusgangene har vært utfordrende. Det ble funnet et tynt lag med rødlig naturgrus nede i jordlagene under utgravingen. Dette var antakelig fra de gamle grusgangene og ble kanskje hentet fra fjæren i fjorden nedenfor. Denne grusen dannet utgangspunkt for jakten på riktig grustype. Valget falt til sist på en rødlig naturgrus fra Modalen med ganske lite finstoff, men mye sand. 

Flere lysthus er nevnt i arkivmaterialet. Lysthuset i midtaksen lå trolig på andre siden av hovedveien. Gjenoppbygging av dette synes ikke aktuelt nå, men det er viktig å ta vare på sporene i grunnen. I kildene er det også nevnt et materialhus som antakelig har ligget som et eget kvarter i anlegget. Lignende arealbruk for lysthus/gartnerens hus kan man finne i anlegget i Rosendal. Det anbefales å la dette kvarteret stå med enkel gressplen foreløpig. Muligens kan huset (etter antydningene fra Dreiers prospekt) gjenskapes på sikt. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016.

Oppsummering og kritisk tilbakeblikk

Det er en langsiktig målsetning å gjenskape hele det formale anlegget på Stend med lysthus, oransjeri, dammer og murer. En gjenskaping vil gi et mer helhetlig inntrykk av anleggets proporsjoner og utforming. Siden dette vil innebære flytting av parkeringsplass, riving av internatbygg og flytting av hovedveien er det nok et stykke frem i tid.

I forvaltningen av området er det viktig å betrakte hele det tidligere hagearealet som et bevaringsverdig område. De hagearkeologiske undersøkelsene samt georadarundersøkelsen har vist at det finnes en god del spor bevart i bakken. Særlig har funnet av muren som avgrenset hagen mot dagens hovedvei vært av stor betydning for å definere hagens utstrekning fra 1700-tallet. En gjenskapning av de resterende hagedelene, som dammer, buegang, oransjeri og lysthus, vil kreve nye undersøkelser og faglige vurderinger. Ellers er det fare for å lage en form for fri fornyelse som ikke har noe med den historiske originalen å gjøre, verken i utstrekning eller innhold. 

Stend i 2016. Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune
Foto: Bjarte Brask Eriksen, Hordaland fylkeskommune

Stend i 2016.

Stend in 2016.

Erfaringen fra prosjektet viser at det kan være en utfordring å gjenskape historiske originale elementer uten å følge ønsket om å justere dem etter dagens formspråk. Som landskapsarkitekter har man tendens til å pynte eller rydde opp, slik at besøkende eller beboere skal få en god og attraktiv opplevelse. Og selv om det kalles et historisk anlegg med røtter tilbake til 1700-tallet, så er det dagens tolkning av historien som får innflytelse og gir føringer. Frem til nå har dette prosjektet forsøkt å holde den historiske linjen forholdsvis konsekvent. Historiske kilder, enten i form av kart, litteratur eller arkivkilder, eller funn på stedet, har alltid gitt ledetråden for en beslutning. Samtidig har man hatt en kritisk holdning til kildene, da ikke alle omtaler kan tolkes som ”sanne”. 

For dagens vedlikehold/budsjetter er det også en utfordring å gjenskape elementer som krever store ressurser. Det er valgt grus med kant av tre i stedet for jordganger i kvarterene, da det ble for krevende å vedlikeholde en gresskant som går rett over i jord. For å få til snorrette kanter, og slik at retningene ikke skal endres over tid, er det satt ned øyeskruer for feste av retningssnor i hvert hjørne av kvarterene. Disse er skjult under grusen og skal brukes hver vår for å justere vinklene på gresskantene.

Sentralaksen i Stends restaurerte hageanlegg, 2016. Foto: Camilla Waage
Foto: Camilla Waage

Sentralaksen i Stends restaurerte hageanlegg, 2016.

The central axis of the reconstructed garden at Stend, 2016.

Når et anlegg har gjennomgått så fundamentale endringer, med en stor hovedvei, nye bygninger og parkeringsplass i hagen, er det ikke lett å finne gode svar. Det var et ønske å skjerme anlegget fra hovedveien med en støyskjerm, noe som ikke har historisk forankring. Det ble også diskutert å plante hekker mot parkeringsplassen, slik at den ikke synes fra hagen. Men også dette er elementer som ikke har noe å gjøre i en hage fra denne tiden. I prosjekter med krav til historisk forankring er det svært viktig å ikke trekke inn dagens estetiske tilnærming. Og for å forstå estetikken fra 1700- eller 1800-tallet blir et samarbeid med forskningen på feltet helt avgjørende. Det holder ikke å bruke et prospekt som mal, det gjelder å forstå den historiske konteksten, historisk plantebruk og historiske anleggsteknikker. Dette var et krav/betingelse da prosjektet startet.

Prosjektet har bidratt til å heve, fornye og utvikle norsk landskapsarkitektur ved å rette fokus mot historisk teoretisk kunnskap i anvendte landskapsprosjekter. Kunnskap om historien støtter en bredere forståelse av anlegget og bidrar til å videreutvikle verdifulle grøntanlegg på en mer forsvarlig måte. Prosjektet har bidratt til å øke kompetansen i hagekunsthistorie, historisk konstruksjonsteknikk og plantebruken i de ulike involverte disiplinene, i forvaltningen og de utførende fagkreftene. Prosjektet har også overført kunnskap om norsk hagekunst til fagene som historie, arkeologi og botanikk. Involvering av studenter fra landskapsarkitektutdanningen ved ILP, gjennom kurs, studentprosjekter og masteroppgaver, har bidratt til å formidle ny kunnskap og metoder også til neste generasjon landskapsarkitekter. Det er i årene som kommer behov for å styrke kunnskapen om de grønne kulturminnenes betydning både i forskning, formidling og forvaltning. Prosjektet viser at det er mulig å komme frem til en faglig forankret gjenskaping, til tross for at man i starten hadde lite håndfast kunnskap om den historiske hagen. Dette er en viktig erfaring å ha med seg i møte med andre historiske anlegg, som kanskje ved første øyekast ser ut til å være tapt.

