Samarbeid

Det meste av det som bygges i Norge i dag håndteres av profesjonelle utbyggere, med brukerne som betalende kunder. Men det finnes unntak.

Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene.  Foto: Vigdis Haugtrø
Prosjekt

Eksperimentboliger på Svartlamon

Nøysom Arkitekter, under oppføring

Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene.  Foto: Vigdis Haugtrø
Foto: Vigdis Haugtrø

Eksperimentboliger på Svartlamon

Bærekraftig selvbygging

Arkitekt:
Nøysom Arkitekter

Byggeprosjektet på Svartlamon utfordrer ideen om at boligen er en ferdig vare som kan kjøpes. Disse boligene er et resultat av forhandlinger med naboer og medbyggere, og de åpner for fremtidige endringer – har du bygget noe selv, vet du også hvordan du kan endre det. Boligen kan bli et verktøy for et bærekraftig liv.


 
Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene.  Foto: Vigdis Haugtrø

Alle i selvbyggergruppen er med på å få opp hvert av husene. 

All the participating self-builders help with each of the houses.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Svartlamon. I bakgrunnen massivtrahuset fra 20015, tegnet av Brendeland & Kristoffersen Arkitekter. Foto: Vigdis Haugtrø

Svartlamon. I bakgrunnen massivtrahuset fra 20015, tegnet av Brendeland & Kristoffersen Arkitekter.

Svartlamon with Brendeland & Kristoffersen’s building from 2005 in the background.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Iacob, Trygve og Markus. Arnleiv, byggmesteren, sitter bak Trygve.  Foto: Vigdis Haugtrø

Iacob, Trygve og Markus. Arnleiv, byggmesteren, sitter bak Trygve. 

Iacob, Trygve and Markus. Behind Trygve is Arnleiv, the local Svartlamon builder.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Byggeplassen ligger midt på Svartlamon. I forgrunnen barnehagens uteområde. Foto: Vigdis Haugtrø

Byggeplassen ligger midt på Svartlamon. I forgrunnen barnehagens uteområde.

The building site is in the middle of the Svartlamon area.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Guro i arbeid på byggeplassen, mars 2016. Foto: Vigdis Haugtrø

Guro i arbeid på byggeplassen, mars 2016.

Work on site, March 2016.

Foto: Vigdis Haugtrø
Trygve Ohren og Haakon Haanes fra Nøysom Arkitekter forklarer ideene bak selvbyggerprosjektet, og hvordan de forstår arkitektens rolle. Framstillingen var en del av deres masterprosjekt på NTNU i 2015.  Foto: Nøysom Arkitekter

Trygve Ohren og Haakon Haanes fra Nøysom Arkitekter forklarer ideene bak selvbyggerprosjektet, og hvordan de forstår arkitektens rolle. Framstillingen var en del av deres masterprosjekt på NTNU i 2015. 

Trygve Ohren and Haakon Haanes from Nøysom Arkitekter explain the ideas behind the selv-build project, and how they understand their role as architects. The illustrations were part of their Masters’ thesis project at NTNU in 2015.

Foto: Nøysom Arkitekter
Foto: Nøysom Arkitekter
Foto: Nøysom Arkitekter
Hus 1 og 2, mars 2016. Felleshuset skimtes gjennom reisverket i bakgrunnen.   Foto: Vigdis Haugtrø

Hus 1 og 2, mars 2016. Felleshuset skimtes gjennom reisverket i bakgrunnen.  

House 1 and 2, March 2016. The communal building is just visible through the studwork at the back. 

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Guro og Linus står i annen etasje av det som skal bli huset deres.  Foto: Vigdis Haugtrø

Guro og Linus står i annen etasje av det som skal bli huset deres. 

Guro and Linus standing in the upper floor of what will be their home.

Foto: Vigdis Haugtrø
– Utgangspunktet er at samarbeid eksisterer, sier Richard Sennett. Her fra byggingen av selvbyggerhusene på Svartlamon, 2016. Foto: Vigdis Haugtrø

– Utgangspunktet er at samarbeid eksisterer, sier Richard Sennett. Her fra byggingen av selvbyggerhusene på Svartlamon, 2016.

– The fact of cooperation is a starting point, says Richard Sennett. From the self-build project at Svartlamon, Trondheim.

Foto: Vigdis Haugtrø
 
Eldrid blir holdt opp ned av Torfinn. Foto: Vigdis Haugtrø

Eldrid blir holdt opp ned av Torfinn.

Torfinn holds Eldrid upside-down.

Foto: Vigdis Haugtrø
Selvbyggergruppen. Nederst fra venstre: John Strandskog, Linus og Leoni (barn til Guro og John), Guro Sletnes (Hus 1), Per-Kristian Nygård (Hus 3), Trygve Ohren med sin sønn Bastian på fanget, Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen (Nøysom arkitekter), Markus Lantto (Hus 4). Øverst fra venstre: Johannes (Iacobs sønn), Vidar (Markus’ sønn), Eldrid, Siri Gjære, Torfinn Borkhus og Sivert (Hus 5), Iacob Sømme (Hus 2) og Arnleiv Overgård (byggmester ansatt av Svartlamon boligstiftelse).  Foto: Vigdis Haugtrø

Selvbyggergruppen. Nederst fra venstre: John Strandskog, Linus og Leoni (barn til Guro og John), Guro Sletnes (Hus 1), Per-Kristian Nygård (Hus 3), Trygve Ohren med sin sønn Bastian på fanget, Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen (Nøysom arkitekter), Markus Lantto (Hus 4). Øverst fra venstre: Johannes (Iacobs sønn), Vidar (Markus’ sønn), Eldrid, Siri Gjære, Torfinn Borkhus og Sivert (Hus 5), Iacob Sømme (Hus 2) og Arnleiv Overgård (byggmester ansatt av Svartlamon boligstiftelse). 

The self-builders.  

Foto: Vigdis Haugtrø
Arkitektens beskrivelse

“Bærekraft” er et begrep man helst skal unngå å bruke hvis man ikke vil bli misforstått. Men innenfor økologien handler bærekraft ganske enkelt om et systems evne til å tilpasse seg til endrede forutsetninger. 

Endrede forutsetninger oppstår hele tiden. Det kan skyldes endringer i systemer som er avhengig av arkitekturen, som hvis en av beboerne i en bolig mister evnen til å gå, eller en familie plutselig blir utvidet med ett, to eller tre barn. Det kan også skyldes endringer i systemer arkitekturen er avhengig av, som klimaendringer, endrede økonomiske forutsetninger, politiske endringer osv. 

Det er vi som mennesker som tilpasser oss blant annet ved hjelp av arkitekturen. Såkalt tilpasningsdyktig arkitektur, automatiske mekaniske systemer som skal etterlikne denne funksjonen, er imidlertid et absurd og fordummende blindspor. Boliger hvor du ikke kan bestemme om vinduet skal være åpent eller lukket, eller ikke kan henge en tegning på veggen uten et betongbor, er ikke særlig bærekraftige. 

Mennesker er svært tilpasningsdyktige, men vi har samtidig en tendens til å skape systemer som er i direkte konflikt med vår egen overlevelse på sikt. Slik vi ser det, er vårt feilsteg i dag en markedsøkonomisk totalitarisme som gjør at arkitektur handler mer om en umiddelbar tilfredstillelse av mer eller mindre konstruerte behov, enn at den er et verktøy vi bruker til å mestre omgivelsene våre.

Samtidig er det blitt vanlig at påståtte miljøvernforkjempere hevder at vi ikke trenger å gjøre noe med denne forbrukermentaliteten vår, for, gud forby, vi må ikke påstå at man ikke blir lykkeligere av å bruke mer penger. Livsløgnen skal vi i hvert fall ikke ta fra folk, om vi ikke vil ta livslysten fra dem med det samme, som Ibsen skriver. Særlig ikke hvis noen tjener på den. Løsningen ser ut til å være å gjøre alt mer effektivt, og enda større. Så vi bygger passivhus-villaer laget av massivtreelementer prefabrikert i Baltikum, med teknologiske løsninger for hundre-tusenvis av kroner, og ladestasjon til både Tesla nr. 2 og 3, og kaller det “miljøbygg”. 

Selvbyggerprosjektet

Vi ønsker å vise at det finnes et motsvar til forståelsen av boligen som et objekt du kjøper for å tilfredsstille et kortsiktig behov. Ideen om å starte opp et selvbyggerprosjekt på Svartlamon ble unnfanget mens vi fortsatt var arkitektstudenter på NTNU, og sprang ut av en felles interesse for hvordan vi kan bruke arkitektur som et verktøy til å skape mer bærekraftige omgivelser. 

Vi ville utforske en arkitektur du kan tilpasse til endrede forutsetninger, som man kan bygge på og endre etter behov. Som er forståelig, håndterlig, hvor man unngår farlige og usunne materialer, og hele tiden tenker helhetlig og uten fordommer. En nøysom arkitektur, hvor vi bruker kreativitet til å gjøre det beste ut av det vi har, heller enn å velge det vi trenger fra en katalog. Slik vi ser det handler byøkologi om å muliggjøre en kreativ omforming av omgivelsene våre.

Selvbygging dukket tidlig opp som en enkel og smart tilnærming til problemstillingen. Hvis man kan bygge noe selv, kan man også endre det man har bygget, og det gjør de framtidige beboerne til deltakere heller enn forbrukere. 

Problemstillingen da vi begynte selvbyggerprosjektet på Svartlamon var altså: Hvordan kan vi som arkitekter bidra til å skape omgivelser som ikke bare dekker umiddelbare behov, men som kan være et verktøy for et mer bærekraftig liv? 

En byøkologisk forsøkstomt

Trygve kjente til en eksperimentell tomt, som ville være ideell for å gjennomføre et slikt prosjekt fordi den åpnet for en rekke dispensasjoner.1 Tomta ligger på Svartlamon i Trondheim, Norges første offisielle byøkologiske område. 

