Samisk

Publisert 07. februar 2020
Samtidig samisk arkitektur
Artikkel

Samtidig samisk arkitektur

Av Sunniva Skålnes

Diehtosiida, Samisk vitenskapsbygg, Kautokeino. Under bygging. Arkitekt: Reiulf Ramstad  Foto: Sunniva Skålnes
Foto: Sunniva Skålnes

Samtidig samisk arkitektur

Hva er samisk arkitektur? Lavvoformen går igjen på de fleste offentlige bygg oppført i Sápmi de siste tiårene. Men finnes det en samisk samtidsarkitektur som ikke tar utgangspunkt i tradisjonelle formelementer?

I denne artikkelen tar Sunniva Skålnes for seg to sider av samisk samtidsarkitektur: de offentlige byggene og den mer anonyme boligbebyggelsen. I de samiske boformene slik de kommer til uttrykk i tettstedene i Sápmi finner vi en annen livsform enn det vi er vant til i forstandbebyggelsen sørpå; en sosial snarere enn en fysisk arkitektur.

Biletet av det bygde landskapet i samiske område er prega av to ulike førestellingar. Den eine førestellinga handlar om ein markert og særprega arkitektur som klårt skil seg ut frå norske bygg. Det er torvgammar og lavvoar, små, tømra stabbur og lette, smidige trekonstruksjonar. Og det er ulike nytolkingar av gammen eller andre tradisjonelle byggverk, som kulturhuset i Kautokeino, Sametingsbygget i Karasjok, eller det lulesamiske kultursenteret i Tysfjord i Nordland. Den andre førestellinga om det bygde landskapet i Sápmi1 handlar ikkje om særpreg, men om einsarta arkitektur. Nyare bustadhus utgjer storparten av bygningsmassen også i dei samiske bygdene, og gjer at dei til forveksling liknar dei fleste andre busetnader i nord. Det er gjenreisingsarkitektur frå den tidlege etterkrigstida, det er byggefelt og ulike variantar av ferdighus frå 1970-talet og framover, og det er arkitektur som ved første augnekast manglar lokale, samiske særtrekk.

Begge bileta er sanne, og begge er ufullstendige og unyanserte. Samla gjev dei likevel ei forståing av det samtidige bygde landskapet i samiske område. Bustadene fortel lågmælt om tilpassing til samisk kultur og livsform, medan den meir symbolsterke monumentalarkitekturen kommuniserer den samiske kulturen utover på ein høglydt måte. 

Denne artikkelen diskuterer både særpreg og fellestrekk i arkitekturen og søkjer etter bakgrunnen for framveksten av dei to ulike typane arkitektur. To viktige spørsmål her er kvifor det er monumentalarkitekturen som først og fremst blir sett på som samiske bygningsformer, og om det kan påvisast kulturelle særtrekk i dei samtidige samiske bustadene.

 Kombitun, vinter. Foto: Sunniva Skålnes
Foto: Sunniva Skålnes

 Kombitun, vinter.

Combination yard, winter.

Ferdighus og symbolbygg 

Det samiske busetnadsområdet strekkjer seg frå Femunden i sør til Varanger i nord, frå Finnmarkskysten i vest til Nord-Finland og Kolahalvøya i Russland i aust. I dette området bur mellom 60 000 og 100 000 samar, talet skifter etter kva teljemåte som blir brukt.2 

Med unntak av enkelte bygder i Indre Finnmark er samane i mindretal blant dei ulike nasjonale majoritetane i heile Sápmi. Sápmi byr på ulike vilkår for å byggja og bu, frå det tørre, kalde innlandet i nord til våte og milde kystområde lenger sør. Materialtilgang, byggeskikk og behov har vore ulike. Majoritetsfolka sin byggeskikk i desse områda har også vore, og er, ulik. Slik har dei samiske gruppene, som har levd svært lenge i nær kontakt med majoritetsfolka, blitt påverka på forskjellig vis. Eitt er likevel felles i Sápmi: Dette er rurale strøk. Her er det spreidd busetnad og små bygder og grender.

Sápmi har vidare det til felles at det meste av bygg er av ny dato. Særleg i nord, der brenninga under siste verdskrigen øydela alt av bygg, er dette merkbart. Det bygde landskapet er her prega av funksjonalistisk etterkrigsarkitektur og av sterk vekst frå 1970-talet og utover.

Den tidlegare norske assimileringspolitikken i Sápmi vart gradvis lagd om i etterkrigstida, men dette omfatta ikkje den fysiske planlegginga. Sentralisering av busetnaden frå 1960-talet og utover, tettstadsutvikling og innføring av nye hustypar vart av mange opplevd som fjerning av tradisjonelle samiske buformer og innføring av moderne, norsk levesett. Lokale særtrekk i bustaden vart avløyste av einsarta hus og byggefelt forma etter nye, nasjonale standardar.

Inniblant dei nye, einsformige bustadhusa finst det eitt og anna nyare bygg som skil seg ut, i storleik, i plassering og i formspråk. Det er gjerne bygg for dei nye samiske institusjonane som har blitt oppretta dei siste 30–40 åra. Gjennom eit nytt formspråk signaliserer denne arkitekturen tilknyting til lokal kultur og landskap. I motsetnad til bustaden blir desse bygga ofte omtala som samiske. 

«Biletet av den samiske livsforma, og dermed samisk arkitektur, har ofte blitt knytt til ein avgrensa del av det som utgjer samisk kultur.»

Biletet av den samiske livsforma, og dermed samisk arkitektur, har ofte blitt knytt til ein avgrensa del av det som utgjer samisk kultur. Den nomadiske reindrifta i nord, med sine særprega buformer, som lavvoen og gammen, har blitt ståande som representant for det samiske. Dette biletet av samisk arkitektur har blitt formidla igjen og igjen, av fotografar, folkelivsgranskarar, prestar og reisande. I dag skjer denne formidlinga gjennom media, reiseliv, reklame, film og barnebøker. 

Arkitektar har også gjort sitt for å forsterka dette biletet. Presentasjonen av samtidig samisk arkitektur har, mest utan unntak, dreia seg om den «store» arkitekturen og om særprega bygningsformer som samsvarar med det biletet som allereie er skapt av samisk arkitektur. 

Den vernakulære bustadarkitekturen utgjer storparten av det bygde landskapet, men har fått lite merksemd i høve til dei langt færre institusjonsbygga. Som arkitektur generelt er desse masseframstilte bustadene av mange fagfolk sett på som uinteressante. Som samisk arkitektur blir den dobbelt uinteressant, fordi den i tillegg bryt med dei etablerte kodane for samisk arkitektur. Den låge statusen den rurale buforma generelt har fått dei siste tiåra, forsterkar dette biletet.

Regulerte felt og nye bustadhus

Dei aller fleste av bustadhusa i samiske strøk er relativt nye. I Kautokeino kommune er for eksempel meir enn 90 prosent av bustadhusa bygde etter 1960.3 Ofte er det eit ferdighus frå ein av dei landsdekkande norske husleverandørane, eller, slik det også er i nord, det er svenske og finske hustypar.

I formspråk har desse bygga mange fellestrekk, men dei er likevel ikkje tilpassa kvarandre. Plassering i terrenget, detaljering og fargebruk signaliserer individualisme, sjeldan innordning i ein heilskap. Langstrekte hus med høge sokkelmurar står side ved side med loftsbygg med arker. Takformer og møneretningar varierer. Saltak, valmtak og store verandaer slåst om merksemda. Fargebruken er ofte frisk og kontrastfylt. Innhaldsrike tomter med fleire små uthus, garasje og andre innretningar forsterkar inntrykket av ein frodig, levande og kaotisk bustad. 

Tana bru. Foto: Sunniva Skålnes
Foto: Sunniva Skålnes

Tana bru.

Tana bridge.