Historiske anlegg krever mye håndarbeid. Anleggsgartnere fra Tommys Hage & Anlegg AS under skjøtselsoppdrag på Stend, 2016. Foto: Camilla Waage
Foto: Camilla Waage

Historiske anlegg krever mye håndarbeid. Anleggsgartnere fra Tommys Hage & Anlegg AS under skjøtselsoppdrag på Stend, 2016.

Historical gardens require a lot of manual maintenance. Gardeners at Stend, 2016.

Referanser/litteratur
Litteratur

Balvoll, Gudmund og Weisæth, Gunnar (1994). Horticultura. Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner. Ås 1994.

Bergem, (1917). Havebruket. I: Søndre Bergenhus Amts landbruksskole. Søndre Bergenhus Amts landbruksskole: særlig skolen på Stend 1866-1916. Bergen 1917, s. 107-119.

Brunstad Skoglund, S. E. (2013). Botanisk kartlegging av dagens hage ved Stend Hovedgård. Botanisk undersøkelse UiB 2013.

Dietze, A. (2000). “1600-talls kjøkkenhagetradisjon på Baroniet Rosendal, Kvinnherad, Norge.” I: Moe, D., Salvesen, P. H. & Øvstedal, D. O. (red.) Historiske hager. Bergen Museums skrifter nr.5. Alma mater forlag. S. 40-45.

Fossbakk, Karin (2011). Krohns hage på Stend 1771-1834. Masterarbeid UMB Ås 2011. 

Halvorsen, Lene (2011a). “Pollenanalyser av prøver fra sjakt 1b.” De naturhistoriske samlinger. UIB 2011. 

Halvorsen, Lene (2011b). “Pollenanalyser av prøver fra sjakt 2.” De naturhistoriske samlinger. UIB 2011. 

HFK, Hordaland Fylkeskommune, (2010). Stend – frå høvdingsete til representasjonsstad. Dokumentasjonsheftet av Hordaland Fylkekommune 2010.

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2011). Stend hovedgård. Hagearkeologisk registrering i samband med reetablering av renessansehagen på Stend. Rapport 72/2011. 

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2013). Stend hovedgård. Hagearkeologisk registrering i samband med reetablering av renessansehagen på Stend. Rapport 72/2013. 

ILP, Institutt for landskapsplanlegging, (2012). Stend hovedgård. Sammendrag arkivsøk. Ås 2012.

ILP, Institutt for landskapsplanlegging (2014). Stend hovedgård. Plan for fremtidige tiltak. Ås 2014.

Johansen, Lise-Marie Bye og Biwall, Anders (2011). Georadarundersøkelser av hageanlegget på Stend. NIKU og RAÄ 2011. 

Moe, Dagfinn (1988). De Besche Haven – Ole Bulls plass: havehistorie i Bergens sentrum. I: Årbok (Gamle Bergen museum). 1988. s. 3-34.

Schnitler, C.W. (1916). Norske Haver i gammel og ny tid. Bind 1. Kristiania 1916.

Søndre Bergenhus Amts landbruksskole (1917). Søndre Bergenhus Amts landbruksskole: særlig skolen på Stend 1866-1916. Bergen 1917. 

Winroth, Lars og Andreasson, Anna (2012). “Stend hovedgård - Trädgårdsarkeologisk georadarundersökning 2012.” Archaeogarden 2012. 

Upublisert:

UiB, MS 438, side 278 til 289, Manuskriptsamling UiB.

UiB, MS 466 Gårdsregnskaper fra Stend, -Manuskriptsamling UiB.

Østgård, Arne. Stend Jordbruksskole. Upublisert manuskript. Tilsendt på mail 2013.

Internet:

HFK, Hordaland Fylkeskommune (2012), http://www.hordaland.no/nn-NO/... [ sist besøkt 10.01.2017]

English Summary
The hunt for the past. The role of the landscape architect in the recreation of the historic garden at Stend

By Annegreth Dietze-Schirdewahn, Bjørn Anders Fredriksen, Anne K. Irgens

The garden at Stend in Fana outside Bergen is one of the few surviving 17th century manor gardens in Norway. Around 1800 the manor was one of the most beautiful country estates in the Bergen region, mentioned in a number of sources. Since 2011, local authorities together with landscape architects and researchers from the Norwegian University of Life Sciences have worked to recreate parts of the garden, which opened in 2016. This article describes the history of the manor, the recreation work and the important role of the landscape architect.

The estate has been extended and resolved since its beginnings as a monastery. The garden layout is recorded in a number of historical maps and other documents, and confirmed by georadar surveys and archaeological excavation.

The reconstruction project started with the propagation of plant material, based on gardening treatises from the period. The layout of walls and paths were determined by the excavation. The actual planting plan, however, is a free interpretation of what might have been in the year 1816, a mixture of decorative planting and kitchen gardens. The interpretive aspect is a challenge. It is unavoidable that certain adjustments are made to suit today’s preferences and technological developments. Nonetheless, the project has contributed to the development of knowledge and techniques in today’s landscape architecture as well as other disciplines involved in the recreation.

This research article was peer-reviewed and approved by independent experts.