Bydelen Svartlamon, som ligger kilt inn mellom en jernbanelinje og en industrihavn, fikk sin nåværende regulering i 2001. Den ambisiøse reguleringsplanen var resultatet av en lang kamp for å bevare et stort sammenhengende trehusområde fra rivning, men enda viktigere, for å bevare en bastion for kunstnere, musikere, studenter, bohemer, fattige og andre som hadde slått seg ned i området. Konflikten, som kulminerte på 90-tallet med husokkupasjon, barrikadebygging, kunstaktivisme, demonstrasjoner og utnyttelse av talerstolen på Spellemannsprisen til å kritisere Trondheim kommune, ble etter hvert snudd til et fruktbart samarbeid. Svartlamon Boligstiftelse ble opprettet i 2001 for å forvalte og leie ut boligene på området, og kommunestyret definerte som mål at bydelen skal være “alternativ”, “med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøvning”. Både når det gjelder “boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling.”2

I årene etter at Boligstiftelsen ble dannet ble Brendeland og Kristoffersens bygård i massivtre, det såkalte Nyhuset, oppført og lokalene til Strandveien Auto ble bygget om til barnehage. Prosjektene fikk mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, men på det tidspunktet vi kom inn i bildet, i 2013, var det en stund siden det hadde blitt oppført nye bygg på Svartlamon. Europan-konkurransen fra 2010 ble ikke realisert, og stiftelsens økonomi var heller ikke lenger slik at det bare var å arrangere en ny arkitektkonkurranse. Så vår idé om å utarbeide et konsept for tomta ble derfor tatt svært godt imot. 

Medvirkning som metode

Det første vi gjorde var å presentere oss på Beboermøtet, hvor Beboerforeninga på Svartlamon, som består av alle de rundt 240 beboerne på området, møtes en gang i måneden. Vi forklarte vår intensjon om å utarbeide et prosjekt på den eksperimentelle tomta. Vi ville presentere konseptet på første møte etter nyttår, og høre om de ønsket å gå videre.

Deretter gikk vi inn i en omfattende medvirkningsprosess med beboerne. Vi arrangerte tre åpne workshoper i løpet av høsten, og diskuterte hvordan og hva som kunne gjøres på tomta, samt hva det å bo bærekraftig på Svartlamon innebar. På hvert møte viste vi fram det vi hadde gjort så langt og fikk tilbakemeldinger. Vi hadde også en rekke samtaler med naboer og andre interesserte, og intervjuet fagpersoner som visste noe om slike prosesser. I løpet av høsten utviklet vi et konsept med forslag til fem kompakte, naturlig ventilerte selvbyggerboliger i rekke, tilknyttet et felleshus i bakkant. Felleshuset skulle bygges først, og i tillegg til å være et pedagogisk prosjekt og bidra til å samle gruppen, skulle det ha viktige fellesfunksjoner som vaskemaskiner, tørkerom og eventuelt sentralvarmesystem.

Da vi presenterte forslaget for Beboermøtet på nyåret 2014 fikk vi Svartlamons fulle støtte til å forsøke å realisere prosjektet. Det var Boligstiftelsen på Svartlamon som måtte stå som byggherre og sørge for finansiering, noe som var et bra utgangspunkt, siden den er en ideell stiftelse som ikke er drevet av et ønske om profittmaksimering. Spørsmålet var om vi kunne finne noen som var villige til å bygge et hus de ville ende opp med å leie av Stiftelsen i stedet for å eie selv, i en tid hvor de fleste ser boligen som et investeringsobjekt.

Vi forsøkte oss, og søkte etter selvbyggere som skulle bygge og bo i de fem boligene. Vi annonserte på Facebook, på plakater i bydelskafeen og andre steder, og fikk over 20 seriøse henvendelser fra folk som ønsket å bygge sitt eget eksperimentelle hus på Svartlamon. Det var personer fra hele landet, men de fleste hadde en eller annen tilknytning til Trondheim. Sammen med representanter fra Beboerforeninga og Boligstiftelsen valgte vi til slutt ut en variert gruppe med selvbyggere som var motiverte, engasjerte og kunne fungere godt sammen som gruppe. Gruppen som skulle være med på å bygge de fem husene bestod av syv voksne og syv barn med over 50 års aldersspenn: Guro Sletnes og John Strandskog med sine to små; Siri Gjære og Torfinn Borkhus, også med to barn; og Markus Lantto, Per-Kristian Nygård og Iacob Sømme, alle med egne barn.

Planlegging for selvbygging

Våren 2015 tok vi vår avsluttende diplom på eksperimentboligprosjektet, mens vi videreutviklet husene etter selvbyggernes unike ønsker og behov. Vi arrangerte fellesmøter og individuelle møter med hver familie, og diskuterte hvordan vi kunne tilpasse konseptet til hver enkelt. Ikke lenge etter begynte selvbyggerne selv å ta initiativ til å møtes uformelt og fikk en god tone seg imellom.

Siden dette var et prosjekt som skulle bygges med minst mulig spesialistkompetanse, var det viktig å bruke enkle og kjente byggemetoder. Ofte har arkitekter som har jobbet med selvbygging forsøkt å finne nye, kreative måter å bygge på som skal forenkle prosessen, slik som Walter Segals etter hvert ganske kjente boltede rammekonstruksjon inspirert av tradisjonell engelsk og japansk byggekunst. Men slik vi ser det er den vanligste måten å bygge på i Norge, stenderverket i tre, en metode som er tilpasset de byggeklossene vi har mest av og som er enklest tilgjengelige for oss: høvlede treplanker. Selvbyggerguruen Strauss Lloyd Kahn bruker en tilsvarende argumentasjon i sin Shelter II fra 2010, hvor han tar et oppgjør med sin egen fascinasjon på 60-tallet for alternative og ofte upraktiske byggemetoder, spesielt de geodesiske kuplene som dukket opp overalt i USA på den tiden (og siden ble forlatt), og han argumenterer for stenderverkets forståelige og håndterbare logikk. 

Vi utviklet et konsept for stenderverkshusene: et enkelt to-etasjes rekkehus med en grunnflate på 35 kvadratmeter, dobbelthøyt i front mot den sørvestvendte plassen foran tomta, som har svært gode solforhold. Huset ender i to sammenstilte pulttak, holdt oppe av en fagverksbjelke i tre, som gjør det mulig å lufte effektivt gjennom hele boligen. Et veksthus i front fungerer som en dobbel fasade, og gir mulighet til å magasinere varme som siden kan fordeles i huset. En stor takflate mot sørvest gjør det også mulig å utstyre husene med solfangere.

Poenget med å bygge selv er ikke bare at man kan bygge akkurat de rommene man trenger, ikke større og ikke mindre, men også at man skal kunne bygge med de materialene man vil, og det som er tilgjengelig. Sentralt i vår forståelse av byøkologisk byggeri, er at vi bruker mest mulig naturlige materialer og baserer oss på naturlig ventilasjon av husene. 

Det blir også mye lettere å gjenbruke en god del av det man trenger i et selvbyggerprosjekt, fordi det er enkelt å se hva man kan bruke av det man har rundt seg når man bygger selv. Av praktiske og økonomiske grunner besluttet vi at den bærende konstruksjonen, stenderverket, skulle lages av nye, kvalitetssikrede materialer. Kledning på tak og vegger, vinduer og dører, trapper og liknende, kunne derimot være gjenbrukte materialer, der de ikke skulle ha en brannhemmende funksjon. Utførelsen av selvbyggingen følges opp av Svartlamons egen byggmester, Arnleiv Overgård. Selvbyggerne våre begynte tidlig å samle gjenbrukte materialer de fant, og har nå en betydelig samling i en stor konteiner ved tomta. De tar også imot større mengder materialer ved rivning eller utskifting av materialer i eksisterende bygg. 

Et prosjekt som utfordrer standarder og konvensjoner

Parallelt med arbeidet med diplomen, arbeidet vi med en omfattende byggesøknad samt søknad om byggelån hos Husbanken. Vi hadde beregnet at vi bare trengte rundt tre millioner til sammen for å oppføre de fem husene og felleshuset, med mye egeninnsats og gjenbruk av materialer. Siden tomta vi jobber på er en eksperimentell tomt, og det ligger sterke føringer i reguleringsplanen for Svartlamon, var det mulig å søke om en rekke dispensasjoner for å gjøre prosjektet så enkelt og håndterlig som vi ønsket. 

Det eneste vi verken ønsket eller kunne få dispensasjon fra var brannkravene. Svartlamon er et tett trehusområde, og det var nødvendig med brannhemmende gipsvegger og flere brannvegger med brannvinduer. 

Det viktigste avviket var dispensasjonen fra energikravene i TEK10, som var uforenlige med et selvbyggerprosjekt av den typen og i den skalaen vi foreslo. Vi måtte også få dispensasjon for kravene om universell utforming. For likevel å sørge for god tilgjengelighet har vi plassert alle nødvendige funksjoner på bakkeplan, og det er mulig å få inn et soverom der også, men hovedtyngden i argumentet vårt gikk ut på at selvbyggernes aktive tilnærming til husene sine gjør det mulig å enkelt tilpasse dem ettersom behovene forandrer seg. Det er jo hele poenget med prosjektet! 

Både kommunen og Husbanken lot seg overbevise om at prosjektet kunne bidra til å skape presedens for en mer nyansert tolkning av miljøvennlig og inkluderende byggeri her i landet.

Grunnsteinnedleggelse og utsettelser

De to første årene vi jobbet med prosjektet, hadde vi vært studenter, og selvfølgelig ikke tjent en krone på det. Da vi ble ferdige med diplomen var vi imidlertid nødt til å tenke på hvordan vi skulle få det til å gå rundt. Vi fikk med oss Cathrine Johansen Rønningen, som hadde flyttet sammen med Haakon på Svartlamon, og besluttet å starte et kontor sammen alle tre – Nøysom arkitekter

Etter mye argumentasjon hadde vi altså fått igangsettingstillatelse fra kommunen, og Husbankens grunnlån for å finansiere prosjektet. Det var først da vi skjønte at Husbanken ikke kunne gi oss byggelån – bare ta over lånet når husene var bygd. I løpet av sommeren ble det altså en ny runde hos de ulike bankene i Trondheim for å prøve å få lån. Akilleshælen var Boligstiftelsens økonomi, som på det tidspunktet var ganske dårlig. Men økonomien var på bedringens vei, og tre millioner er ikke et veldig stort lån for en stiftelse som leier ut rundt 120 boenheter, uansett hvor lite man tar i husleie. Til slutt fikk vi napp hos Sparebank 1. Men utfordringene var ikke over.