Eit lokalt utvikla busetnadsmønster

Verkeområdet for plan- og bygningslova vart på midten av 1960-talet utvida til også å gjelda rurale strøk. I samiske bygder i nord førte dette til eit endra utbyggingsmønster, med satsing på større bustadfelt i bygder som vart definerte som sentra i kommunane.4 Dette har, saman med sentralisering, vekst i folketalet og velferdsauke, endra mange samiske bygder frå å vera små og klårt definerte kyrkjestader og marknadsplassar til å bli store, utflytande kommunesentra. Veglause grender i utkantane er i dag blitt tømde for fast busetnad. Folket er samla i bustadfelt sentralt i kommunane. Heimen ligg ikkje lenger på eit småbruk eller ein vinterbustad på vidda, omgjeven av slekt og kjensfolk, men er å finna på ei avgrensa, lita tomt i bygda. Lokaliseringa av bustaden er ofte bestemt ut frå kommunen sitt tilbod av byggeklare tomter. Naboane er eit tilfeldig utval av folk som òg har hatt bruk for eit nytt hus. Slik blir den samtidige arealdisponeringa ofte tolka. Men dette biletet gjev ikkje heile sanninga. 

På trass av store endringar i bustaden dei siste 30–40 åra, har nokre sentrale trekk blitt ståande. Lokalisering av tomta og val av naboskap er eit slikt trekk. Mine eigne undersøkingar viser at dette ofte er det viktigaste valet i planleggings- og byggeprosessen.5 Folk vel ikkje ei tilfeldig tomt, men legg vekt på å føra vidare det som mange tomtesøkjarar i Kautokeino kallar siida-tradisjon.6 Det betyr å busetja seg i tilknyting til nære slektningar eller andre ein deler eit arbeidsfellesskap med. 

I den samiske kommunen Kautokeino pregar dette mønsteret også dei regulerte bustadfelta i sentrum. Rundt rekna ein tredjepart av dei som bur i sentrum, bur ikkje på tilfeldige tomter, men i tette familiegrupper.7

Eit liknande mønster finn me igjen i dei samiske busetnadene i Tysfjord kommune i Nordland. Her er slektsgruppene først og fremst å finna i bygder og grender der bustadbygginga ikkje har skjedd etter kommunale reguleringsplanar, men som følgje av mindre detaljert arealplanlegging på privat grunn. Felles for begge desse plassane er at denne lokale tilpassinga ikkje utan vidare er råd å lesa i det fysiske landskapet for det framande auga; detaljkunnskap om slektskapstilhøve trengs for å spora dette mønsteret.

Det slektsbaserte busetnadsmønster har utvikla seg dels i tråd med vedtekne arealplanar, dels som følgje av dispensasjonar og endringar frå, altså i strid med dei same planane. Den sterke stillinga dette mønsteret har lokalt, har også ført til endring av den kommunale planpraksisen. Planleggingshistoria i Kautokeino er eit klårt eksempel i så måte. Reguleringsplanane frå 1970-talet og tidleg på 1980-talet viser liten variasjon i tomtetilbodet, medan det på 1990-talet og utover i større grad vart lagt til rette for ulike typar tomter. Lokale ynskje, både frå aktive reindriftsutøvarar, frå mindre næringsdrivande og frå slektsgrupper vart innarbeidde i arealplanane. I Tysfjord kommune var slike tilpassingar i første rekkje gjort muleg gjennom privat styring av tomtepolitikken og med ei gunstig kommunal tilrettelegging av grunnlagsinvesteringar.

Tana tingrett. Arkitekter: Stein Halvorsen AS Foto: Sunniva Skålnes
Foto: Sunniva Skålnes

Tana tingrett. Arkitekter: Stein Halvorsen AS

Tana court house. Architects: Stein Halvorsen AS

Bruk og tilpassing

«Ferdighus er ikkje samiske hus, ferdighus er utan lokale eller etniske særtrekk.» Slike utsegner er vanlege å møta i diskusjonen om den samtidige bustaden i samiske strøk. På eitt vis stemmer det, ferdighuset bryt med forventningane våre om eit samisk formspråk. Men ved å utvida omgrepet bustad til også å omfatta både det nære og fjerne uterommet, og ved å fokusera på bruk og endringar av bustaden, vil lokale særtrekk bli lettare å finna. 

I Kautokeino, som er eit samfunn med stort innslag av reindrift og utmarksbruk, men også ei veksande yrkesgruppe innan kultur, undervisning, forsking og ulike sørvisnæringar, kan tre ulike tomte- og bustadtypar sporast (Skålnes 2003): Arbeidsbustaden og rekreasjonsbustaden dannar ytterpunkta, medan ein kombinasjon av desse to bustadformene er den mest utbreidde. Arbeidsbustaden er både ein buplass og ein viktig arbeidsplass. Dette pregar huset, men først og fremst uterommet. 

Rekreasjonsbustaden er huset som liknar mest på mønsterbustaden i offentlege planforskrifter og rettleiingar. Huset er då først og fremst ein stad der folk kviler og deltek i privat samvære. Arbeidsplassen ligg ein annan stad. Den bustadtypen finst også i Kautokeino og i andre samiske strøk. Her er uterommet prydhage og plen. Verandaen er ikkje lenger ein lager- og tørkeplass for kler, skinn og kjøt, men er utvida og har fått plass til sitjegrupper og gassgrill. Den sosiale møteplassen er flytta frå bålet på vidda til den store verandaen heime ved bustaden. 

Dei mange bustadene med spor både av arbeid og av rekreasjon, viser likevel at i Kautokeino er storparten av bustadene farga av den tradisjonelle buforma. Folk driv aktiv hausting frå vidde og vatn, anten ein høyrer til i reindrifta eller er funksjonær i ein offentleg etat. 

«Bustadhuset er berre ein liten del av bustaden. Tuna er fylte med lavvo og mange små stabbur, det er tørkestativ for kjøt på uthustaka, reinskinn på veggene og høge vedrøyser.»

Bustadhuset er berre ein liten del av bustaden. Tuna er fylte med lavvo og mange små stabbur, det er tørkestativ for kjøt på uthustaka, reinskinn på veggene og høge vedrøyser. Og det er store parkeringsplassar med bilar, skuterar, terrengsyklar og tilhengjarar, det er reparasjon av kjøretøy, det er vedhogging og hekling av sennagras. Her og der er beitehagar med kjørerein, andre stader er det svake kalvar som må fôrast ekstra. Det er aldri det same rommet frå gong til gong. Slik årstidene, arbeidsoppgåvene og folk sine behov skifter, slik skifter også bustaden utsjånad.

I Kautokeino har den mest utbreidde bustadtomta lenge vore på rundt éin dekar, medan reindriftsutøvarar eller andre næringsdrivande har kunna fått tomter opptil to–tre dekar. Uterommet med plass for lagring og for ulike typar arbeidsoppgåver, opphald og sosial samhandling er viktige delar av det som til saman utgjer eit omfattande og mangfaldig bruksrom. 

Tørking av kjøtt og reinskinn.  Foto: Sunniva Skålnes

Tørking av kjøtt og reinskinn. 

Drying of meat and reindeer skins.

Foto: Sunniva Skålnes
Tørking av kjøtt og reinskinn.  Foto: Sunniva Skålnes

Tørking av kjøtt og reinskinn. 

Drying of meat and reindeer skins.

Foto: Sunniva Skålnes
Tørking av kjøtt og reinskinn.  Foto: Sunniva Skålnes

Tørking av kjøtt og reinskinn. 

Drying of meat and reindeer skins.

Foto: Sunniva Skålnes

Symbolbygg i sápmi

Monumentalarkitektur kan definerast som fellesskapsbygg med eit symbolsk innhald (Haugdal 2007). I storparten av det samiske busetnadsområdet er det få samiske monumentalbygg å finna. Kautokeino og Karasjok skil seg ut i så måte, i lag med enkelte andre bygder der den samiske folkesetnaden utgjer fleirtalet. 