På jakt etter fortiden
Annegreth Dietze-Schirdewahn
Annegreth Dietze-Schirdewahn er professor i hagekunsthistorie, Institutt for landskapsarkitektur, LANDSAM-fakultet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
På jakt etter fortiden
Bjørn Anders Fredriksen
Bjørn Anders Fredriksen var postdok i hagekunsthistorie under prosjektet (LANDSAM/NMBU) og er nå parksjef ved samme universitet.
På jakt etter fortiden
Anne K. Irgens
Anne K. Irgens er landskapsarkitekt og ansatt i Norconsult Landskap i Bergen.
På jakt etter fortiden
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Forskning
Låvens vestfasade med nytt vindusparti. Foto: Rickard Riesenfeldt
Prosjekt

Sørum Gård, ombygging av låve

Are Vesterlid, 2007, pågår fremdeles

Tunet med den hvitmalte hovedbygningen. Knut Wolds skulpturer i forgrunnen. Foto: Rickard Riesenfeldt
Foto: Rickard Riesenfeldt

Sørum Gård, ombygging av låve

Sørum Gård, Stange

Arkitekt:
Are Vesterlid

Samspillet mellom en arkitekt, en kunstner og en gammel gård i Hedmark har nedfelt seg i en rekke arkitektoniske enkeltsteg, fortsettelsen på en pågående fortelling. 


 
Låven. Oppholdsrommet med kjøkken, arbeidsplass over. Foto: Rickard Riesenfeldt

Låven. Oppholdsrommet med kjøkken, arbeidsplass over.

Barn. Living room with kitchen, workspace above.

Foto: Rickard Riesenfeldt
 
Oppholdsrommet i låven. Foto: Rickard Riesenfeldt

Oppholdsrommet i låven.

Living room in the barn.

Foto: Rickard Riesenfeldt
Plan låven.

Plan låven.

Plan of the barn.

 
Badet. Foto: Rickard Riesenfeldt

Badet.

Bathroom.

Foto: Rickard Riesenfeldt
 
Plan badstue (over) og bad, med sikk-sakk trapp ned til badstuen under.

Plan badstue (over) og bad, med sikk-sakk trapp ned til badstuen under.

Plan sauna (above) and bathroom, with stair down to sauna below.

Fra Sørum gård. Arkitekt: Are Vesterlid. Utstillingsrommet: til venstre peisen og ny stålkonstruksjon. Til høyre trapp til kontor. Foto: Rickard Riesenfedt

Fra Sørum gård. Arkitekt: Are Vesterlid. Utstillingsrommet: til venstre peisen og ny stålkonstruksjon. Til høyre trapp til kontor.

From Sørum Farm. Architect: Are Vesterlid. Gallery: Left the fireplace and the new steel support, right new stair to office.

Foto: Rickard Riesenfedt
Snitt/oppriss av trapp og bad.

Snitt/oppriss av trapp og bad.

Section/elevation of stair and bathroom.

 
Dørdetaljer.

Dørdetaljer.

Door details.

 
Tunet med hovedhusets nye trapp og låven i bakgrunnen. Foto: Rickard Riesenfeldt

Tunet med hovedhusets nye trapp og låven i bakgrunnen.

New stair to the main house, barn in the background.

Foto: Rickard Riesenfeldt
 
Låven. Fasade syd. Foto: Rickard Riesenfeldt

Låven. Fasade syd.

Barn. South facade.

Foto: Rickard Riesenfeldt
 
Låvens vestfasade med nytt vindusparti. Foto: Rickard Riesenfeldt

Låvens vestfasade med nytt vindusparti.

West facade of the barn with new windows.

Foto: Rickard Riesenfeldt
Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detail of masonry and timber, window opening in gallery.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.
 

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detail of masonry and timber, window opening in gallery.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detail of masonry and timber, window opening in gallery.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detaljer mur/tømmervegg. Innsetting av vindu i utstillingsrom.

Detail of masonry and timber, window opening in gallery.

Sørum gård, Stange
Et flyfoto av gården fra 1950-årene.
 Foto: Fra Ragnar Pedersen: «Byggskikken på Hedmarksbygdene. Forsøk på en oversikt.» Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 1985

Sørum gård, Stange

Et flyfoto av gården fra 1950-årene.

Aerial photograph of Sørum Farm in the 1950's.

Foto: Fra Ragnar Pedersen: «Byggskikken på Hedmarksbygdene. Forsøk på en oversikt.» Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 1985
Arkitektens beskrivelse

Billedhuggeren Knut Wold overtok gårdstunet midt i 1980-åra. Gården har røtter tilbake til 1700-tallet og ligger i et landskap med evigheten over seg, med stor himmel over jordene mot Mjøsa og Skreiafjellene. Restaureringen av hovedbygningen tok til, stedets særpreg og stemning ble pietetsfullt ivaretatt. For låven ble det laget en plan for nye virksomheter – atelier, rom for utstillinger, kursvirksomhet osv., en plan som i første rekke viste bygningens potensial. 

I første omgang kom det atelier, kontor, dusj og toalett i låvens østre del. Her ble det satt inn overlys i taket og gjort diverse mindre endringer. De to halvrunde portåpningene fra treskelåvens dager ble avdekket og fikk vinduer.

I låvens vestre del ble enkelte partier i tømmerveggene, som viste tegn til råte, skiftet ut med bindingsverk og panel. Gavlen ble i sin helhet panelt utvendig, og vinduer innsatt, dette er planlagt endret.