I over et halvt år hadde vi vært i dialog med kommunen om en festekontrakt for tomta. Grunnen på Svartlamon eies av Trondheim kommune, og leies av stiftelsen, som leier den videre til beboerne. Festekontrakten hadde blitt utsatt og utsatt, og plutselig fikk vi vite at den måtte behandles politisk, fordi “alt som skjer på Svartlamon er politisk”.3 Det var altså viktig å få lokalpolitikernes støtte, og i september arrangerte selvbyggerne en storslått grunnsteinnedleggelse, hvor representanter fra alle de politiske partiene i Trondheim (unntatt FrP, som avsto) la ned en grunnstein laget av pappmasjé av selvbygger og kunstner Per Kristian Nygård, til tonene fra den elektriske gitaren til fylkeskunstner Truls Lorentzen og allsang fra barna i Svartlamon barnehage.

Siden vi ventet på politisk behandling av festekontrakten, kunne ikke byggelånet frigis enda. Nå var det nesten ett år siden selvbyggerne ble valgt ut, og utålmodigheten i gruppa begynte å bli følbar. Så Boligstiftelsen finansierte graving og grunnarbeid til felleshuset – gravingen måtte uansett gjøres på grunn av en septiktank på tomta som kommunen hadde gitt stiftelsen beskjed om å fjerne. Graving og rørlegging, i tillegg til det elektriske, hadde vi bestemt at vi skulle overlate til profesjonelle, men fundamentene skulle selvbyggerne selv støpe.

Husene begynner å reiser seg

Fra egen lomme kjøpte selvbyggerne betongblanding og begynte å snekre forskalinger og støpe fundamentene til felleshuset og de fem boligene. Trekonstruksjonen til felleshuset var også påbegynt da vi endelig fikk beskjed om at festekontrakten var gått i orden, og finansieringen var i boks. Opprinnelig var ideen at alle skulle bygge sitt eget hus, men vi besluttet at det var mer praktisk at selvbyggerne samarbeidet om byggingen. Dermed organiserte de seg i byggelag, og begynte å føre regnskap over tiden de brukte på byggeplassen.

Nå møtes selvbyggerne fast hver onsdag i kontorene til Boligstiftelsen, for å diskutere hva som er blitt gjort og veien videre, de ordner med budsjett og innkjøp av materialer. Som regel er en av oss innom også, for å gi veiledning og hjelpe dem med å ta beslutninger. I mellomtiden har selvbyggerne og barna deres blitt gode venner, og samarbeidet har foreløpig gått helt uten noen særlige konflikter, noe som er nesten utrolig i et slikt prosjekt.

Før vi visste ordet av det begynte husene å reise seg på tomta. De ulike selvbyggerne har veldig ulikt behov og ønske om hjelp til planlegging av husene sine. Nå som volumene begynner å ta form, er det lettere å gå inn og revurdere hvordan den enkelte planløsningen skal være, hvor vinduene skal plasseres osv., også for de som ikke er vant til å lese arkitekttegninger. Vi er inne og hjelper de fleste selvbyggerne med å tegne skreddersydde løsninger for deres behov, og sørger for at de er tro mot det opprinnelige konseptet, at ventilasjonen er i orden osv.

Veien videre

Det er enda mye som gjenstår før husene begynner å bli innflytningsklare. Noen av selvbyggerne vil gjerne flytte inn allerede til jul 2016, og det blir spennende å se om det er mulig. Imens er vi i dialog med flere som ønsker å bidra i prosjektet, og det blir spennende å se om vi kan skape presedens for liknende prosjekter i Norge. Hunton er på banen og vil at vi skal prøve ut trefiberisolasjon. Energiportalen vil hjelpe oss med å beregne og lage en strategi for energibruken i husene. Vi er allerede i kontakt med en potensiell oppdragsgiver som vil bygge sitt eget eksperimenthus i Ås til neste år. 

Det vi synes er det viktigste å ta med seg fra arbeidet med dette prosjektet er at det er mulig og viktig å utfordre de stadig mer konforme oppfatningene i Norge om hva framtidsrettet eller miljøvennlig byggeri innebærer. Vi får ikke en bedre verden av bare å gjøre det vi allerede gjør mer effektivt. 

Vi tror at dette prosjektet viser at det er mulig og ønskelig å få til ikke-kommersielle byøkologiske forsøksområder også utenfor “store, lille” Trondheim. Områder hvor eksperimentering og annerledestenkning tillates. Vi vet, og kan demonstrere, at det finnes nok av engasjerte og dyktige folk som har overskudd til å bidra med tid og ressurser. Vi tror at en holdningsendring må til, og at endringen er på vei hos en ny generasjon arkitekter som nå er i ferd med å gå ut av skolen og inn i arbeidslivet. Vi tror at nøysomhet, kreativitet og samarbeid er verdier som er dypt forankret i oss som mennesker, og som gir sin egen belønning, både for oss selv og omgivelsene våre.

English Summary

Self-build project at Svartlamon, Trondheim

Architects: Nøysom Arkitekter

Humans are adaptable, say Nøysom Arkitekter, but we also have a tendency to create systems that over time are incompatible with our own survival. This self-build project, which is being built in an area designated as a trial site for urban sustainability, is a direct challenge to the current misconception that a sustainable lifestyle is something you can buy.

The project started as a masters’ thesis at the Faculty of Art and Architecture at NTNU, and has developed in close collaboration with the housing foundation at Svartlamon, an area of urban and social experimentation since the 1980’s. The idea of an experimental self-build development was presented to the local residents’ association, who welcomed the initiative. Nøysom Arkitekter advertised for interested builders, and selected five self-builders who were motivated and seemed to work together as a group: seven adults and their seven children.

Following a long process of participatory planning, building is now underway. The five row houses are simple timber frame constructions, and will be clad in whatever is easily available at the time, recycled materials if possible. The whole group collaborate on each of the houses. They started with a communal house at the top of the site, they will build through the summer and hope to be moving in this Christmas.

Eksperimentboliger på Svartlamon
Publisert på nett 24. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Hausmannsgate 42, som ble okkupert i 2005. Beboerne ble kastet ut i  2010 og vinduene murt igjen.  Foto: Arne B. Langleite
Prosjekt

Hauskvartalet

Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Hausmannsgate 42, som ble okkupert i 2005. Beboerne ble kastet ut i  2010 og vinduene murt igjen.  Foto: Arne B. Langleite
Foto: Arne B. Langleite

Hauskvartalet

Hauskvartalet – en byøkologisk mulighet

Historien om Hauskvartalet har pågått i 15 år, og er enda ikke over. Et hovedkrav i reguleringsplanen fra 2008 er brukermedvirkning. Eriksen Skajaas prosjekt for en utbygging basert på bofellesskap nådde ikke opp i kommunens konkurranse, men er fremdeles det eneste tilbudet som er sosialt bærekraftig.


Sirkustomta med brannveggen på Kulturhuset Hausmania.  Foto: Finn Ståle Felberg

Sirkustomta med brannveggen på Kulturhuset Hausmania. 

The decorated party wall of Hausmania Culture Centre.

Foto: Finn Ståle Felberg
 
Modellbilde fra forprosjektet. Fasaden mot bakgården.   Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Modellbilde fra forprosjektet. Fasaden mot bakgården.  

Model, preliminary project. Rear yard facade. 

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
Modellbilde fra forprosjektet. Hjørnet Brenneriveien-Hausmannsgate.  Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Modellbilde fra forprosjektet. Hjørnet Brenneriveien-Hausmannsgate. 

Model, preliminary project. Corner Brenneriveien-Hausmannsgate. 

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
Hauskvartalet byøkologisk forsøksprosjekt. Fra workshopen i desember 2012.  Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter

Hauskvartalet byøkologisk forsøksprosjekt. Fra workshopen i desember 2012. 

Experimental project for urban sustainability, Hauskvartalet. From a user workshop in December 2012.

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter
Fra workshopen. Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Fra workshopen.

From the workshop.

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
Fra workshopen. Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Fra workshopen.

From the workshop.

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
Fra workshopen. Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Fra workshopen.

From the workshop.

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
Fra workshopen. Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

Fra workshopen.

From the workshop.

Foto: Eriksen Skajaa Arkitekter AS
 
Fra tegneserien “Tett, ikke trangt” av Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen. Bearbeidet som en kommentar på det rødgrønne bystyrets støtte til salget av Hauskvartalet.  Foto: Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen.

Fra tegneserien “Tett, ikke trangt” av Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen. Bearbeidet som en kommentar på det rødgrønne bystyrets støtte til salget av Hauskvartalet. 

From the comic “Tett, ikke trangt”, by Esben S. Titland, Joakim Skajaa and Arild Eriksen, redrawn following the new city council’s continued support for the sale of Hauskvartalet.

Foto: Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen.
 
“Pollen” nr. 1, september 2011. “Åpne hus” handler om husokkupasjon i Oslo. Bak Oslos byøkologiske program fra 2011. 

“Pollen” nr. 1, september 2011. “Åpne hus” handler om husokkupasjon i Oslo. Bak Oslos byøkologiske program fra 2011. 

Eriksen Skajaa’s fanzine “Pollen” about squatting in Oslo, and the municipal programme for urban sustainability.

 
Fra tegneserien “Tett, ikke trangt” av Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen. Bearbeidet som en kommentar på det rødgrønne bystyrets støtte til salget av Hauskvartalet.

Fra tegneserien “Tett, ikke trangt” av Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen. Bearbeidet som en kommentar på det rødgrønne bystyrets støtte til salget av Hauskvartalet.

From the comic “Tett,ikke trangt”, by Esben S. Titland, Joakim Skajaa and Arild Eriksen, redrawn following the new city council’s continued support for the sale of Hauskvartalet.

Reguleringplanen for Hauskvartalet, enstemmig vedtatt i 2008. 