Men sjølv om større institusjonsbygg ikkje dominerer i tal, har denne arkitekturen ofte fått meir fagleg merksemd enn det den samtidige bustadarkitekturen har fått. 

Den eldste monumentalarkitekturen i Sápmi er knytte til storsamfunnet si nasjons- og institusjonsbygging. Det er offentlege administrasjonsbygg, skulehus, internat og helsesenter, bygg som helst er å finna i kommunesentra. Det vesle innslaget av større samiske institusjonsbygg heng saman med samefolket si stilling som ein lågstatus-minoritet, som lenge var utan eigne institusjonar. Samepolitikken frå 1970-talet og utover representerte eit brot med fornorskingstanken, og førte til etablering av samiske institusjonar. Nye institusjonar trong nye bygg, både for å romma funksjonane som vart oppretta, og for å signalisera den nye politikken. Desse bygga, og andre offentlege og allmennyttige bygg som vart reiste i dei følgjande åra, er gjerne fysiske manifestasjonar av flytting av makt frå sentrale, norske organ til samiske hender. Bygga skil seg ut i landskapet, både i storleik, form og plassering, og framstår slik som landemerke som signaliserer samiske busetnadsområde. 

Rein i bygda. Foto: Sunniva Skålnes

Rein i bygda.

Reindeer in the village.

Foto: Sunniva Skålnes
Byggefelt, Kautokeino. Foto: Sunniva Skålnes

Byggefelt, Kautokeino.

Housing development, Kautokeino.

Foto: Sunniva Skålnes

Lavvo og gamme som mønster

Eit lite repertoar av former vart tidleg teke i bruk då samiske fellesskapsbygg skulle formast. Av desse vart lavvoen og gammen dei mest brukte. I tillegg vart bruk av naturmateriale og primærfargar sett på som samisk, både lokalt og frå storsamfunnet. Mest utan unntak var det norske arkitektar som forma den nye arkitekturen.

Den nye kyrkja i Karasjok og fjellstova i sentrum av Kautokeino er tidlege eksempel på samiske symbolbygg. Kyrkja i Karasjok vart bygd i 1974.8 Bygget er oppført i tre med formtrekk som speglar gammen og teltet, utan å direkte sitera desse formene. Fjellstova i Kautokeino framstår tydlegare som ein nyare slektning av gammen. Anlegget, teikna av arkitektkontoret Nils Henrik Eggen i Trondheim, består av tre bygg med markerte, pyramideforma tak. Bygga skil seg sterkt frå andre fjellstover i Finnmark, som alle er ulike variantar av saltaksbygg (Skålnes 2004). Anlegget markerer ei endring av idealet om tilpassing og underordning av det nasjonale arkitekturuttrykket. Idealet er ikkje lenger norsk folkearkitektur eller funksjonalistisk stil. Her er derimot ei kjend form frå samisk bygningstradisjon henta fram som mønster for nybygga. 

I dei følgjande tiåra vart ei rekkje større fellesskapsbygg oppførte i eit liknande formspråk, til dømes kulturhuset i Kautokeino, frå tidleg 1980-tal. Hovudforma kan minna om det samiske spissteltet, lavvoen, omkransa av lågare rom og med eit lukka gardsrom som leier inn til hovudinngangen. 

Sentralt i Kautokeino ligg også eit større bygg som i utgangspunktet var planlagt som produksjons- og salslokale for handverksorganisasjonen Sámi Duodji, i tillegg til kontor og kafé. Også i dette bygget, teikna av arkitekt Kjell Borgen, har lavvoen vore til inspirasjon. Interessant her er det å sjå utviklinga frå skisseprosjektet til det ferdige bygget, som tydeleg viser korleis gammeforma er blitt abstrahert og oppbroten frå idé til det ferdige prosjektet.

Gammen eller lavvoen som mønster pregar fleire andre institusjonsbygg i det samiske busetnadsområdet. Kultursenteret Árran i Tysfjord markerer seg klårt mellom byggefelt og bedehus som eit symboltungt, samisk bygg. Den nye barnehagen i Kåfjord i Troms, bygt i tre, torv og runde former, sender òg ut sterke signal. 

Lista over moderne symbolbygg i Sápmi er etter kvart lang. Det mest kjende, og det som i første rekkje symboliserer det samiske samfunnet, er likevel hovudsetet for Sametinget i Karasjok. Bygget, teikna av arkitekt Stein Halvorsen, vart reist i 2000. Inspirasjon er frå samiske bygningsformer som gammen, men først og fremst, understrekar arkitekten, innhegningar på vidda. Også her er samspelet mellom bygg og landskap framheva. 

Bygg for ulike offentlege institusjonar har vore eit viktig område for å markera den nye statusen samisk kultur har. Eit anna markeringsområde er bygg innan turistnæringa, som på ulike måtar marknadsfører og «sel» samisk kultur. Samelandssenteret i Karasjok, turistanlegg i Alta, i Kautokeino, i Máze og andre bygder, både på norsk, svensk og finsk side av grensa, har brukt lavvoen eller andre kjende samiske formelement. Lavvoforma er blitt eit signal som på tydeleg vis fortel vegfarande kor dei er. 

«Bruk av lavvoforma i utstrekt grad har også ført til at forma har blitt tømd for eit funksjonelt innhald og blitt ståande igjen som rein dekorasjon.»

Det sterke symbolinnhaldet i lavvoforma har også ført til overbruk, og til at dette formelementet til dels er blitt brukt på ein for lite gjennomarbeidd måte. Kultursenteret Árran på Drag er eit eksempel på eit bygg der lavvoforma er kopiert og forstørra og er tydeleg til stades i den ytre forma, men vanskeleg å finna igjen i interiøret. Både dei funksjonelle krava eit større kontorbygg stiller, og lokaliseringa i eit sjøsamisk område gjer det naturleg å forventa bruk av andre formelement som symbol for den samiske tilknytinga. 

Bruk av lavvoforma i utstrekt grad har også ført til at forma har blitt tømd for eit funksjonelt innhald og blitt ståande igjen som rein dekorasjon, slik me ser til dømes i nyare turistanlegg som kafeen i Máze.

 
Slektskart, Kautokeino 2007. Foto: Sunniva Skålnes

Slektskart, Kautokeino 2007.

Family map, Kautokeino 2007.

Foto: Sunniva Skålnes

Vidare utvikling

I den aller nyaste samiske monumentalarkitekturen er inspirasjonen frå tradisjonelle former framleis til stades. Mønsteret er no likevel henta frå eit breiare spekter. Det er ikkje lenger berre snakk om å sitera formelement frå tradisjonelle bustadtypar, vekta blir i sterkare grad lagt på material- og fargebruk, på romoppleving og på samspelet mellom bygget og landskapet. I tillegg har den nye monumentalarkitekturen henta inspirasjon frå andre konstruktive element enn bustaden. Sametingsbygget er eit eksempel på et nytt arkitektonisk uttrykk. Her er delar av bygningskomplekset inspirert av dei lette gjerdekonstruksjonane som er å finna i beitehagane og dei transportable reinkveene på vidda. Også naturformasjonar og -fenomen kan gje form til arkitekturen, slik som i bygget for Indre Finnmark tingrett i Tana9, ferdigstilt i 2004. Her er dette uttrykt ved bruk av fargar og formelement frå nordlyset som utgangspunkt for bygningsforma.