De siste 7–8 år har undertegnede vært involvert i ombyggingsarbeidene på gården:

  • i 1999 ble låvens sydvestre hjørne ombygget til bolig – oppholdsrom med kjøkken, ca. 3,6 x ca. 9 m, der en takhøyde på 4,3 m gav plass til hems; adkomst fra tunet gikk gjennom fremtidig gallerirom, og med bi-inngang fra overdekket utearbeidsplass. Inntil videre skulle eksisterende bad brukes;
  • i 2001 ble bryggerhuset omgjort til bolig;
  • i 2003 ble loftet i hovedbygningen omgjort til atelier-bolig, med trapp opp fra tunet;
  • i 2005 startet foreliggende prosjekt – ominnredning av låvens vestre del, med supplement til eksisterende bolig samt kunstgalleri. 

Boligdelen

Boligdelen består av garderobe, kontor og badstu med «trapp» opp til badet. Over kontoret ligger et lite lagerrom, med dør fra galleriet.

Galleriet

Påbegynt åpning i tømret mellomvegg ble utvidet, og for å holde styr på gjenværende veggtømmer, forhindre skjevheter, nye setninger og andre fortredeligheter, fant bygningsteknisk konsulent Finn-Erik Nilsen å måtte plassere en solid støtteanordning på tvers av galleriet og derved stabilisere denne del av låven. Denne tverravstivningen tilførte bokstavelig og symbolsk sett en ny, samlende kraft i rommet. Det valgte H-profilerte stålet, i kontrast til tømmerets passive ro, kom med i det arkitektoniske spill i rommet. 

Stålkonstruksjonen

Konstruksjonen beriket rommet – nesten som et smykke. Det var asymmetrien i belastningen fra yttertaket som innbød til en liten lek med stålprofilenes retning i konstruksjonsplanet. Man kunne tillate seg å svekke den minst belastede halvdelen ved å dreie stålprofilene 90 grader i forhold til den andre halvdelen. Sett mot steget vil et H-profil virke slankere, mer spenstig, enn sett mot flensen. Når man trer inn i galleriet, vil førsteinntrykket, slik døren er plassert og synsvinklene fungerer, umiddelbart være at begge halvdeler ser ut til å være dreid samme vei.

Teglveggen

Veggen mellom bad og galleri rommer peis, intern trapp og dusj. Den er murt i tegl, et ikke ukjent materiale lokalt i uthussammenheng. Brukt stein ble samlet inn fra her og der, og skulle gi veggpartiet en viss mektighet og historisk sus. I motstående yttervegg løftes tømmeret frem med materialets egentyngde ved at vinduet trekkes innenfor veggens innside. Slik står det autentiske hullet etter den gamle kjørebrua igjen, rent og uformidlet. 

Veggen mot kontor/arkiv har en lettere, mer plastisk karakter. I hjørnet gjør rommet en avstikker ut i full bredde, til en nisje, et sted for en prat eller for tenksomme gløtt ut mot himmel og jord. Mot billedhoggerens rom.

Golvet i galleriet er i slipt betong, vannrett, og mettet med linolje.

Historien

Det er ikke første gang husa på Sørum endres. Og vi kan se det på dem, formet som de er av generasjoners daglige dont, av skiftende bruk, av utvikling, på- og ombygging, av reparasjoner. Og kan hende forsterkes stedets magi ytterligere når professor Ragnar Pedersen leder oss langs den lange utvikling i «Byggeskikken i Hedmarksbygdene». 

Spesielt interessant er hovedbygningen, denne enkle «akershusiske stueplanen» fra 1700-tallet, utvidet i flere omganger; for deretter, langt om lenge, på 1920-tallet, å få selskap av «en fremmed fugl» – med korsformet plan i to etasjer og med større høyde, lagt i vinkel til det gamle. Man gav det gamle og det nybygde felles tak, og ensartet kledning – noen «stilriktig» hovedbygning ble det ikke. Om nå det var målet. Kanskje tumlet man med de samme spørsmål som vi gjør i dag: rive og bygge nytt, eller bevare og tilføye nytt – og, i fall det siste: tilpasse seg det bestående eller la «den nye tid» slippe til? Preget av fromme ønsker og styrt av egne og utenforliggende krefter: Det ble et mangfoldig hus, en levende organisme – åpen for...

Så er det nestemanns tur! Nye drømmer skal oppfylles, andre former formes. 

I full respekt for det som var, ønsker såvel eier som arkitekt å la stå alt det som med romslig syn på slitasje og forfallsprosesser vil kunne leve videre. Medtatte, dog stående bygningsdeler, f.eks. spesielt hårdt prøvede nov, har fått stå, som klenodier. For som Ragnar Pedersen, i beretningen om husene på Hedemarken, siterer Didrik Grønvold: «De var engang unge og nyreiste og skinte av hvitt bjelkelag. Nu har de fått patinaen, den brune og sortnede patina, likesom rynkene og furene i de gamles ansikter kan gi dem den prøvede livserfarings, de skiftende tunge minners patina.» Den innholdsrike låve ble saumfart, og oppsparte materialer og gamle bygningsrester tatt i bruk eller lagret videre. Det nye som er tilført, fremstår klart.

Og byggingen fortsetter...

Fakta

Fra Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok 1985, s. 29–74.

"Et flyfoto av gården fra 1950-årene illustrerer tydelig gårdsbebyggelsens komplekse karakter. I sin nåværende utforming har hovedbygningen et nyklassisistisk preg, særlig på grunn av takformen som er valmet. Detaljer, som for eksempel vinduer av ulik størrelse og form, forteller imidlertid at man etter all sannsynlighet står foran en bygning av eldre dato. Føderådsbygningen ved siden av virker eldre og mer uforandret, bortsett fra at taket ser ut til å være røstet om og enkelte av vinduene synes å ha blitt fornyet. Den store uthusbygningen som inneholder stall og låve, later til å ha gjennomgått store ombygninger gjennom tidene. Opprinnelig synes det å ha vært en ren tømmerbygning. På et senere tidspunkt må den gamle kjernen ha blitt utvidet i høyden og bredden ved hjelp av reisverkskonstruksjoner med panel utenpå. Videre er det to mindre uthusbygninger i samme rekke. Begge må oppfattes som fjøs, men er antakelig bygd på forskjellig tidspunkt. De synes å ha avløst hverandre. Stabburet og størhuset virker som de stort sett har sitt opprinnelige utseende i behold."