Reguleringplanen for Hauskvartalet, enstemmig vedtatt i 2008. 

The municipal plan for Hauskvartalet, unanimously approved in 2008.

Situasjonsplan. 1. Brennerieveien 1, 2. Hausmannsgate 42, 3. Hausmannsgate 40, 4. Hausmania, 5. Sirkustomten, 6. Inngang til bakgård og boliger, 7. Sykkelparkering under tak, 8. Dyrking og lokal overvannsbehandling i bakgård, 9. Redskapsbod, 10. Trapp til sykkelverksted, 11. Takterrasse, 12. Inngang til markedsareal, 13. Mulig solcelleareal på tak.  

Situasjonsplan. 1. Brennerieveien 1, 2. Hausmannsgate 42, 3.
Hausmannsgate 40, 4. Hausmania, 5. Sirkustomten, 6. Inngang til bakgård og boliger, 7. Sykkelparkering under tak, 8. Dyrking og lokal overvannsbehandling i bakgård, 9. Redskapsbod, 10. Trapp til sykkelverksted, 11. Takterrasse, 12. Inngang til markedsareal, 13. Mulig solcelleareal på tak.  

Site plan.

Snitt A-A. 1. Bod, 2. Gang (likt i alle etasjene), 3. Trapp, 4. Resepsjon Folkebad, 5. Teknisk rom, 6. Folkebadets Hammam, 7. Butikklokale, 8. Kjøkken, 9. Kjølerom, 10. Tørrvarelager,11. Felles peisestue, 12. Kott, 13. Leilighet i bofellesskap, 14. Leilighet i bokollektiv, 15. Boder, 16. Sovesal, 17. Kjøkken/redskaper, 18. Teknisk rom.

Snitt A-A. 1. Bod, 2. Gang (likt i alle etasjene), 3. Trapp, 4. Resepsjon Folkebad, 5. Teknisk rom, 6. Folkebadets Hammam, 7. Butikklokale, 8. Kjøkken, 9. Kjølerom, 10. Tørrvarelager,11. Felles peisestue, 12. Kott, 13. Leilighet i bofellesskap, 14. Leilighet i bokollektiv, 15. Boder, 16. Sovesal, 17. Kjøkken/redskaper, 18. Teknisk rom.

Section A-A. 1. Storage, 2. Lobby (same on all floors), 3. Stair, 4. Reception Public Bath, 5. Plant room, 6. Public Bath Hammam, 7. Shop, 8. Kitchen, 9. Cool storage, 10.Dry goods, 11. Communal sitting room, 12. Storage, 13. Flat in flatshare, 14. Flat in commune, 15. Storage, 16. Dormitory, 17. Kitchen/tools, 18. Plant room.

Snitt B-B. Målestokk 1:200. 1. WC, 2. Resepsjon Folkebad, 3. Fellesdusj, 4. Søylegang, 5. Markedsareal, 6. Anretningskjøkken, 7. Spiserom, 8. Soverom, 9. Gang i leilighet, 10. Gang, 11. Fellesrom med garderobe, 12. Oppholdsrom i bokollektiv, 13. Kjøkken i bokollektiv, 14. Takterrasse med parsellhage, 15. Sovesal, 16. Takoppbyggfor heis/WC.

Snitt B-B. Målestokk 1:200. 1. WC, 2. Resepsjon Folkebad, 3. Fellesdusj, 4. Søylegang, 5. Markedsareal, 6. Anretningskjøkken, 7. Spiserom, 8. Soverom, 9. Gang i leilighet, 10. Gang, 11. Fellesrom med garderobe, 12. Oppholdsrom i bokollektiv, 13. Kjøkken i bokollektiv, 14. Takterrasse med parsellhage, 15. Sovesal, 16. Takoppbyggfor heis/WC.

Section B-B. 1. WC, 2. Reception Public Bath, 3. Communal shower, 4. Colonnade, 5. Market, 6. Servery, 7. Dining room, 8. Bedroom, 9. Lobby for flat, 10. Lobby, 11. Shared space and changing room, 12. Communal living room, 13. Communal kitchen, 14. Roof terrace with garden, 15. Dormitory, 16. Lift tower.

Plan kjeller. 1. Trapperom med heis, 2. Resepsjon, 3. Lager og teknisk rom, 4. WC, 5. HCWC, 6. Dusj og garderobe for beboere, 7. Folkebad, 7.1. Sauna, 7.2. Dampbadstu, 7.3. Kald kulp, 7.4. Hammam, 7.5. Garderobe folkebad, 7.6. Varm kulp, 8. Vaskeri med tørkeskap, 9. Boder, 10. Teknisk rom, 11. Øvingsrom, 12. Sykkelverksted med inngang fra bakgård.

Plan kjeller. 1. Trapperom med heis, 2. Resepsjon, 3. Lager og teknisk rom, 4. WC, 5. HCWC, 6. Dusj og garderobe for beboere, 7. Folkebad, 7.1. Sauna, 7.2. Dampbadstu, 7.3. Kald kulp, 7.4. Hammam, 7.5. Garderobe folkebad, 7.6. Varm kulp, 8. Vaskeri med tørkeskap, 9. Boder, 10. Teknisk rom, 11. Øvingsrom, 12. Sykkelverksted med inngang fra bakgård.

Basement plan. 1. Stair/lift, 2. Reception, 3. Storage and plant room, 4. WC, 5. Disabled WC, 6. Shower and changing roomfor residents, 7. Public Bath, 7.1. Sauna, 7.2. Steam room, 7.3. Cold pool, 7.4. Hammam, 7.5. Changing room Public Bath, 7.6. Heated pool, 8. Laundry, 9. Storage, 10. Plant room, 11. Rehearsal space, 12. Bicycle workshop with entrance from rear yard.

Plan 1. etasje. 1. Fleksibelt markedsareal, 2. Storkjøkken med anretning, 3. Kjølerom, 4. Tørrlager, 5. Oppvask, 6. Spiserom, 7. Inngang med glass inn til spiserom, 8. WC, 9. Bøttekott, 10. Trapperom med heis, 11. HCWC, 12. Vaktmester, 13. Lager, 14. Butikklokale for utleie, 15. Inngang til H42 og B1, 16. Butikklokale, 17. Lager for butikk, 18. Kjøkken og spiserom for ansatte.

Plan 1. etasje. 1. Fleksibelt markedsareal, 2. Storkjøkken med anretning, 3. Kjølerom, 4. Tørrlager, 5. Oppvask, 6. Spiserom, 7. Inngang med glass inn til spiserom, 8. WC, 9. Bøttekott, 10. Trapperom med heis, 11. HCWC, 12. Vaktmester, 13. Lager, 14. Butikklokale for utleie, 15. Inngang til H42 og B1, 16. Butikklokale, 17. Lager for butikk, 18. Kjøkken og spiserom for ansatte.

Ground floor plan. 1. Flexible market area, 2. Catering kitchen and servery, 3. Cold storage, 4. Dry goods, 5. Scullery, 6. Dining room, 7. Entrance to dining room, 8. WC, 9. Cleaning cupboard, 10. Stair/lift, 11 . Disabled toilet, 12. Caretaker, 13. Storage, 14. Lettable shop, 15. Entrance to H42 and B1, 16. Shop, 17. Storage for shop, 18. Staff room.

Plan 2. etasje. 1. Trapperom med heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Lager, 6. Felles oppholdsrom, 7. Bøttekott, 8. Leilighet med ett soverom, 9. Leilighet med to soverom.

Plan 2. etasje. 1. Trapperom med heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Lager, 6. Felles oppholdsrom, 7. Bøttekott, 8. Leilighet med ett soverom, 9. Leilighet med to soverom.

First floor plan. 1. Stair/lift, 2. WC, 3. Disabled WC, 4. Shared lobby, 5. Storage, 6. Communal room, 7. Cleaning cupboard, 8. Onebedroom flat, 9. Two-bedroom flat.

Plan 3. etasje. 1. Trapperom og heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Felles oppholdsrom, 6. Bøttekott, 7. Leilighet med ett soverom, 8. Leilighet med to soverom, 9. Felles stue med peis.

Plan 3. etasje. 1. Trapperom og heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Felles oppholdsrom, 6. Bøttekott, 7. Leilighet med ett soverom, 8. Leilighet med to soverom, 9. Felles stue med peis.

Second floor plan. 1. Stair/lift, 2. WC, 3. Disabled WC, 4. Shared lobby, 5. Communal space, 6. Cleaning cupboard, 7. Onebedroomflat, 8. Two-bedroom flat, 9. Common sitting room with fireplace.

Plan 4. og 5. etasje. 1. Trapperom med heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Felles kjøkken, 6. Felles oppholdsrom, 7. Soverom, 8. Leilighet med ett soverom, 9. Felleskjøkken, 10. Bøttekott.  

Plan 4. og 5. etasje. 1. Trapperom med heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang, 5. Felles kjøkken, 6. Felles oppholdsrom, 7. Soverom, 8. Leilighet med ett soverom, 9. Felleskjøkken, 10. Bøttekott.  

Third and fourth floor plan. 1. Stair/lift, 2. WC, 3. Disabled WC, 4. Shared lobby, 5. Communal kitchen, 6. Communal living room, 7. Bedroom, 8. One-bedroom flat, 9. Communal kitchen, 10. Cleaning cupboard.

Plan loft. 1. Trapperom og heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang og sovesal, 5. Minikjøkken, 6. Teknisk rom og verksted, 7. Takterrasse med parseller, utepeis og langbord, 8. Felles arbeidsrom, 9. Boder.

Plan loft. 1. Trapperom og heis, 2. WC, 3. HCWC, 4. Felles gang og sovesal, 5. Minikjøkken, 6. Teknisk rom og verksted, 7. Takterrasse med parseller, utepeis og langbord, 8. Felles arbeidsrom, 9. Boder.

Loft plan. 1. Stair/lift, 2. WC, 3. Disabled WC, 4. Shared lobby/dormitory, 5. Mini kitchen, 6. Plant room and workshop, 7. Roof terrace with gardens, outdoor fireplace and long table, 8. Shared workspace, 9. Storage.