 
Sametinget, Karasjok. Arkitekt: Stein Halvorsen AS Foto: Sunniva Skålnes

Sametinget, Karasjok. Arkitekt: Stein Halvorsen AS

Sami parliament, Karasjok. Architect: Stein Halvorsen AS

Foto: Sunniva Skålnes

Arkitektur og markering av eigen kultur

Val av fokus, vernakulære eller monumentale bygg, blir avgjerande for biletet av det bygde Sápmi, Men like så avgjerande er val av teoretisk perspektiv. Det eksisterer ein lang tradisjon i å tolka arkitektur som eit produkt som kan bedømmast ut frå estetiske kriteria (Werne 1987). I den nyleg utkomne boka Arkitektur i Nord-Noreg (2007) tek Elin Haugdal eit slikt perspektiv når ho diskuterer den nye monumentaliteten i nord. Kulturbygget i Kautokeino og Sametingsbygget i Karasjok er to av bygga ho drøftar. Analysemodellen, som legg hovudvekt på formale kriteria, er ei forståing av estetikken i denne typen arkitektur, men den same tilnærminga ville ikkje gje særleg innsikt i dei vernakulære bustadene (Rapoport 1992). Når ferdighusa eller andre anonyme bustader skal vurderast ut frå dei same kriteria, blir viktige delar av bygga si betyding oversedde. 

Diskusjonen om samisk særpreg i bustadarkitekturen reiser såleis spørsmål om å ta i bruk ein analysereiskap for arkitektur som både legg vekt på utforminga av dei bygde strukturane og på det fysiske og sosiale rommet som bygga er ein del av. 

Árran lulesamisk senter, Drag. Foto: Sunniva Skålnes

Árran lulesamisk senter, Drag.

Árran, lulesami centre, Drag.

Foto: Sunniva Skålnes
 Buletjávri turistsenter. Foto: Sunniva Skålnes

 Buletjávri turistsenter.

Buletjávri tourist centre.

Foto: Sunniva Skålnes
Máze kro. Foto: Sunniva Skålnes

Máze kro.

Máze café.

Foto: Sunniva Skålnes

Symbolbygg og identitet

Å byggja det nye Sápmi er å markera det samiske samfunnet som ein einskap, skilt ut frå nabokulturane. Til det trengst symbol. Monumentalarkitekturen er veleigna som slike samlande symbol. 

«Å byggja det nye Sápmi er å markera det samiske samfunnet som ein einskap, skilt ut frå nabokulturane. Til det trengst symbol. Monumentalarkitekturen er veleigna som slike samlande symbol.» 

Bruk av lavvoen og gammen som meiningsberande element i den moderne samiske arkitekturen fokuserer på forskjellar i arkitektoniske former. Eit hovudpunkt har vore, og er, å markera den samiske arkitekturen som noko eige, å signalisera at dette er Sápmi. Som særprega former, som er kjende og ålment aksepterte som samiske, både lokalt og frå storsamfunnet si side, er lavvoen og gammen eigna som markørar10 for samisk arkitektur. 

I overgangstida mellom gamme og hus vart gammen sett på som ei buform med lågare status enn trehuset. Dette var ikkje ut frå bygningstekniske tilhøve, men fordi gammen var synonym med ei samisk buform og med fattigdom (Sjølie 2007). Synet på det samiske folket som underlegent dei nordiske spegla seg av i synet på bustadformene (Borgen 1993). Lavvoen kan såleis lesast som eit bilete på den endringa i status som det samiske folket har opplevd; frå å vera stigmatiserte har dei oppnådd status som urfolk med eigne fellesinstitusjonar. Lavvoen og gammen er synlege uttrykk for den nye statusen samisk kultur har oppnådd.

Diskusjonen om den eldre samiske bygningstradisjonen sine avgrensingar som mønster for nyare samiske bygg, har blitt reist i ulike samanhangar. I forprosjektet for det nye hotellbygget i Kautokeino hevdar mellom anna arkitekten at ein samisk bygningstradisjon som kan stå som mønster for store bygningskompleks, ikkje finst.11 Då blir det andre kulturuttrykk som kan gje inspirasjon til ny arkitektur. Lokal materialbruk og dekorativ tradisjon blir framheva. Likeins blir samspelet mellom bygg og landskap, utsyn, lys og sambandet mellom det store uterommet og det avgrensa rommet inne, understreka. Forventningane om samiske former blir likevel til ein viss grad imøtegått. Hotellbygget framstår med mjuke bogeforma vegger og sirkulære søylerekkjer som skaper assosiasjonar til lavvoen, og såleis gjev bygget ein samisk identitet. 

Denne sterke fokuseringa på det lokale eller regionale er ikkje særprega berre for nyare samisk arkitektur, men ligg til grunn for ei rekkje stadeigne symbolbygg frå dei siste tiåra.

Samelandssenteret, Karasjok. Bjerk & Bjørge AS. Foto: Sunniva Skålnes

Samelandssenteret, Karasjok. Bjerk & Bjørge AS.

Sami centre, Karasjok. Bjerk & Bjørge AS.

Foto: Sunniva Skålnes
Kautokeino fjellstove. Nils Henrik Eggen  Foto: Sunniva Skålnes

Kautokeino fjellstove. Nils Henrik Eggen 

Kautokeino hotel. Nils Henrik Eggen Arkitektkontor AS.

Foto: Sunniva Skålnes
Kautokeino kulturhus. BOARCH Arkitekter AS. Foto: Sunniva Skålnes

Kautokeino kulturhus. BOARCH Arkitekter AS.

Kautokeino Cultural Centre. BOARCH Arkitekter AS.

Foto: Sunniva Skålnes
Bulet Eco Siida, Buletjávri. Hovedbygning. Foto: Sunniva Skålnes

Bulet Eco Siida, Buletjávri. Hovedbygning.

Bulet Eco Siida, Buletjávri. Main building.

Foto: Sunniva Skålnes

Arkitektur og synsvinkel 

«Kvifor ser me så ulikt på omgjevnadene våre?» spør forfattaren Kjartan Fløgstad (2007) der han sit i Bjørnevatn, i kulde og mørketid, og finn det verdt å bu der, på ein stad der flyktige besøkjande knapt ville finna livskvalitetar. 

Kvalitet kan vera knytt til bygningsformer og landskapsrom, men sjeldan til det åleine. At bygget er estetisk utforma, kan vera viktig, men andre kvalitetar, knytte til dei mulegheitene bygget gjev for identifikasjon, tilknyting og samhandling, kan ha vel så mykje å seia. Slike kvalitetar blir synlege for den som lever livet sitt i dette bygget, som brukar omgjevnadene og ser samanhangar. Ein stad sine kvalitetar er «det du berre kan sjå når du ser ut, aldri når du ser utanfrå og inn,» som Fløgstad seier. Å sjå den samiske bustaden innanfrå, er å sjå innhald og meining ved den. 

Den framande i dei samiske områda ventar å finna bustader i særprega former, men finn anonyme ferdighus. Det krev innsikt, forståing og tid for å forstå bustaden både som fysisk og sosialt rom, og sjå kvalitetane i den. 

Innan arkitekturforskinga har det vore sterk tradisjon for å avgrensa diskusjonen om landskap og bygde stader til ein diskusjon om fysiske element, vurdert ut frå estetiske kriteria. Synsvinkelen er godt eigna for den som ser arkitekturen med eit utanfråblikk. Fortolkaren treng knapt nok vera til stades, har gjerne berre ytre kjennskap til bygg og busetnadshistorie, har ikkje lese slektsbøkene12, veit lite om dei sosiale banda i dag, eller om kva staden betyr i kvardagen til folk. 

Anthony Giddens (1984) tek eit anna utgangspunkt for å forstå ein stad. Menneske og deira samhandling konstituerer staden, og det er dette sosiale handlingsrommet ein må forstå for å forstå ein stad. Ein liknande tilnærmingsmåte er brukt også innanfor fagemnet vernakulær arkitektur, der mellom anna Amos Rapoport (1990) fokuserer på sampelet mellom menneske og dei bygde omgjevnadene, og peikar på busetnadsmønsteret som eit viktig utslag av dette. Busetnadsmønsteret er ein kjerneverdi i kulturen, seier han. Det speglar kulturen i sterkare grad enn enkeltbygg. Det er seigare og held seg lenger enn til dømes utforminga av bygg gjer. 