English Summary

Sørum Farm, Stange

Architect: Are Vesterlid

Sørum farm, dating back to the 18th century, was taken over by artist Knut Wold in the 1980’s. A long process of refurbishment and restoration began, altering barn, main house and outbuildings to new functions for living, working and exhibitions. The barn has been modified in stages. A gallery was inserted for a new workspace. 

Structural alterations to deal with rotting timbers and new openings were introduced, in the form of a new steel support. A new masonry wall, containing fireplace and stairs, was made from second-hand bricks, found here and there locally.

These changes are just the latest steps in a long period of adjustments and extensions. These structures are living organisms, bringing together old and new. 

And construction continues…

Sørum Gård, ombygging av låve
Publisert på nett 15. august 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Stikkord Hytter Laft
Arkitektoniske episoder
Artikkel

Arkitektoniske episoder

Av Juhani Pallasmaa

Arkitektoniske episoder

Arkitektoniske episoder

– om Are Vesterlids ombygging av Sørum Gård

For et par måneder siden fikk jeg anledning til å tilbringe en helg med noen venner på Knut Wolds gård i Stange. Hele situasjonen, med de tradisjonelle gårdsbygningene og Are Vesterlids transformasjoner, og samspillet med Knut Wolds veldige skulpturer i stein og tre i en arkitektonisk sammenheng, gjorde et sterkt inntrykk. De tette lagene av det tidløse og det nye, det tradisjonelle og det moderne, det stedsutviklede og det bevisst formgitte, det grove og det forfinede, både provoserer og beveger. Sammen utstråler elementene en episk fortelling, rik på assosiasjoner og motiver.

Noen av Wolds skulpturer er digre nok til å at de dominerer de store rommene, andre ganger er de underordnede møbelelementer, en slags bord og benker, men de er alltid i livlig dialog med Vesterlids arkitektur.

“Arkitekten har ikke forsøkt å påtvinge de eksisterende bygningene en bestemt arkitektonisk logikk.”

Arkitekten har ikke forsøkt å påtvinge de eksisterende bygningene en bestemt arkitektonisk logikk; helheten består av atskilte arkitektoniske episoder og vignetter som veves inn i hverandre og kommer sammen i en rik og innbydende sanselig collage. Denne fragmenterte fortellingen fikk meg til å tenke på Carlo Scarpas Castelveccio, men samtidig trer arkitekten så forbilledlig tilbake, som om alt simpelthen var frembrakt av en anonym tradisjon, at jeg husket de steinsatte stiene til Dimitris Pikionis som leder opp til Akropolis i Aten, laget av brukt stein og biter av gammel arkitektur. Disse upretensiøse stiene fremstår på en og samme tid som en tilfeldig samling historiske splinter og som kapitler av James Joyces Ulysses.

I Are Vesterlids innbydende, hjemlige og inspirerte arkitektoniske sammenstillinger innser man at noen av de mest veltalende eksemplene på samtidsarkitektur er ombygginger, som Scarpas prosjekter i Venezia og Sverre Fehns glimrende Hamar museum, ikke langt fra Stange. Modernistisk arkitekturtenkning har en generell tendens til å bli lineær og endimensjonal i sin logikk, men konfrontasjonen med en eksisterende historisk sammenheng ser ut til å tvinge tankene over mot dialog med situasjonen, til et forhandlende og moderert språk, og en mer kompleks og usammenhengende syntaks.

“I Are Vesterlids innbydende, hjemlige og inspirerte arkitektoniske sammenstillinger innser man at noen av de mest veltalende eksemplene på samtidsarkitektur er ombygginger.”

De funksjonelle, statiske og estetiske løsningene på Sørum gård er ofte samtidig både uvørne og forfinede. Materialene brukes uten fordommer: Stålprofiler integreres som søyler og dragere i trekonstruksjonen, tegl i ildstedsveggen, store glassplater i vinduene, og treverk knytter seg til stemningen og overflatene i den opprinnelige gårdsbebyggelsen. De planteaktige stålkonstruksjonene som spenner over oppholdsrommet i den tidligere låven, er visuelt elegante, men etter at man får tenkt seg om et øyeblikk, åpenbarer de også sine konstruktive og byggemessige finurligheter. Den overliggende teksturen er moden og aldret, som bark eller rynket menneskehud.

Både det skrånende tunet, omkranset av bygninger, og det fjerne landskapet dras inn i ens bevissthet. Denne sammenhengen gir opplevelser av både ensomhet og samhold, intimitet og åpenhet. Helheten blir et minneverdig mikrokosmos som bekrefter fortid og nåtid, virkelighet og drøm. Stemningen er pragmatisk og estetisk, avslappet og hjemlig – en storslått bakgrunn for konsentrert arbeid og sosiale samlinger med gode venner.

Juhani Pallasmaa

Fakta

Oversatt fra engelsk av Ingerid Helsing Almaas

English Summary

Are Vesterlid: Knut Wold’s Sørum Farm, Stange

Commentary by Juhani Pallasmaa

The overall setting of the traditional farmhouses and Are Vesterlid’s remodelling of the buildings, as well as the interplay of Knut Wold’s huge wood and stone sculptures with their architectural context, makes a strong impression. The ensemble projects an epic narrative rich in associations and motives, writes Juhani Pallasmaa in this commentary.