Arkitektens beskrivelse

Den fjerde september 1999 gikk de første okkupantene inn i Hausmannsgate 40. De organiserte seg i Bo- og arbeidssamvirket Vestbredden Vel Vel allerede samme kveld. Dette var en godt planlagt boligpolitisk aksjon. Aksjonistenes krav om at boligløse skulle kunne ta i bruk ubenyttet eiendom fikk bred mediadekning, og støtte på tvers av partigrenser både på Stortinget og i Oslo bystyre. 

Kulturhuset Hausmania

Okkupasjonen gjorde at flere fikk øynene opp for at et helt kvartal sto tomt og forfalt. Samme vinter organiserte en gruppe kunstnere seg i samvirket Hausmann BA, med ønske om å leie de tomme, forfalne lokalene i Hausmannsgate 34 og Brenneriveien 1 for å bruke dem til kulturhus. Statsbygg var fornøyd med å få litt inntekt på lokalene og det ble inngått kontrakt. Oslo fikk med dette et nytt kulturhus som gjennom tusentalls av dugnadstimer skulle finne sin form. De første kunstnerne tok bygget i bruk høsten/vinteren 2000 og la grunnlaget for Kulturhuset Hausmania, som nå har vært et selvstyrt kollektiv for kulturarbeidere og kunstnere i over 15 år. Kulturhuset har i dag over 60 utleielokaler, med flere hundre tilknyttede brukere som arbeider med ulik kunst- og kulturproduksjon.

Fra Statsbygg til Oslo kommune

I 2003 ønsket Statsbygg å kvitte seg med eiendommene, og satte som betingelse at de skulle selges og kjøpes samlet. Etter en intens kunstnerisk og politisk mobilisering kjøpte Oslo kommune Hauskvartalet i april 2004, og det lå til rette for at kulturhuset kunne bli til et kulturkvartal.

Kulturarbeiderne og kunstnere ved Kulturhuset Hausmania tok derfor kontakt med Gaia Arkitekter for å få hjelp til å planlegge kulturkvartalets framtid, og arkitekt Frederica Miller fra Gaia fikk i oppdrag fra Oslo kommune å være prosjektleder for reguleringsarbeidet.

Reguleringsarbeidet

Forarbeidet til reguleringsplanen ble lagt i en charrette som fant sted i april 2005. Reguleringsplanen ble vedtatt av et enstemmig bystyre 18. januar 2008. Området ble regulert til ”spesialområde: byøkologisk kulturkvartal”, og i reguleringsplanens formålsparagraf står det blant annet at “målet er å legge til rette for bevaring og utvikling av Hauskvartalet som et levende lokalsamfunn og kulturhus”.

Reguleringsplanen hadde følgende hovedmål:

”- Å legge til rette for utviklingen av et byøkologisk kulturkvartal, der utviklingen er basert på LA21-prinsipper med stor grad av brukermedvirkning. Det skal utarbeides et miljøprogram i samarbeid med Hauskvartalet og eierne.

- Å legge til rette for enkel standard og dermed gunstige rammevilkår for nyetablering av kunstrelaterte virksomheter og bolig.”

Reguleringsplanen har et usedvanlig høyt ambisjonsnivå for byøkologi basert på brukermedvirkning, kombinert med et fokus på sosiale boliger. 

Eiendommen legges ut for salg

Fra 2008 pågikk det løpende kontraktsforhandlinger mellom Eby og beboerne i det okkuperte Hausmannsgt. 40 og 42. I mars 2009 instruerte imidlertid daværende byråd for byutvikling, Merete Agerbak Jensen (H), Eby om å selge deler av Hauskvartalet. I februar 2010 ble beboerne i Hausmansgate 42 kastet ut i en omfattende politiaksjon. Bygget ble så stengt av og murt igjen. I forbindelse med utkastelsen kom det også fram at Eby hadde en stående salgsinstruks på boligdelen av Hauskvartalet.

I 2011 tok Kulturhuset Hausmania kontakt med Eriksen Skajaa Arkitekter. Eriksen Skajaa hadde lansert magasinet Pollen i forbindelse med Oslo arkitekturfestival samme år, en utgave som tok for seg byplanlegging med utgangspunkt i husokkupasjoner og lignende prosjekter. Dette satte kvartalets videreutvikling på dagsordenen.

I desember 2012 og januar 2013 gjennomførte kunstnere og kulturarbeidere ved Kulturhuset Hausmania og beboere i Hausmannsgate 40 et verksted i regi av Eriksen Skajaa. Formålet med verkstedet var å lage et program for Hausmannsgate 42 og Brenneriveien 1, og resulterte i et utkast til romprogram og fellesfunksjoner i et rehabilitert Hausmannsgate 42 og et nybygg i Brenneriveien 1. Med dette som utgangspunkt søkte vi om kompetansemidler fra Husbanken til et forprosjekt. Dette ble innvilget og det ble avholdt en serie verksteder våren 2014. 

Et byøkologisk kulturkvartal

Forprosjektet presenterer en helhetlig utvikling av et byøkologisk kulturkvartal fra Sirkustomta (Hausmannsgate 28-32) til Hausmannsgate 42 og Brenneriveien 1. For det nye kulturbygget på sirkustomta handler visjonen om å etablere et bærekraftig kulturbygg, som styrker kulturclusteret langs Akerselva. 

Visjonen for boligdelen er tredelt, og omfatter både det boligsosiale, det byøkologiske og kunstner- og kulturboligen. Det boligsosiale og boligpolitiske er helt sentralt i visjonen for Hauskvartalet. Boligene i Hauskvartalet skal holde en enkel standard og prisene skal holdes lave. 

Sentralt i den byøkologiske tankegangen for boligene er at kollektivet som boform gjør at man reduserer boarealet per person kraftig.

Den kulturelle visjonen er å skape et levende og helhetlig kulturkvartal der kunstnere og kulturarbeidere kan bo i nærheten av der de produserer og presenterer sine arbeider. 

Medvirkning

En byggegruppe bestående av framtidige beboere med andre interessenter og ressurspersoner, inkludert personer som har vært med i prosessen helt siden medvirkningsverkstedene i 2005, har vært sentral i utviklingen av boligdelen. Eriksen Skajaa Arkitekter med rådgivere har tatt seg av det rent bygningstekniske, mens byggegruppen har diskutert alt fra økonomi og eierskap, fordeling av arealer og kostnader til hvordan bygget skal utformes og hva det skal inneholde.

I selve prosjekteringen av bygningene er det brukt en mindre medvirkningsgruppe over en lengre periode. Rammene for nybyggets høyde og størrelse var satt i reguleringsplanen, mens alle avgjørelser som dreier seg om boform og indre organisering ble tatt opp til diskusjon i arbeidsverkstedene. Noen av de mest tydelige grepene, som trapperommet som knytter det nye og det gamle bygget sammen, boformen, markedsarealet og valget om å ha dusj og fellesbad i kjelleren, ble foreslått og diskutert på disse verkstedene. 

Brenneriveien 1 og Hausmannsgate 42

Nybygget i Brenneriveien 1 er formgitt på bakgrunn av en rekke faktorer: Bruken av massivtre og ubehandlet kledning er et ønske fra medvirkningsgruppen som ville ha klimavennlig materialbruk med sunne materialer. Vindusinndelingen gir et system med fleksibilitet til å flytte vegger innvendig, mens de store vinduene tilhører etasjenes fellesrom. Førsteetasjen er inntrukket for å kunne dele opp markedsarealet i mindre kiosker, mens takterrassen er der hvor det er ettermiddagssol. Balkongene i bakgården er tillatt i reguleringsplanen og kan bare nås gjennom etasjenes fellesrom. De to bygningene er knyttet sammen av en trapp og heis i midten etter ønske fra brukerne. Hovedinngangsdøren i nybygget, som ligger i bakgården, nås gjennom portrommet i Hausmannsgate 42.

Bygningens kjeller og førsteetasje er støpt i lavkarbonbetong, mens yttervegger, bærende innervegger, dekker og tak er bygd opp av massivtreelementer. Ytterveggene er isolert med trefiberisolasjon og kledd med panel av ubehandlet gran. Massivtreelementene utgjør solide yttervegger, som gjør det enkelt for beboerne selv å sette opp innervegger og slik spare bygningskostnader. Det er også mulig for de fremtidige beboerne å delta i monteringen av massivtreelementene, isolasjon og kledning.

Hausmannsgate 42 vil måtte gjennomgå omfattende sanering og rehabilitering. 

Fellesskapsløsninger

Boligprosjektet for Hauskvartalet baserer seg på en deletankegang: Andre- og tredjeetasjer inneholder bofellesskaper med små to- og treroms leiligheter som bruker felleskjøkken og oppholdsrom i førsteetasje. Byggets øvrige etasjer inneholder bokollektiver med kjøkken, oppholdsrom og soverom. Ingen av boenhetene har bad, men deler toalett på trappeavsatsene. I kjelleren finnes det et stort fellesbad med dusjavlukker, men også et folkebad med fasiliteter som badstue, dampbad, hammam, kulper og garderober for utleie til nabolaget. Andre fellesfunksjoner i kvartalet er sykkelverksted, vaskekjeller med tørkeskap, parsellhage på taket med langbord og utegrill, aktivitetsrom, fellesstue med peis, kontorplasser, sovesal og øvingslokaler. Arealbruken er rundt 25 kvm per person. 

Miljøambisjoner

Visjonen for Hauskvartalet er å utvikle et nærmiljø og lokalsamfunn som legger til rette for et forbruksmønster og en livsstil som tar klimautfordringene på alvor. Selv om målet for energibruk i bygget ligger på 95 kWt/kvm og tilsvarer et lavenergihus, er de samlete tiltakene betydelige: trekonstruksjoner uten bruk av kompositt og oljebaserte materialer, vaskekjeller for alle beboerne, god sykkelparkering og verksted samt en drastisk reduksjon av antall våtrom og mange beboere på lite areal. Ved å ha boliger for kunstnere, kulturarbeidere og kunststudenter i umiddelbar nærhet til arbeidsplass og skole reduserer man det daglige transportbehovet til et minimum. Og ved å ha felleskjøkken og hagebruk, kombinert med et bomiljø som tilrettelegger for økologisk bevissthet, reduserer man også fotavtrykket fra maten som spises.