Slektstuna i Kautokeino og Tysfjord er synlege uttrykk for at tradisjonelle trekk lever vidare i bustadfelt og ferdighus. Slektstuna, som er baserte på ei sams historie, på eit arbeidsfellesskap og på ansvar for framtida, konstituerer dei samiske gruppene i det norskdominerte Tysfjord, og det konstituerer Kautokeino som ein stad. Organisering av slektstun og rom seier meir om den samiske bustaden enn det formelement og stil gjer. 

Illustrasjonsplan, Kautokeino. Foto: Sunniva Skålnes

Illustrasjonsplan, Kautokeino.

Illustration plan, Kautokeino.

Foto: Sunniva Skålnes
Reguleringsplan, Kautokeino. Foto: Sunniva Skålnes

Reguleringsplan, Kautokeino.

Area plan, Kautokeino.

Foto: Sunniva Skålnes

Bygde og brukte rom

Dagens samiske bustad er første generasjons bustad i eit regulert område. For enkelte i den eldste generasjonen er det første faste heilårsbustad. Det er buplassen på vidda, det er småbruket ved fjorden, det er reindrift og haustingsbruk som har flytta inn i bygda eller tettstaden. Dei tette banda til sjølvbergingshushaldet pregar bustaden også i dag. 

Den urbane middelklassen si måte å organisera og bruka bustaden på, er ei norm som blir utfordra i samiske bygder. Det vil seia: Det er den sentrale normen, nedfelt i nasjonale standardar, med eit syn på bustaden som ein velordna plass for opphald og rekreasjon, som blir utfordra. Den samiske bustaden er sjølvsagt ein plass for opphald og kvile, men den er også eit viktig rom for dei mange og skiftande gjeremåla som tek plass inne som ute. Bruken speglar dei tette banda mellom næring, landskap og kultur.

«Plassen sin identitet blir skapt gjennom desse skiftande aktivitetane. Den er ikkje først og fremst knytt til hus eller andre byggverk, men til dei ulike handlingane som tek plass i rommet.» 

Det er denne kreative og aktive måten å bu og markera eigen identitet på som arkitekten og planleggjaren James Rojas (1993) i sitt arbeid frå austkanten i Los Angeles har kalla «the enacted environment.» Uterommet og det livet som tek plass der, blir vesentleg å forstå for å forstå bustaden. Uterommet framstår som eit bakteppe der skiftande aktivitetar tek plass. Det er ikkje eit ferdig utstyrt og møblert rom; rommet er fleksibelt og gjev mulegheit for stadig ny bruk. Plassen sin identitet blir skapt gjennom desse skiftande aktivitetane. Den er ikkje først og fremst knytt til hus eller andre byggverk, men til dei ulike handlingane som tek plass i rommet, eller som Rojas seier det, «identity is not built, it is enacted». 

Ulike tradisjonar for utforming av bustaden og uterommet eksisterer. Her er forskjellar knytte til ulike sosiale, økonomiske eller kulturelle grupper. I den samiske diskusjonen blir desse forskjellane ofte avgrensa til eit spørsmål om etnisk tilknyting, medan spørsmålet om tilknyting til næring, sosial eller økonomisk gruppe blir underkommunisert. Tradisjonen med å kombinera bustad og arbeidsplass blir såleis ofte trekt fram som ein særprega samisk tradisjon. Mønsteret pregar heilt klårt mange samiske busetnader, men er også å finna i norske bygder, særleg i miljø med stort innslag av sjølvstendige verksemder. 

I Los Angeles, Tysfjord og Kautokeino handlar det om det same: å kunne forma eigne omgjevnader og inkludera viktige trekk frå fortida i samtida. Slik blir uterommet ein møteplass mellom tradisjon og modernitet, eller som folk i Kautokeino seier det, bustaden er «samisk ute og norsk inne.»

Diehtosiida, Samisk vitenskapsbygg, Kautokeino. Under bygging. Arkitekt: Reiulf Ramstad  Foto: Sunniva Skålnes
Foto: Sunniva Skålnes

Diehtosiida, Samisk vitenskapsbygg, Kautokeino. Under bygging. Arkitekt: Reiulf Ramstad 

Diehtosiida, University college, Kautokeino, during construction. Architect: Reiulf Ramstad Arkitekter AS

Noter
  1. Sápmi, på norsk Sameland, namn på det geografiske området samane tradisjonelt har vore busette i, det vil seia nordområda i Noreg, Sverige og Finland, i tillegg til Kolahalvøya i Russland.
  2. Det finst ikkje eit eksakt oversyn over den samla samiske folkesetnaden. Folketeljingane frå 1950 og fram til i dag i Noreg opererer ikkje med etniske kategoriar.
  3. Talet for Kautokeino er ekstra høgt, dette på grunn av brenninga i 1944 og den lange og delvis mislykka gjenreisinga som følgde etter krigen.
  4. I Kautokeino kommune i Finnmark har til dømes 80 prosent av bustadreisinga etter 1970 skjedd innan regulerte strøk. Tysfjord kommune i Nordland planla med 75 prosent utbygging i regulerte bustadfelt for 1990-talet. Kjelde: Kommuneplan for Kautokeino, arealdelen, 01.10.92, Tysfjord kommuneplan, ikkje datert, men omfattar planperioden 1988–95.
  5. Undersøkingane eg viser til, er datainnsamling gjort i samband med eit doktorgradsarbeid i perioden 2000–2003 i Kautokeino, og seinare eit post doc- prosjekt i Tysfjord frå 2005 til 2008.
  6. Siida, samisk ord for reinby, teltby, bustad, heim. Ofte brukt om bu- og arbeidsfellesskap innan reindrifta. Siida er såleis eit uttrykk både for eit fysisk fellesskap og for ein organisatorisk einskap.
  7. Det samla folketalet i kommunesenteret er om lag 2000. Dei bur i dei vel 550 husværa som finst der. Dei fleste av desse husa ligg i regulerte felt. Inne i desse felta finst ikkje berre tilfeldige tomter på rekkje og rad. I underkant av 40 slektsgrupper ligg spreidde i dei ulike byggefelta. Når kvar av familiegruppene inneheld mellom fire og seks husvære, medfører det at rundt rekna ein tredjedel av folkesetnaden her bur i såkalla slektstun. For vidare opplysning, sjå«Slektskart» for Kautokeino, i Skålnes (2003). Slektskartet vart laga i samarbeid med tilsette på teknisk etat i 2002, revidert i 2007.
  8. Kyrkja er teikna av arkitektane MNAL Østbye, Kleven og Almaas.
  9. Også dette bygget er teikna av arkitekt Stein Halvorsen.
  10. Etnisk markør; former som skil seg ut frå nabokulturane sine bygningsformer, og som såleis er eigna til å signalisera tilknyting til ein spesiell kultur. Sjå Fredrik Barth (1995) «Nye og evige temaer i studiet av etnisitet,» i Barth: Manifestasjon og prosess. Oslo: Universitetsforlaget.
  11. Jfr.beskrivinga «Nytt hotell i Guovdageaidnu. Skisseprosjekt. Oppdragsgiver: Centrum Eigedom AS. Arkitekt: Arkadia –15.10.04».
  12. I fleire av dei samiske kommunane, til dømes Tana, Kautokeino og Karasjok, er det laga slektsbøker. Bøkene viser eit fullstendig oversyn over (dei samiske) slektene som bur og har budd i desse kommunane. Bøkene er svært utbreidde; dei finst i dei fleste heimane, på offentlege kontor, helsesentra og liknande. Den flittige bruken av bøkene viser den sterke stillinga slekta har i dei samiske samfunna.
Referanser/litteratur

Borgen, Kjell (1993) «Den samiske gård,» i Fortidsvern 3-1993. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring

Fløgstad, Kjartan, Hermansen, Siri (2007) Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi. Oslo: Spartacus

Giddens, Anthony (1984) The Constitution of Society. Outline of the Theory of Structuration. Cambridge: Polity Press

Haugdal, Elin «Ny monumentalitet i nord» i Hage, Ingebjørg, [et al.] (red.) (2007) Arkitektur i Nord- Norge. Bergen: Fagbokforlaget

Hayden, Dolores (1995) The Power of Place. Urban Landscape as Public History. Cambridge, London: The MIT Press

Rojas, James T (1993) «The Enacted Environment of East Los Angeles», i Places Vol 8, Spring 1993

Rapoport, Amos (1982) The Meaning of the Built Environment. A Nonverbal Communication Approach. Tuscon: • The University of Arizona Press

Sjølie, Randi2007) «Fra gamme til trehus», i Hage, Ingebjørg, [et al.] (red.) (2007) Arkitektur i Nord- Norge. Bergen: Fagbokforlaget

Skålnes, Sunniva (2003) Bustad og beiteland, Dr.ing.-avhandling Trondheim: NTNU - Institutt for byforming og planlegging

Skålnes, Sunniva (2004) Det samiske slektstunet, i Andreassen, L. M. (red.) ð Nr. 5-2004. Kautokeino: Sámi Instituhtta/Nordisk samisk institutt

Werne, Finn (1987) Den osynliga arkitekturen. Lund: Vinga Press AB

Fakta

Sunniva Skålnes er utdanna arkitekt med doktorgrad frå NTNU. Artikkelen er skriven i samband med eit post doc.-prosjekt tilknytta samisk høgskule/nordisk samisk institutt i Kautokeino. Sunniva Skålnes arbeider no som seniorrådgjevar på sametinget.

Artikkelen er vitenskapelig vurdert av forskere utenfor redaksjonen.

English Summary
Contemporary sami architecture

By Sunniva Skålnes

Our image of the built environment of the Sami territories in the far north is dominated by two preconceptions: on the one hand the image of particular structures like turf huts and the lavvo, the Sami tent, and the reinterpretation of these structures in new public buildings like the Sami parliament building in Karasjok, and on the other hand the spread of anonymous suburban housing that at first glance have no Sami characteristics. Both these conceptions are true, spanning from a low-key attitude to everyday life to the symbolism of monumental architecture, but both are incomplete.

This article discusses the particularities and the familiar traits of Sami architecture and their development. Modern Sami settlements are in fact challenging the way the urban middle class organise and use their domestic environment. A Sami dwelling contains the familiar domestic functions, but in addition it is the setting for a number of other activities, related to both working and an extended social life; the outdoor areas in particular give room for an active and creative way of life. And it is these activities, rather than the static elements of buildings and furniture, that give the places their identity; the structures that bind the Sami settlements together are social, not physical.

Sunniva Skålnes is an architect and researcher, and senior advisor to the Sami Parliament.

Samtidig samisk arkitektur
Sunniva Skålnes
Sunniva Skålnes er utdanna arkitekt med doktergrad frå NTNU. Ho arbeider i dag som avdelingsdirektør i Sametinget, avdeling for kulturminnevern, areal og…les mer
Samtidig samisk arkitektur
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2008. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Sametinget i Karasjok
Prosjekt

Sametinget i Karasjok

Stein Halvorsen, 2000

Sametinget i Karasjok

Sametinget i Karasjok

Arkitekt:
Stein Halvorsen

De enorme viddene uten de romdannende formasjoner var utgangspunktet for å bruke innhegningen som tema. Huden eller veggen begrenser og beskytter alle funksjoner i bygget, veggene hegner om og samler menneskene.


Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Arkitektens beskrivelse

Mens lufta dirrer av kulde i det iskalde lyset, skal menneskene oppleve varme og beskyttelse innendørs. Hele huset skal gi signaler om et interiør som er avgrenset fra den robuste naturen, fra kulda, fra snøen. Geometrien er entydig og skal gi bygget verdighet og monumentalitet. Den skråstilte ytterveggen, innhegningen, reiser seg direkte fra lyngen; den luftige spaltekledningen gir assosiasjoner til huden, eller duken, som trekkes rundt. Det klare sjiktet mellom ute og inne er forsøkt forsterket ved at man entrer bygget direkte; overgangen mellom ute og inne er like entydig som i lavvoen. Når man er vel innenfor, åpner interiøret seg og man fornemmer rommet like klart og entydig som man oppfatter rommet inne i lavvoen. Plenums-salen, biblioteket, vandrehallen og møterommene eksponeres umiddelbart, selv deler av eksteriøret inne i atriet oppfattes som en del av interiøret. 

Vandrehallen knytter de ulike funksjoner sammen, samtidig som vandrehallen er husets viktigste rom. Herfra ser man alle andre funksjoner og alle andre mennesker, og man har kontakt med naturen. De uformelle, men viktige samtalene kan utfolde seg i dette rommet, som gjennom geometrien oppfattes som en gangsone i den ene enden. Jo mer man nærmer seg plenumssalen, utvides bredden, og gangen blir til et luftig rom med plass til større ansamlinger av mennesker.

Parallelt med vandrehallen løper et åpent galleri i 2. etasje. Herfra er det utsikt mot det åpne utendørsatriet, mot viddene, mot biblioteket og plenumssalen. Den sirkulære vandrehallen og de åpne interiørene er som en scene; alle ser hverandre, og menneskene forandrer huset til en fargerik og pulserende scene i kontrast til de store viddene på utsiden.

Plenumssalen er eksponert som et eget volum knyttet sammen med hovedhuset via en innelukket bro. Sametingets hellige rom, plenumssalen, er avsondret fra all annen støy – også visuell. Rommet er fullstendig uten vinduer, men et høytsittende glass bringer det til enhver tid karakteristiske lyset inn i salen. Små leselamper ved hvert representantbord definerer de intime, små rommene i dette voluminøse rommet. Selve bygningskroppen er en skjev kjegle som er ytterligere abstrahert ved et dypt kutt som danner foajé og flater for lysinnslipp.

Biblioteket er lagt i terrasser og knytter seg til uterommet via store glassåpninger mot syd, på galleriet står bokhyller. Leseplasser langs vinduene inviterer til studier, som i åpne munkeceller.

Faste innredninger i plenumssal har interiørarkitekt Beate Ellingsen utført i samarbeid med arkitekt. 

Fakta

Interiørarkitekt Rannveig Getzs beskrivelse av innredningen av Sametinget finner du her: Innredning av Sametinget

Ingerid Helsing Almaas omtale av sametinget finner du her: Møtets teater

English Summary

The Sami Parliament building

Architect: Stein Halvorsen AS and Christian Sundby, sivilarkitekt MNAL

The vast mountain plains, devoid of any space-defining formations, was the starting point for choosing the pen, the enclosure, as a theme. While the air vibrates with cold in the icy light, people should feel warmth and protection within the skin or the wall which surrounds all the functions of the building. The geometry is unambiguous and gives the building dignity and monumentality. The angled outer wall, the enclosure, rises directly out of the heather. The clarity of the layer separating inside and outside is emphasised by the way the open and simple room of the building is entered directly, as in the Sami tent, the lavvo.

The circulation hall is the most important space of the building. It ties the different functions together, you see other people and have contact with nature. It is a space for informal but important conversations. Towards the plenary hall it widens to make room for larger gatherings of people. The circular space with a first floor gallery and the open interiors are a stage; every-one can see each other, a colourful and pulsating scene in contrast to the mountain plains outside.

The plenary hall, the sacred space of the Sami parliament, is a separate volume tied to the main building by en enclosed bridge. It has no windows, but clerestory glazing let in the characteristic light. Individual reading lights define small, intimate spaces within the larger volume. The library is arranged in terraces and connected to the exterior space by large south-facing glass panels.