The architect has not attempted to impose a singular architectural logic upon the existing buildings; the entity consists of separate architectural 

episodes and vignettes that weave into each other to give rise to a rich and enticingly sensual collage. The functional, structural and aesthetic solutions at the Sørum Farm are often simultaneously reckless and refined. The resulting entity is a memorable microcosm that speaks comfortingly of past and present, reality and dream.

Read Juhani Pallasmaa’s text in its entirety at www.architecturenorway.no.

Arkitektoniske episoder
Juhani Pallasmaa
Juhani Uolevi Pallasmaa er professor ved Helsinki University of Technology og driver egen praksis.
Arkitektoniske episoder
Publisert på nett 16. august 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Bergen-stolen
Prosjekt

Bergen-stolen

Av Hallgeir Homstvedt

Den nyrestaurerte aulaen på Universitetet i Bergen, med den spesialtegnede stolen “Bergen”. 

Bergen-stolen

Med klassisismen i ryggen

Det er svært sjelden det avholdes møbeldesign­konkurranser ­i Norge, men ­Universitetet i ­Bergen ville ha noe ­spesielt til sin nyrestaurerte aula.


“Bergen” i hud. 

“Bergen” i hud. 

“Bergen” with leather upholstery.

Øverst til venstre: Plan. Over: Oppriss forfra. Til høyre: Snitt A-A. Øverst til høyre: Aksonometri. Mål i mm. 

Øverst til venstre: Plan. Over: Oppriss forfra. Til høyre: Snitt A-A. Øverst til høyre: Aksonometri. Mål i mm. 

Left, top: Plan. Above: Front elevation. Right: Section A-A. Right, top: Axonometric. All dimensions are in millimetres.

Til aulaens kafé ble det også produsert en stol og en barstol i svartlasert eik. 

Til aulaens kafé ble det også produsert en stol og en barstol i svartlasert eik. 

A chair and barstool in black oak veneer were produced for the auditorium café.

 
Den opprinnelige ideen var basert på en inversjon av den klassiske Louis XV-stolen med oval rygg. 

Den opprinnelige ideen var basert på en inversjon av den klassiske Louis XV-stolen med oval rygg. 

The original idea was based on the classic Louis XV chair with its oval back.

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene.  Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935
Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene. 

The idea for “Bergen” was inspired by the neoclassical arched windows.

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene.  Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935
Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene. 

The idea for “Bergen” was inspired by the neoclassical arched windows.

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene.  Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935
Foto: fra konseptvideo, vimeo.com/98008935

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene. 

The idea for “Bergen” was inspired by the neoclassical arched windows.

Foto: Film av Christian Nerdum, https://vimeo.com/98008935

Ideen til “Bergen” er inspirert av de nyklassisistiske buevinduene. 

The idea for “Bergen” was inspired by the neoclassical arched windows.

 
Buevindu under restaurering. 

Buevindu under restaurering. 

Arched window during restoration.

Den nyrestaurerte aulaen på Universitetet i Bergen, med den spesialtegnede stolen “Bergen”. 

Den nyrestaurerte aulaen på Universitetet i Bergen, med den spesialtegnede stolen “Bergen”. 

The newly restored auditorium at the University of Bergen, with the specially designed “Bergen” chair.

Universitetsaulaen ligger i den nyoppussede sørfløyen av Naturhistorisk museum. ­­

Universitetsaulaen ligger i den nyoppussede sørfløyen av Naturhistorisk museum. ­­

The auditorium is in the south wing of the Natural History Museum.

Designerens beskrivelse:
Av Hallgeir Homstvedt

I 2014 inviterte Universitetet i Bergen 10 designere til å komme med forslag til en spesialtegnet stol til den nyrestaurerte aulaen. Konseptet ”Lui”, som ble til stolen “Bergen”, ble kåret som vinnerprosjekt.

Lui er en moderne tolkning av den klassiske Louis XV-stolen med sin ovale rygg og kvadratiske sete, men her er formene brukt motsatt. På samme måte som i den renoverte aulaen, hvor hovedgrepene i den nyklassiske arkitekturen er bevart og oppdatert, er utformingen av Lui en forenkling av et klassisk motiv. Spesielt de fremtredende buede vinduene i aulaen har vært en viktig inspirasjon i prosessen. Disse vinduenes enkle geometriske former er dominerende i opplevelsen av rommene, og gjenspeiles i Luis utforming.

“Produksjonsmessig var målet å tegne en ergonomisk, allsidig stol.”

Det runde setet og den rette og mer formelle ryggen skal fremstå som om de flyter i luften, med kun ett tangeringspunkt. Når stolene rekkekobles tegner de rektangulære ryggene rette linjer i rommet. Siden aulaen hovedsakelig skal romme store arrangementer, har fokuset vært å tegne en stol som gir et ryddig helhetsbilde. Sett fra brukerens perspektiv danner det runde setet en personlig sone som bryter opp de lange rekkene. Aulaen skal både fungere som auditorium for 400 mennesker og raskt kunne ommøbleres til en middag for 100. 

Produksjonsmessig var målet å tegne en ergonomisk, allsidig stol, en forening mellom elementer fra nyklassisk arkitektur og moderne møbelproduksjon, hvor stabling og rekkekobling er optimalisert. For at den nye aulaen skal kunne utnyttes til det fulle, er Lui designet for å være arealeeffektiv både i bruk og i lagring.