Forprosjektet tar også for seg flere ulike tiltak som kan gjøre Hauskvartalet til et vellykket byøkologisk prosjekt. Toaletter i bygningene vil være vakuumtoalett med et vannforbruk tilsvarende en sjettedel av det et vanlig vannklosett bruker. Avløpsvannet fra disse toalettene (svartvannet) samles i en tett tank. Det hentes en gang i måneden og kan brukes til produksjon av biogass mens sluttproduktet er gjødsel for matproduksjon. Gråvannet, som er avløpsvann fra kjøkken, dusj og vask skal på sikt bli renset uten kjemikalier i et underjordisk renseanlegg med våtmark i parken som er regulert langs Elvebakken. Regnvannet vil samles i en cisterne og benyttes i vaskemaskinene i kjelleren.

Prosjektet for bygningen i Brenneriveien 1 har som ambisjon å oppnå tilsvarende miljøstandard som BREEAM Very Good for bygning og bakgård. Kostnadene til BREEAM er derimot ikke forenelig med målet om å tilby lav leie, og prosjektet med boliger er heller ikke innenfor BREEAM-Nor sin modell. Vi vil derfor utvikle vårt eget miljøprogram etter samme målsetninger som BREEAM og dokumentere dette selv for å spare kostnader og dermed kunne tilby lavere husleie.

English Summary

Hauskvartalet, Oslo

Architects: Eriksen Skajaa Arkitekter AS

The story of Hauskvartalet, a block of 19th Century townhouses in the centre of Oslo, has been going on for the last 15 years. Squatters moved into the disused municipally owned property in 1999, and started up a number of housing- and cultural initiatives. In 2008 a unanimous city council voted for a local plan that formalised the area as an experimental area for urban sustainability, but the following year the municipality were ordered to sell the property on the open market for development.

In 2014 architects Eriksen Skajaa Arkitekter, in collaboration with the Hauskvartalet users and residents, proposed a cooperative housing development on the site, based on extensive participation processes, and submitted a bid together with developers Anthon B. Nilsen Eiendom. The municipality rejected the bid. 

Here, Arkitektur N presents the proposal in detail. Discussions surrounding the sale are still ongoing.

Hauskvartalet
Publisert på nett 24. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Richard Sennett Foto: Thomas Struth
Artikkel

Om samarbeid

Av Robert Wilson

Richard Sennett Foto: Thomas Struth
Foto: Thomas Struth

Om samarbeid

Intervju med Richard Sennett

Har ideen om kollektivsamfunnet, et samfunn basert på fellesskap og lokalt samarbeid, fått en ny betydning etter den siste finanskrisen? For urbanist og sosiolog Richard Sennett er det opp­lagt at det ikke er de kollektive samfunnsmodellene vi bør se nærmere på, men samarbeidet i seg selv. Rob Wilson har snakket med Richard Sennett om hans siste bok, Together.

I boken Together utforsker du aspekter ved nedenfra-og-opp-samarbeid. Du ser blant annet på tidligere eksempler på selvforsynte lokalsamfunn som var grunnlagt på samarbeidsprinsipper, for eksempel Robert Owens New Harmony i Indiana tidlig på 1800-tallet, og setter det i sammenheng med dagsaktuelle ideer. Mener du at kollektive modeller eller kollektivsamfunn har fått en ny relevans i dag, spesielt i byene?

Vel, det opprinnelige kollektivsamfunnet, Pariskommunen av 1871, var en reaksjon på en militær invasjon. Ideen om å være selvforsynt oppsto fordi befolkningen var omringet av tyske tropper. Så det var ikke et frivillig samarbeid – det er noe man ofte glemmer – folk måtte samarbeide hvis de ikke skulle sulte ihjel, noe de nesten gjorde uansett. Så på en måte er det egentlig ikke et godt eksempel. Robert Owen er heller ikke et godt eksempel, for New Harmony var et anti-urbant, idealisert lokalsamfunn hvor folk skulle bli selvforsynte ved å forlate byen. 

Det som interesserer meg er hvilke samarbeidsformer man kan inngå i hvis man er i en urban situasjon hvor trusselen er økonomisk heller enn militær. For å forstå hva slags nedenfra-og-opp-samarbeid som er nødvendig, må man forstå hvor Staten sannsynligvis vil svikte folk. David Camerons “Big Society” i Storbritannia er egentlig en veldig korrumpert versjon av dette, der de konservative sier: Se om du kan klare å overleve på egenhånd, hvis jeg tar fra deg alt, hvis jeg kutter alt og gjør deg fattig. Og det er ikke en slik situasjon vi vil ha. 

Så samarbeid må være utgangspunktet? 

Det er nødvendig med samarbeidsformer og lokalsamfunn som er basert på ideen om at vi kan ha en nedenfra-og-opp-maktstruktur og skape en stat ut av det. Vi må betrakte samarbeid som en aktivitet som finner sted i sivilsamfunnet, men som ikke vil fjerne Staten. Det er jo det høyresiden ønsker: å fjerne Staten. Og for meg er det en forferdelig politisk strategi. 

I Together stiller jeg spørsmålet: Hvordan kan folk samarbeide på en god måte? Hvilke ferdigheter er nødvendige for å kunne samarbeide med andre, spesielt med mennesker som er annerledes enn deg selv? Det er en urban greie. Hvilke ferdigheter trenger du for å krysse raseskillet, hvis du er hvit og må samarbeide med svarte? Eller i et samarbeid mellom heterofile og homofile – du kan finne alle slags varianter.

Utgangspunktet er at samarbeid eksisterer. Og det jeg hevder er at vi ikke har særlig gode ferdigheter i å samarbeide. Vi er veldig flinke til å hevde oss; språket vi bruker er erklærende heller enn tentativt eller subjektivt. Det er en rekke ting vi må forholde oss til for å kunne kommuniserer med andre på tvers av de barrierene som skapes av forskjeller. 

Hvis vi vender tilbake til politikken: Du har uttalt at venstresiden også har hatt utfordringer med samarbeid, spesielt i forhold til hvordan det sosialistiske idealet har endt opp som en ovenfra-og-ned-solidaritet, i stedet for et nedenfra-og-opp-samarbeid. Har du tanker om hvordan dette kan unngås i fremtiden? 

“Solidaritet” er et maktord. Det er ideen om at alle er likestilt, man undertrykker forskjeller og debatt. Solidaritet er en undertrykkende idé, og mitt hovedargument er at vi må lære samarbeid og avlære solidaritet. 

Da sosialismen skjøt fart på 1800-tallet, var idealet om samarbeid mye sterkere. Det var først etter første verdenskrig at ideen om samarbeidet som en revolusjonær fortropp utviklet seg. Og i Kina under Mao Tse-tung kom ideen om at solidaritet betyr at det ikke finnes noen forskjeller – ikke i klesdrakt eller språk, at folk modnes like raskt. Det er en tyrannisk form for likhet. Det vil vi jo ikke ha!

Så hva ønsker vi at samarbeid skal være? 

Hvis vi ønsker alternativer, må vi vite hvordan vi skal forholde oss til forskjeller. Se for eksempel på organisering i arbeidslivet. Når man arbeider sammen med svært ulike grupper av mennesker, må man ofte innrømme for seg selv at man ikke forstår hva de andre vil. Men det er noe de vil, og vi er partnere og ønsker å arbeide sammen. Å akseptere ideen om at du ikke forstår, at forståelsen din har sine begrensninger, det er en måte å samarbeide med andre på. I et solidaritetsregime er derimot ikke noe fremmed for deg; du forstår alt. 

I Together beskriver du utfordringen i moderne samfunn og byer: å få mennesker av ulik rase, etnisitet, religiøs og økonomisk bakgrunn til å forholde seg til hverandre, i stedet for å styrke en gruppetenkning. Her understreker du viktigheten av hverdagens ritualer, av samarbeidsprosesser som ikke er så resultatfokuserte, men som binder ulike mennesker som vanligvis ikke ville ha samarbeidet, sammen som en gruppe. Hvordan kan man styrke en slik tilnærming?

Vel, et verksted kan ikke fungere uten ritualer, det inkluderer til og med de fysiske bevegelsene innenfor verkstedet. Men hvis alt bare handler om å være oppmerksom på de andre i verkstedet, vil det ikke fungere. Mye samarbeid er ikke-verbalt, det er kroppslig og nedfelt i de daglige ritualene. Tanken om at alt må være uttalt heller enn uuttalt bunner i en idé om at alt må være på bordet, alt må være spesifisert. Men det er uoppnåelig. Det er ikke mulig. Når jeg kommer til fiolinmakeren for å få celloen min reparert, er det en aha-opplevelse å se hvordan folkene der jobber i timevis uten å snakke sammen, og likevel samarbeider de. De har fysiske ritualer for hvordan de bruker rommet, hvor varm lakken skal være, alle slike ting. Men det er ikke noen eksplisitt utveksling. 

Det er et tillært rituale?

Ja, de ritualene er innprentet i dem, håndverkerne lærer dem sammen og gjenlærer dem hele tiden. Det er ikke noe uttalt – mange former for menneskelig samarbeid er basert på det ikke-verbale. 

I boken snakker du også om forskjellen mellom empati og sympati – det dialogiske versus det dialektiske. Hva mener du med det?

Hvis du overfører dette til et visuelt materiale, kan du si at mye av den religiøse billedkunsten handler om sympati: om å identifisere deg med det du ser. Men se for eksempel på Rothkos kunst. Den handler om empati. Det finnes ikke noen mulighet for sympati, fordi det ikke er noe å identifisere seg med. Det er et smart skille. Når det gjelder de visuelle kunstartene har jeg ofte lurt på om man kan drive et nedenfra-og-opp-kunstverksted, basert på samarbeid? For musikere er det mye enklere å ha slike former for samarbeid. Selv for orkestre er det mulig – å ikke ha en dirigent. Men jeg har alltid tenkt at det ikke er lett for de visuelle kunstartene å ha noe som tilsvarer for eksempel en gruppe jazzmusikere som improviserer sammen. Man kan ikke drive et kunstverksted på den måten. Kunne for eksempel Anthony Gormley konstruere de store verkene sine gjennom samarbeid?