The built-in furniture and fittings in the plenary hall have been done by Beate Ellingsen in collaboration with the architect, while the users have engaged Rannveig Getz for the selection of all loose furniture, including display cases. 

Sametinget i Karasjok
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Innredning av Sametinget
Prosjekt

Innredning av Sametinget

Innredning av Sametinget

Innredning av Sametinget


 
Innredning av Sametinget
Innredning av Sametinget
Innredning av Sametinget
Innredning av Sametinget
Innredning av Sametinget
Arkitektens beskrivelse

Jeg har vært engasjert av Sametinget for å innrede nybygget i samarbeid med bruker og arkitekt. Forprosjekt med fast innredning var i hovedsak ferdig, så min oppgave ble å sørge for all løs innredning, og utforming av de faste montre i vandrehallen. 

Sametinget er et komplekst bygg, gjennomført med sterke, arkitektoniske virkemidler, materialer i furu, skifer og glass, og med mye lys og luft – et bygg som krever ydmykhet og tilpasning i innredningsarbeidet. 

Kontorinnredningene med bord, hyller og reoler er således spesialtegnet for å passe til rommenes form. Det samme gjelder kantinebord. 

Biblioteksarealet krever luftighet og riktig belysning til reolene, samtidig som brukerne har sine krav til hyllemetre og tilgjengelighet. 

Det er opprettet mange pauseplasser i forskjellige romforhold, og med ulik karakter. Det er satset på variasjoner innenfor helheten i farge- og materialbruk. 

I første og annen etasje er det innredet en rekke møterom i forskjellige størrelser og til forskjellig bruk, i kjelleren fins auditorium, møte-, barne-, video- og musikkrom.

Fakta

Arkitektens beskrivelse av finner du her: Sametinget i Karasjok

Ingerid Helsing Almaas omtale av sametinget finner du her: Møtets teater

English Summary
Furnishing the Sami Parliament

Interior architect: Rannveig Getz, interiørarkitekt MNIL

The Sami parliament is a complex building, with strong material elements as well as a lot of light and air. The offices and the canteen have been furnished with specially designed desks and shelving units. A number of informal seating areas have been created, each present-ing a variation on the main colour and material scheme. 

Innredning av Sametinget
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Møtets teater
Artikkel

Møtets teater

Av Ingerid Helsing Almaas

Møtets teater

Møtets teater

Midt på Finnmarksvidda ligger en bygd ved en elv. Bygda heter Karasjok, hovedsenter for samefolket. Av de 30 –70 000 samene i Norge er 8668 registrert i samemanntallet, som siden 1989 representeres ved det folkevalgte Sametinget. Den bærende visjonen bak ønsket om et eget Sameting er selvbestemmelse over egne livsvilkår. Dette enkle og grunnleggende kravet er det tingets 39 representanter skal arbeide mot. For å kunne fungere som en troverdig ramme rundt en slik oppgave må Sametingets bygg fremtre som om visjonen allerede var realisert. Iscenesetting? Ja. Men ikke mer teater enn i ethvert bygg som gir plass for spillet om samfunnets maktstrukturer – arrangement og fremføring blir bare så mye mer tydelig her, på vidda, hvor det finnes så få andre synlige tegn på menneskelig organisasjon.

Stein Halvorsens og Christian Sundbys oppgave har vært å forme scenografien rundt et møtested, og folk kommer allerede langveis fra, fra Masi, fra Tana, fra hele Sameland, for å ta del i aktørenes utfoldelse når anledningen byr seg.  For å tydeliggjøre denne møteplassens struktur har Halvorsen og Sundby fulgt god modernistisk praksis og gjort bruk av funksjonenes symbolpotensiale. Det politiske hovedrommet, plenumssalen, er anleggets mest slående og lett gjenkjennelige form. Den grånende kjegleformen, åpenbart hentet fra samenes spisstelt eller lavvo, er synlig over grantoppene både fra hovedveien og fra bygdesenteret, fra snøscooterverksted, postkontor og supermarked. 

Rundt kjeglen er det lagt en halvsirkel, hvor folk i arbeid på kontorer og møterom ser ut på omgivelsene, og en lang vandrehall hegner om det symbolske sentrum. Fra åpne gallerier kan ansatte og besøkende se Sametingets representanter og administrasjon gå til sin daglige dont, og samtidig få et blikk innover til den store lavvoen og det aller helligste, «naturhagen» med et lite stykke av viddas sårbare lyngmark. Adkomsten til plenumssalen går over en to-etasjes glassbro ved enden av vandrehallen, hvor de folkevalgte får et glimt av utsikten over bygda før de samles. Broen kløver kjeglen og åpner den lukkede formen – et forbilledlig symbol på det åpne demokrati. 

Publikums- og fellesfunksjoner som bibliotek og kantine har fått plass i ett stort åpent rom, et segment av sirkelen som møter lynghagen med byggets eneste rette utvendige vegg. Hovedinngangen, som fører rett inn i dette rommet, er umiddelbar og overraskende: Fra mørket og kulda utenfor står man plutselig ved siden av bålet, under en menneskeskapt stjernehimmel av glødende elektriske pærer. Følelsen av å ha kommet frem er så sterk at til og med parkeringsplassen i småskogen utenfor blir noe positivt, et samlingssted; med rekker av lysende pullerter med innebygde stikk for motorvarmere fremstår den som mer omtenksomt utformet enn det meste av det andre som er bygget i Karasjok. –Bures boahtin, sier en smilende kvinne idet man stiger inn. –Velkommen til Sametinget.

På et sted som dette, der Finnmarksvidda strekker seg bokstavelig talt fra dørstokken, er plasseringen i naturen paradoksalt nok kanskje det minst viktige ved bygget. Anlegget fortolker ikke naturen, hverken gjennom kontrast til eller som en gjenklang av naturformer og -formasjoner. Det forholder seg til menneskene. I den grad man kan snakke om et nomadefolks bygningstradisjon, er kanskje den største likheten til samenes konstruksjoner (i tillegg til plenumssalens teltform) at bygget er så lite stedsavhengig. Det er som om det er tatt med annetsteds fra og satt ned i lyngen, med sin egen geometri og symbolikk. I Karasjok kommune bor det litt under 2800 mennesker, fordelt på 5450 kvadratkilometer. Her er det så mye natur og så få mennesker at det er avstanden til naturen, snarere enn nærheten, som gir mening til møtestedet. 

Dagens bygningsmiljø i Karasjok for øvrig er en mer eller mindre tilfeldig fremvekst av ferdighus som sprer seg fra elvebredden innover på flatene i småskogen. Det er ikke mye som har et bearbeidet forhold til terreng eller landskap. Men det er også noe upretensiøst over husklyngene, noe funksjonspresist og direkte som gir plass til nybygget. På avstand er kjegleformen det eneste som peker seg ut. Ser man anlegget fra broen over Karasjokka, forsvinner resten av bygget i lia, i skogen og den omkringliggende bebyggelsen. Kommer man langs riksveien fra Kautokeino, dukker kjeglen opp i skogen, trekledt og stor, tett på. Tar man andre veien, fra flyplassen i Lakselv, ser man såvidt kjeglespissen i silhuett over trærne idet man kjører inn i bygda. Men det er ikke før man kommer helt frem at byggets ytre særpreg, den luftede bordkledningen, glasset, betongen, blir tydelig. Først da fremtrer monumentaliteten i den enkle, runde formen og den skrånende ytterveggen; først der tar forestillingen fatt.