Aulaversjonen av stolen er tegnet med boltunderstell i stål, som erfaringsmessig gir best stabling og minimerer det totale volumet på stolen. Styrken og stabiliteten i stolen kommer fra en skjult metallbøyle som er frest inn i underkant av ryggen. Denne låser posisjonen på sete og rygg gjennom å binde understellet til en sluttet form.

For en stol som skal stå i en aula er akustiske egenskaper viktige. Stolen har sete og rygg i tre, kledd med tekstil og skum. Dette er materialer som er gode lydabsorbenter for høyfrekvente lydbølger mens kjernen i stolen bremser lavfrekvente lydbølger. 

English Summary
Bergen chair

Design: Hallgeir Homstvedt

In 2014, the University of Bergen invited 10 designers to propose a chair design for the newly renovated university auditorium. Designer Hallgeir Homstvedt won with the concept “Lui”, based on an inversion of the classic Louis-XV oval-backed chair, inspired by the arched windows in the restored space. The rectangular backs unify the seat rows, while the round seats mark the individual places. The stackable chair allows quick rearrangement from a 400-seat concert to a 100-seat formal dinner.

The chair is now being produced as the “Bergen” chair by Offecct.

Bergen-stolen
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”. Foto: Are Carlsen
Artikkel

Little Norway

Av Galleri ROM for kunst og arkitektur

Little Norway

Etter 123 år vender stavkirkepaviljongen hjem fra USA til Orkdal, hvor den skal repareres og bygges opp igjen av frivillige. Tre på reise.

På verdensutstillingen i Chicago i 1893 valgte Norge å presentere en modulbasert stavkirkeimitasjon tegnet av arkitekten Waldemar Hansteen. Paviljongen ble bygget på Strandheim Brug i Orkdal, under ledelse av gründeren og arkitekten Christian Thams. Etter verdensutstillingen har paviljongen en historie som sommerhus for flere prominente eiere, før den i 1935 ble kjøpt av norskamerikaneren og norgesfantasten Isak Dahle. Rundt stavkirkepaviljongen bygde han opp museumsparken ”Little Norway”, som skulle formidle norsk kultur og lenge var en populær attraksjon for norskamerikanere. Etter at ”Little Norway” ble lagt ned i 2012, ble en redningsaksjon igangsatt fra Norge. Et lag med pensjonister skal nå gjenreise paviljongen i Orkdal.

Under Oslo Arkitekturtriennale 2016 viste Galleri Rom utstillingen ”Little Norway”. Kunstnerkollektivet Bureau Detours (DK) og arkitektkontoret Gamle3Hus (N) har i samarbeid med pensjonistene fra Orkdal laget en utstilling med utgangspunkt i stavkirkepaviljongen. ”Little Norway” er første del av Galleri ROMs REPAIR-prosjekt, som utforsker reparasjon og tilhørighet. 

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”.

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”.

Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Hvem er alle de som reparerer?
De er dugnad.

+

Paviljongen er plastisk, den er industrihistorie, den er representant for norsk kultur, den er lysthus, den er kortbule, den er kinosal. Den er ikke fredet. Den er ikke fri. Den er ikke hjemme. Den er likevel hjemme.

+

De som er dugnad vet ikke hva paviljongen skal brukes til, men de vet at den skal brukes. En spade er en spade, sier de. De er delt i ulike arbeidslag, og nærmer seg bitene av den gamle bygningen med en pragmatisk holdning bare eldre kan unne seg. De er i det felles prosjektet og restaurerer. De har funnet sin plass. Det er snart slutt. Grunnstokkene, stavene, trevirket som vokste og råtnet uendelig sakte. De reparerer århundret. De restaurerer paviljongen fra attennitti-tallet, det som måtte ut, råten.
Håndverket, arbeidet beundrer de. Av hvilket materiale er det gjort.

+

I det nedlagte trelastlageret som ikke kan betraktes som noe annet enn fellesskap, klapper de treskjæreren på skuldrene og sier, her hører du til. Luften er fylt av lyd. Hender som arbeider frakoblet. Gavler og staver som repareres. På en stabel med gammel plank tegner treskjæreren et riss av drager som aldri skal brøle, støvet som faller over tegningen er rester av kjærlighet. Lyset som faller over støvet er gammelt, skyggen over lyset er hendene hans. De er grove, og han vet bedre enn på lenge hvor de hører til. Det er hendene som, uten å ense det, griper sag, hammer, stemjern og skjærer dragehodene løs.


Fra “En paviljong, en dirrende dugnadsånd (søtten fragmenter og fire fotnoter fra en usannsynlig historie)”, tekst av Lars Haga Raavand til utstillingen på ROM.

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

Fra Galleri Rom-utstillingen ”Little Norway”.

Fakta

 Mer om REPAIR, se www.romrepair.no

English Summary
Little Norway – from 1893 and back again

ROM gallery

At the world’s fair in Chicago in 1893, Norway presented a prefabricated imitation stave church, designed by architect Waldemar Hansteen and produced at Strandheim saw mill in Orkdal. Following the fair, the Norwegian pavilion was moved and used as a summer house until it was bought by American Isak Dahle, who made it the centrepiece of his “Little Norway”, a museum park in Wisconsin meant to present Norwegian culture.

Little Norway was finally closed in 2012, and thanks to a private initiative by a group of enthusiasts, the pavilion is now back in Orkdal, being restored by a large group of volunteers.

This autumn ROM gallery in Oslo exhibited parts of the pavilion as part of the Oslo Architecture Triennale 2016.