Man kan også spørre seg om det er mulig å overføre ideene om nedenfra-og-opp-selvorganisering på byer, som i selve sin natur ser ut til å trenge en ovenfra-og-ned-strukturering? 

Det er mulig med begge deler. Man kunne ikke skapt et elektrisitetsnett i byen gjennom et nedenfra-og-opp-samarbeid – ikke ennå i alle fall – eller et kloakksystem. Men skoler kan organiseres på den måten, hvis de har ressurser til det. Hvis Staten gir penger til det, kan man organisere seg selv. Men spesielt i fattige samfunn har man ofte ikke de nødvendige ressursene for et slikt samarbeid. 

Og hva med arkitektur? 

Mener du om man kan produsere arkitektur gjennom samarbeid? Alle tror jo på å produsere noe sammen, men det er ikke så enkelt. Hvis man har 15 eller 20 års prosjekteringserfaring, ønsker man ikke å si ”glem erfaringen, la oss samarbeide”. Man ønsker å vise hva man kan. Og fordi man har kunnskap og de andre ikke har det, er det et asymmetrisk forhold. Det er en utfordring i byutviklingen. 

Arkitektkontorer fungerer ikke som kollektivsamfunn. Jeg kjenner arkitekter som sier at de er veldig samarbeidsorienterte, men til syvende og sist er det en sjef som sier ja eller nei. Og kanskje er det fordi det dreier seg om en bygning, som er et fastlagt objekt. Kanskje objektet setter en begrensning på samarbeidet. 

Dette ser ut til å henge sammen med hvordan du har beskrevet samarbeid som tilblivelse... En prosess uten et fastsatt resultat? 

Vel, det må alltid munne ut i et resultat. Hvis man bare har en endeløs prosess vil det ikke fungere. Man må i hvert fall komme frem til en midlertidig løsning. Innenfor urban arkitektur betyr det at de formene du kommer frem til må kunne tilpasses og utvikles videre. Det jeg synes er så utrolig er den overspesifiseringen man driver med i dag. De bygningene vi lager nå vil ikke vare i mer enn 20 eller 30 år, fordi de er så overspesifiserte. 

Så en prosess må ha en konklusjon, men den konklusjonen må kunne utvikles videre. Dette er basert på et grunnleggende prinsipp innenfor biologien: de artene som har en form som er for nært tilpasset en bestemt funksjon, vil dø ut. 

Fakta

Richard Sennett (født 1943 i USA) er en sosiolog og urbanist som ­skriver om byer, arbeid og kultur. 

En versjon av dette intervjuet ble publisert på www.uncubemagazine.com, magasin nr. 34. 

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen.

English Summary

On Cooperation

An interview with Richard Sennett 

By Rob Wilson

In his book Together, Richard Sennett explores aspects of bottom-up cooperation – including looking at past examples of self-sufficient communities founded on cooperative principles, and the relevance of these communal models in cities today. Rob Wilson spoke with Sennett about the book.

What interests Sennett is what kinds of cooperation you can engage in in urban situations, where the threats are are economic rather than violent. How do different people cooperate well? What kind of language do we use, for example? – If we want alternatives, then we need to know how to deal with differences, says Sennett.

To get people to engage with each other, Sennett underlines the importance of ritual in everyday life, our often non-verbal, habitual way of doing things. – A workshop, for example, cannot function if there are no rituals, says Sennett. Craftspeople move around each other and work together without talking. – Those rituals are inscribed, and the craftsmen learn them together and are relearning them all the time. Musicians, as well, have bottom-up cooperation – orchestras without conductors.

And what about architecture? – It’s not that simple, says Sennett. – Architects’ offices don’t work as communes. In the end, there is someone who says yes or no. And maybe this is because you have this building, which is a fixed object. Maybe the object is the limit of cooperation.

Richard Sennett (*1943, USA) is a sociologist and urbanist who writes on cities, labour and culture. His research entails ethnography, history, and social analysis and theory. 

Rob Wilson is a writer, editor and architect based in London, and a visiting lecturer at Central St. Martins College of Art and Design.

A version of this interview was first published by www.uncubemagazine.com, Magazine no. 34.

Om samarbeid
Robert Wilson
Robert Wilson er en London-basert arkitekt, skribent og redaktør, og foreleser ved Central St. Martins College of Art and Design. Han var…les mer
Om samarbeid
Publisert på nett 15. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Food 1-4
Artikkel

Food 1-4

Av Ingrid Book, Carina Hedén

Kunstsamfunnet er kommet til vernissagen den 16. august.
Artikler / Kunst

Food 1-4

Parsellhager for Lillehammer

Kunstnerne Ingrid Book og Carina Hedén var ansvarlige for «Midlertidige utopier», et utstillingskonsept for Museet for Samtidskunst i 2003 i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen. I forbindelse med utstillingsprosjektet «Flere steder for alltid» satte de i gang et prosjekt for utvikling av parsellhager i Lillehammer.

I forbindelse med utstillingsprosjektet «Flere steder for alltid» kom vi med forslaget «Parsellhager for Lillehammer».

Vi søkte Lillehammer kommune om et stykke jord; et område som skulle avsettes til parsellhager av varig karakter med leiekontrakter, som tilbud for byens innbyggere. Det skulle være tilgjengelig for den enkelte å dyrke på, og ligge i nærheten av et boligblokkområde hvor en ikke har tilgang til hage.

Bakgrunnen for forslaget var en parkeringsplass vi hadde sett i forbindelse med en befaring på Lillehammer høsten 2002. Fotoserien «Food» 1–4 viser tre områder hvor noen har dyrket bladkål i kanten av parkeringsplassen. 

Food 1, 2003.

Food 1, 2003.

Food 1, 2003.

Food 2, 2003.

Food 2, 2003.

Food 2, 2003.

Food 3, 2003.

Food 3, 2003.

Food 3, 2003.

Food 4, 2003.

Food 4, 2003.

Food 4, 2003.

En hage er et urbant fenomen, og parsellhageområdet i Lillehammer kan i dette tilfellet ses på som en modell for urbant jordbruk. «Som en mellomting mellom by og land, urbant og ruralt, privat og offentlig areal, overskrider parsellhagedyrkingen gjengse kategorier» (Haavie, 2001, se s. 48). 

Parsellhagene skal omkranses av hekker med solbær, rips og stikkelsbær. Området er oppmålt og markert med stolper og snøre, strukturert med gangveier, og skal beplantes med utvalgte sorter av frukttrær – herdige eplesorter som Transparente Blanche, Rød Haugmann, Katinka, Röd Melba og Huvitus; pærer som Gråpære, Anna, Esperens herre og Augustipærer (Experimentalfältets); og plommer som Czar, Herman, Opal og Tunaplommer. 

Etter flere møter stilte kommunen det eksproprierte området ved Smestad gård til disposisjon for parselldyrking. Mai 2003, gjenvokst med småbjørk og kratt.

Etter flere møter stilte kommunen det eksproprierte området ved Smestad gård til disposisjon for parselldyrking. Mai 2003, gjenvokst med småbjørk og kratt.

Ole Smestad har påtatt seg å pløye og er nå ute og «slådder». Uten Round Up er grunnbearbeidingen av jorden til å begynne med mer omfattende. Juli 2003.

Ole Smestad har påtatt seg å pløye og er nå ute og «slådder». Uten Round Up er grunnbearbeidingen av jorden til å begynne med mer omfattende. Juli 2003.

Det er gammel åkermark, og jorden er etter sigende av god kvalitet. Mye stein som holder på varmen.

Det er gammel åkermark, og jorden er etter sigende av god kvalitet. Mye stein som holder på varmen.

«Granitt og transport» graver en grop til grillen. August 2003.

«Granitt og transport» graver en grop til grillen. August 2003.

«Mjøsbygg» sponser her prosjektet med en betongbit på 10 tonn, som nettopp er sagd ned på «Jysk» (Norsk sengetøylager).

«Mjøsbygg» sponser her prosjektet med en betongbit på 10 tonn, som nettopp er sagd ned på «Jysk» (Norsk sengetøylager).

Fundamentet skal hindre at grillen flytter seg når telen går av jorden.

Fundamentet skal hindre at grillen flytter seg når telen går av jorden.

Her leveres en provisorisk toalettløsning, som på sikt skal erstattes av en urinseparerende biodo.

Her leveres en provisorisk toalettløsning, som på sikt skal erstattes av en urinseparerende biodo.

De første parsellistene kommer for å velge sted. De har dyrket i Amsterdam i ti år. Samme uke åpner de sin nye restaurant «Café Banken», Kirkegata 41.

De første parsellistene kommer for å velge sted. De har dyrket i Amsterdam i ti år. Samme uke åpner de sin nye restaurant «Café Banken», Kirkegata 41.

Her ligger det første laget med lecablokk til grillen, som skal ha to grillplasser og er vendt mot nordvest og kveldssola.

Her ligger det første laget med lecablokk til grillen, som skal ha to grillplasser og er vendt mot nordvest og kveldssola.

En forhenværende gallerist stiller opp som frivillig og måler opp parseller og slår i stolper fra morgen til kveld.

En forhenværende gallerist stiller opp som frivillig og måler opp parseller og slår i stolper fra morgen til kveld.

Planker til vegger for kompost og stein kjøpes inn.

Planker til vegger for kompost og stein kjøpes inn.

På Voksenopplæringen: 5 nye parsellister fra Tsjetsjenia, Sudan, Irak, Afghanistan og Kroatia skriver seg på listen.

På Voksenopplæringen: 5 nye parsellister fra Tsjetsjenia, Sudan, Irak, Afghanistan og Kroatia skriver seg på listen.

For gjennomføringen av prosjektet trengtes ca. 4 000 kvm jordareal. Kommunen avsatte et område som tidligere var «friområde». Dette ble delt i stykker på ca. 50 kvm, hvilket tilsammen blir 50 parseller og et fellesområde. Planen omfattet vannuttak fra 5 kraner, toalett (urinseparerende biodo), felles redskapsbod og oppmurt grill. Leien for hver parsell vil være på ca. 200 kr. En forening er dannet med styre og vedtekter.