Little Norway
Galleri ROM for kunst og arkitektur
Galleri ROM er et uavhengig galleri som formidler innovativ arkitektur i skjæringspunktet med kunst, med skiftende utstillinger i kombinasjon med kursvirksomhet, forelesninger, debatter og…les mer
Little Norway
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7-8 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Fra “Stopp”. Kunstner: Kari Steihaug. Foto: Eva Bakkeslett
Artikkel

Reparasjonens potensial

Av Galleri ROM for kunst og arkitektur

Reparasjonens potensial

Gjennom en serie utstillinger kuratert av kunstner Eva Bakkeslett og arkitekt Ola Sendstad utforsker Galleri ROM reparasjon som tankesett, ferdighet og estetisk uttrykk. 

I den siste utstillingen med tittelen ”Potensial” ble tre kunstnere og tre arkitektkontor utfordret til å vise det estetiske mulighetsrommet i å bygge videre på det vi har. Ved formgivning av ting, bygninger og steder kan fortid og ”det eksisterende” ofte framstå som begrensninger for nye løsninger. Moderne tilnærminger er ofte tilpasset en søken etter det generelle, universelle og evigvarige. Utstillingen viser eksempler på hvordan det å videreutvikle det eksisterende, å reparere, kan være berikende for løsninger og uttrykk. 

Reparasjonens potensial ligger ikke i det universelle og perfekte, men i det unikt tilpassede og kontinuerlig fleksible. Reparasjonens kvaliteter kan ikke forutsees, men er alltid sterkest i det reelle, umiddelbare og kanskje personlige. 

“Utgått”. Rodeo Arkitekter. Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

“Utgått”. Rodeo Arkitekter.

“Worn out”. Rodeo Arkitekter.

Utgått

Hva skjer med det som er utgått? De tusenvis av dørene som ikke åpnes og som vi ikke lenger ser noen verdi i? Kan de bli med videre og fortsatt være det de en gang ble formet til, om vi reparerer dem så de møter våre nye behov? Installasjonen som utgjør Rodeos bidrag til “Repair: Potensial” er en serie utgåtte dører som har måttet tilpasse seg et nytt rom, og kanskje kan åpne opp for en ny måte å tenke på. 

Rodeo Arkitekter

Fra “Stopp”. Kunstner: Kari Steihaug. Foto: Eva Bakkeslett
Foto: Eva Bakkeslett

Fra “Stopp”. Kunstner: Kari Steihaug.

From “Stop”. Artist: Kari Steihaug.

STOPP

Om stopping, om å stoppe opp, om tid og slitasje, og om å reparere ordet som forsvant.

– Hva har skjedd her? spør jeg elevene i 5. klasse og viser dem votten med stopping og sting.

– Ingen anelse, svarer de i kor.

– Har dere hørt om stopping?

– De rister på hodet.

Etter en stund, sier ei jente: “Det må iallefall ha noe med trafikklys å gjøre.”

… det hadde ikke jeg tenkt på, men hun har rett, for både stoppingen og det blinkende trafikklyset skal jo hindre ødeleggelse eller ulykke, enten det er i veikrysset eller i votten.

Votter og vest, 

er funnet og fått, 

stoppet av andre,

og stoppet av meg. 

Kari Steihaug

"Stopp" av Kari Steinhaug Foto: Are Carlsen
Foto: Are Carlsen

"Stopp" av Kari Steinhaug

Fra “Stopp”. Detalj av stoppet vest.  Foto: Eva Bakkeslett
Foto: Eva Bakkeslett

Fra “Stopp”. Detalj av stoppet vest. 

From “Stop”. Detail of darned vest.

Fra “Stopp”. Hælen på en stoppet sokk. Foto: Jannik Abel
Foto: Jannik Abel

Fra “Stopp”. Hælen på en stoppet sokk.

From “Stop”. The heel of a ­darned sock.

"Stopp" av Kari Steinhaug Foto: Galleri ROM
Foto: Galleri ROM

"Stopp" av Kari Steinhaug

Fakta
Prosjektopplysninger:

Utstillingen ”Potensial” var andre del av prosjektet REPAIR – Galleri ROM sin pågående utforsking av estetikk, etikk og pragmatikk i reparasjon, og ble vist på Galleri ROM i oktober og november 2016. Første utstilling i REPAIR var restaureringsprosjektet ”Litte Norway”, som ble presentert i Arkitektur N nr. 7/8-2016.

Neste utstilling åpner 23. februar og vil omhandle reparasjon og ressursbruk. Deltakere i “Potensial”: Rodeo Arkitekter, Tandberg Arkitekter, Tredje Natur (DK) og kunstnerne Kari Steihaug og Kristoffer Myskja. Kuratorer: Eva Bakkeslett, Ola Sendstad og Elise Storsveen. Produsent: ROM/Henrik der Minassian www.romrepair.no

English Summary
Repair: Potensial

Gallery ROM, November 2016

Curators: Eva Bakkeslett, Ola Sendstad and Elise Storsveen

“Repair” is a series of exhibitions curated by artist Eva Bakkeslett and architect Ola Sendstad, which explores repair as a way of thinking, as a skill set and as aesthetic expression.

In the latest exhibition, “Potential”, three artists and three architects were challenged to demonstrate the aesthetic possibilities of extending what already exists. The potential of repair is not in the universal or the perfect, but in the uniquely adapted and the continuously flexible. The qualities of repair cannot be predicted, but always has its strength in the real, the immediate and perhaps in the personal.

Reparasjonens potensial
Galleri ROM for kunst og arkitektur
Galleri ROM er et uavhengig galleri som formidler innovativ arkitektur i skjæringspunktet med kunst, med skiftende utstillinger i kombinasjon med kursvirksomhet, forelesninger, debatter og…les mer
Reparasjonens potensial
Publisert på nett 20. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.