Prosjektet ble startet våren 2003. Det ble opprettet kontakt og ført samtaler med følgende institusjoner for gjennomføringen av prosjektet: Lillehammer kommune: kultur, park og idrett, skogbruk, flyktningtjenesten, og voksenopplæringen; Ekrom skole, Kringsjå skole, Bosnisk forening, Kurdisk forening, Grønn hverdag, Norsk Hagelag, Nansenskolen og Kunstnersenteret i Oppland. Følgende har vært konsultert og har bidratt med nødvendig materiale før prosjektstart: Brobekk, Årvoll, Geitmyra og Lofsrud parsellhager i Oslo. Prosjektet har latt seg gjennomføre ved hjelp av Statens Garantiinntektsordning, og prosjektstøtte fra Billedkunstnernes vederlagsfond. Dyrkingen på området settes i gang våren 2004.

Her kommer vannet.

Her kommer vannet.

Kommunen sponser prosjektet med 5 vannposter.

Kommunen sponser prosjektet med 5 vannposter.

Fra Frivillighetssentralen. En pensjonert driftsleder fra Statoil graver for å jevne ut bakken rundt grillen.

Fra Frivillighetssentralen. En pensjonert driftsleder fra Statoil graver for å jevne ut bakken rundt grillen.

Da Ahmed kom til Lillehammer i 1993, gikk han til kommunen for å be om en parsell. Her med sin datter, han har akkurat valgt ut en parsell. August 2003.

Da Ahmed kom til Lillehammer i 1993, gikk han til kommunen for å be om en parsell. Her med sin datter, han har akkurat valgt ut en parsell. August 2003.

En verktøysbod, en blå kontainer på 180 x 185 cm er bestilt og har ankommet.

En verktøysbod, en blå kontainer på 180 x 185 cm er bestilt og har ankommet.

Her kommer en familie som velger en parsell nærmest grillen.

Her kommer en familie som velger en parsell nærmest grillen.

Kunstsamfunnet er kommet til vernissagen den 16. august.

Kunstsamfunnet er kommet til vernissagen den 16. august.

Publikum graver og planter to epletrær: Rød Haugmann og Transparente Blanche, som begge er hardføre og tilpasset Lillehammers klima. En forhenværende anleggsgartner instruerer.

Publikum graver og planter to epletrær: Rød Haugmann og Transparente Blanche, som begge er hardføre og tilpasset Lillehammers klima. En forhenværende anleggsgartner instruerer.

Grillingen pågår hele ettermiddagen på to innlånte provisoriske griller. 

Grillingen pågår hele ettermiddagen på to innlånte provisoriske griller. 

Neste dag: møte på Café Banken. Foreningen «Øvre Smestad parsellhager» stiftes, med formann, nestformann, sekretær, kasserer og vara. Ca. 30 parsellister har allerede meldt seg.

Neste dag: møte på Café Banken. Foreningen «Øvre Smestad parsellhager» stiftes, med formann, nestformann, sekretær, kasserer og vara. Ca. 30 parsellister har allerede meldt seg.

Fire «sandwichmen» har delt ut flyveblader i sentrum, en frivillig har tatt hånd om postkasser i området. Innehaveren av grønnsaksbutikken «Lille Asia» har satt opp flyvebladet og blitt parsellist. 

Fire «sandwichmen» har delt ut flyveblader i sentrum, en frivillig har tatt hånd om postkasser i området. Innehaveren av grønnsaksbutikken «Lille Asia» har satt opp flyvebladet og blitt parsellist. 

Ahmeds kone kommer med tepper, kaffe og kaker. Her er et nytt sted.

Ahmeds kone kommer med tepper, kaffe og kaker. Her er et nytt sted.

«...Alle planter er – og lever som – nøyaktig like nyttige som de er skjønne: Det finnes ingen «uskjønne» planter. Følgelig finnes det heller ingen nyttehage som står i pen og pyntelig motsetning til «prydhagen». Skillet mellom de to er snarere funksjonelt motivert, og blir da også sjelden begrunnet. Så vil vel heller ingen finne på å kalle en grønnsakhage for direkte «stygg»; man vil heller beskrive den som «nøktern», eller mer korrekt, «funksjonell» – og dermed har man allerede beskrevet den som skjønn.

Selv om nytte- og prydhagen inneholder ulike typer beplantning, er skillet mellom dem rent subjektivt og tidsavhengig; det har ikke noe å gjøre med verken kunst eller økonomi; det er kun resultatet av hagemenneskenes skiftende sosiale eller estetiske holdninger.»1

Fra Midlertidige Utopier: «Bønner», 2002.
 

Fra Midlertidige Utopier: «Bønner», 2002.

Lillehammer. Rød Haugmann og vannpost, august 2003.

Lillehammer. Rød Haugmann og vannpost, august 2003.

Lillehammer. Parsellhager og verktøysbod, august 2003.

Lillehammer. Parsellhager og verktøysbod, august 2003.

Parsellhagedyrking i Oslo

Oslo har 25 områder med parsellhager. År 2001 kom rapporten «Parsellhagedyrking i Oslo – en statusoversikt» av cand. polit. Siri Haavie fra Osloforskning, Oslo kommune, Universitetet i Oslo. Det er den første studien av parsellhagedyrking som er gjennomført i Norge. Rapporten inneholder omfattende statistikk. Noen sitater fra rapporten: 

  • Parsellområdets nærhet til bolig eller arbeidssted vektlegges av 70% av parsellhagedyrkerne. 
  • Parsellen er viktig for psykisk velvære, «en kilde til livskvalitet», og parsellarbeidet «er kreativt og tilfredsstillende». 
  • Parsellhagen er et tilbud til mange som plages av ulike helseproblemer. 44% av parsellhagedyrkerne i Oslo har barn under 18 år. 
  • Parsellhagedyrking appellerer til de fleste aldersgrupper. To tredjedeler av parsellistene i Oslo er yngre enn 55 år; andelen unge under 35 år (15%) viser at parsellhagedyrking også appellerer til den yngre garde byborgere. En tredjedel av parsellistene opplyser at de av og til får hjelp av barn på parsellen. 
  • To tredjedeler av Oslo parselldyrkere er kvinner. 
  • Det finns 30 nasjonaliteter representert blant Oslos parsellister. «Det er tvilsomt om mange andre fritidsaktiviteter tiltrekker seg et så stort spekter av ulike yrkesgrupper».
  • Muligheten av ulike grader av fellesskap verdsettes høyt. 
  • En betydelig andel av parsellistene er enslige. 
  • Det er ikke bare den tradisjonelle kjernefamlien som har glede av å jobbe sammen på en parsell. Flere deler jordlappen med venner eller med andre slektninger. Innvandrerne er ikke sjelden de suverene – de som har mye å lære bort: «Det å være med i en parsellhage skaper en positiv holdning til mennesker med annen kulturbakgrunn. De har mye å lære oss.» 
  • «Parsellen er en fin måte å bli kjent med våre nye landsmenn på.» 
  • 98% av byens parselldyrkere sier de trives i Oslo, og halvparten oppgir at de trives veldig godt.
Plan over parsellhagene på Smestad, Oslo.
 

Plan over parsellhagene på Smestad, Oslo.

Food 1-4

«Hagematerialenes frihet har lite eller ingenting med åndelig frihet å gjøre. Bruken av planter i hagen er stort sett snarere knyttet til et formål, også når dette formålet er å få frø eller stiklinger til å vokse seg til planter og blomster til å blomstre, ved hjelp av jord, vann og luft: Hagen er altså, som byggekunsten, en anvendt kunst.

Men så spør man seg, hvor ligger da forskjellen mellom byggekunsten og hagekunsten, når den ikke ligger i materialene? Dette spørsmålet er viktig når vi snakker om hagekunsten som kunst, om ikke det avgjørende. Mye, om ikke det meste, av det vi i dag er vant til å kalle hagekunst, er ikke noe annet enn grønn brukskunst, grønn romkunst, grønn byggekunst. Det er en kunst som fordrer en viktig og uerstattelig sakkunnskap, men verdien av denne kunnskapen ligger i det håndverksmessige, i beste fall i det estetiske; det er ingen kunstnerisk kunnskap.

Det særegne ved hagen kan altså ikke søkes i dens bygging eller konstruksjon, det må søkes i plantene. Og her, i det som utgjør plantenes vesen, ligger også hagekunstens vesen, og det som gjør den til en selvstendig kunst. Her og her alene...

Jeg vil hevde at alle frembringelser i hagen, selv de aller grønneste, hører inn under byggekunsten. Vi behøver ikke bry oss med hagens skjønnhet. Den blir ikke oppfunnet, den vokser seg til: Bare hagevekst gir opphav til hagekunst.»1

Noter
  1. Leberecht Migge, utdrag fra «Gartentechnik und Gartenkunst», Gartenschönheit nr. 4, 1925. «Midlertidige utopier», katalog, Ingrid Book & Carina Hedén, Museet for samtidskunst, Makt- og demokratiutredningen, Oslo 2003. Oversettelse: Ika Kaminka.
English Summary
Food: allotment gardens in Lillehammer

Artists: Ingrid Book & Carina Hedén

Following their project «More places for ever», Book & Hedén applied to the municipality of Lillehammer for permission to turn a plot of vacant land into allotment gardens. Gardens are an urban phenomenon, and will help consolidate the status of Lillehammer as a town. The area will have a water supply, toilet facilities and a communal barbeque, and the plots will be edged with black- and redcurrant bushes and fruit trees.

Cultivation started in 2003.

Food 1-4
Ingrid Book
Ingrid Book (født 1. oktober 1951) har siden 1987 vært del av kunstnerduoen Ingrid Book & Carina Hedén. Book er utdannet ved Statens håndverks-…les mer
Food 1-4
Carina Hedén
Carina Hedén har siden 1987 vært del av kunstnerduoen Ingrid Book & Carina Hedén. Teknikker som fotografi, video, installasjon, lyd og tekst…les mer
Food 1-4
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.