Arkitektonisk troverdighet avhenger av opplevelsen av konsekvens, av sammenheng – uavhengig av byggets alder eller det man vil kalle stilart. Dersom de er konsekvent gjennomført, kan et italiensk renessanseslott og et moderne kontorbygg fremstå som like overbevisende. Arkitekturen ligger i hvordan den overordnede romlige ideen kan forstås i de konstruerte detaljene. I dette ligger det en meget presis dramaturgi. En slik iscenesettelse av virkeligheten er det bare mulig å få til dersom man behersker alle de teknikker som skal til, så man gjennom sitt arkitekthåndverk kan overbevise tilskueren om at slik kan verden være. Dessverre er det et faktum at den moderne byggeprosessen gjør det svært vanskelig å beholde kontrollen over detaljgjennomføringen, og et arkitektonisk gjennomført eller troverdig bygg er derfor en sjelden ting. Vanligvis må man enten tilpasse arkitekturen etter det som er praktisk mulig, eller ofre detaljkvaliteten for å få råd til å beholde et slags omtrentlig bilde av den opprinnelige ideen. Det siste er kanskje det tristeste.

Møtets teater
Møtets teater

I denne sammenhengen har Halvorsen og Sundby har fått til overraskende mye i Karasjok. De unngår på sett og vis både den ene og den andre fellen; de har tydeligvis hatt anledning til å detaljere en hel del, og den overordnede ideen er fremdeles til stede. På nært hold har anlegget for Sametinget en rik variasjon i løsninger og materialer. Det er imidlertid selve detaljrikdommen man reagerer på, kanskje har arkitektene faktisk fått til for mye – det som ved første øyekast virker berikende, vekker etterhvert en mistanke om at formgiverne har hatt altfor mange ideer de vil ha fremført. Alt er teknisk godt gjort, men det virker som om behovet for kontroll over utførelsen har gått på bekostning av en helhetsvurdering – man spør seg for eksempel om det er nødvendig for et bygg på tre etasjer med en nettoareal på 2715 kvm å ha 8-9 forskjellige utforminger av rekkverk og gelendre?

Glassbroen som splitter kjegleformen, med store glassfelter og en tynn bærekonstruksjon, er holdt i en minimal detaljering, antakelig som kontrast til kjeglens kompliserte trekledning. Men som så ofte i et isolasjonsmessig meget krevende klima kommer beslagene i veien: Glassbroen krones av et kassetak av samme materiale som det som dekker snittkantene i kjeglen, og den tilsiktede kontrasten forkludres. Dersom det hadde dreid seg om tynne metallbånd, hadde slike detaljer spilt en underordnet rolle, men når man må opp i 40-50 cm beslag, blir de svært fremtredende. I tillegg stemmer det kvadratiske rutemønsteret som inndeler glasset i plenumssalens overlys, av en eller annen grunn hverken med falsene i beslaget eller med glassinndelingen i broen under. Kvadratet stemmer dårlig med kjeglesnittets parabel og virker stivt og vilkårlig, på et av byggets absolutt viktigste punkter.

Det er naturligvis lett i ethvert bygg å plukke frem eksempler på mindre heldige løsninger, men i dette prosjektet er hovedformene så enkle at de fordrer klar tale i detaljene, en artikulasjon som ikke alltid er til stede. Dette blir særlig tydelig i detaljeringen av de viktige møtene mellom byggets hovedelementer, for eksempel i hjørnene mellom halvsirkelen og bibliotekets indre fasade, der to forskjellige fasadesystemer, et horisontalt og et vertikalt, settes sammen uten noe forsøk på å forklare møtet. Et bredt fasadefelt i glass er det eneste som skiller, for bredt til å forstås som et klart sekundært element. Takgesimsene på de to delene flukter ikke, men det lille spranget som skiller dem, er heller ikke nok til å skape forskjell. Hierarkiene er uklare, det er som om byggets viktige formale møter er løst som enkelthendelser, snarere enn som deler av en og samme fortelling.

På utsiden av sirkelen, i den krumme fasaden, fungerer det bedre – der er det bare ett hovedsystem, den horisontale bordkledningen, og det vertikale treverket i solavskjermingen og stålkonstruksjonen som bærer den, er klart sekundære elementer. Fasadens struktur dramatiseres ved at de vertikale skjermene speiler seg i de skrå vindusflatene etter som man går mot inngangen. Når et bygg inntar virkeligheten, skaper lys og bevegelse stadig nye variasjoner som ikke alltid må tegnes.

Men på tross av, eller kanskje heller på grunn av, alt de har tillatt seg å ta med, har Halvorsen og Sundby oppnådd én svært viktig ting. Det er helt nødvendig for skuespillets troverdighet at produksjonen lykkes i å skape det som på engelsk kalles suspension of disbelief, altså at publikum overbevises om stykkets realitet – at man henføres. Dette har de fått til. Ikke minst fordi alle konstruksjoner og detaljer er åpne og lesbare, slike at mange av de ulike løsningene til slutt fletter seg visuelt i hverandre. Man ser alltid gjennom et rekkverk eller en søylerekke videre inn til noe annet og beslektet, og det hele danner en slags naturlig og troverdig helhet, nær og forståelig, som i skogen. Fortellingen er ikke alltid konsekvent, men i den udisiplinerte rikdommen skapes en egen verden, et møtestedets teater i tre og glass.

Møtets teater
 
Fakta

Arkitektens beskrivelse av finner du her: Sametinget i Karasjok

Interiørarkitekt Rannveig Getzs beskrivelse av innredningen av Sametinget finner du her: Innredning av Sametinget

English Summary
The theatre of meetings

Review by Ingerid Helsing Almaas

In the middle of the high plains of Finn-mark there is a village by a river: Karasjok, the main centre of the indigenous Sami people, who since 1989 have been represented by the Sami parliament. The new parliament building provides a convincing backdrop by the use of the symbolic potential of the primary functions. The main political space, the plenary hall, is also given the most striking form, a cone which echoes the Sami tent, or lavvo. The main entrance is through the sheltering outer wall into the public space of the library, and delivers you suddenly from the cold and dark outside into the a warm interior lit by a myriad glowing electric lights.

Making convincing architecture depends on creating the experience of consistency, of connections. The overall architectonic idea has to be readable in every detail, requiring a precise sense of narra-tive and drama. Such a drama can only be managed through a thorough understanding of the craft of building. In this project, however, one’s suspicion is aroused by the sheer number of different details: The overall idea becomes blurred. Is it really necessary for a three-storey building to have 8 or 9 types of handrail? One understands the main lines of thought, but the reality of the details frequently gets in the way, as if the important formal junctions have all been solved separately, rather than as parts of a whole story.

But despite this, the architects have succeeded in one very important aspect. Theatre depends on suspension of disbe-lief, the audience must believe in the reality of what they see. This they have achieved: through the openness and clarity of each of the many individual solutions, a believable whole mysteriously appears, immediate and understandable in timber and glass.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Møtets teater
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Samelandssenteret
Prosjekt

Samelandssenteret

Bjerk og Bjørge AS, 1990

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.
Prosjekt

Tana tinghus / Indre Finnmark tingrett

Stein Halvorsen, 2004

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.

Tana tinghus / Indre Finnmark tingrett

Arkitekt:
Stein Halvorsen

Tinghusets offentlige funksjon gjør huset til noe spesielt i den ellers nokså ordinære bebyggelsen på stedet. Tettstedet Tana ligger på en slette med en relativt spredt bebyggelse, de mest synlige bygningene er ulike forretninger, bensinstasjon og hotell.


Fasade mot nord-vest, den «bølgende» skjermen.

Fasade mot nord-vest, den «bølgende» skjermen.

North-west facade and the waved screen.

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.

The wave of the front wall. Main entrance to the right.

Fasade mot syd-vest sett fra hovedveien.
 

Fasade mot syd-vest sett fra hovedveien.

South-west facing facade seen from the main road.

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.
 

Den buede veggen mot nord. Hovedinngangen til høyre.

The wave of the front wall. Main entrance to the right.

 
Situasjonsplan.

Situasjonsplan.

 Location plan.

Plan 1 et. 
 

Plan 1 et. 

Ground floor plan.

 
Fra vandrehallen.

Fra vandrehallen.

The lobby.

Fra vandrehallen.

Fra vandrehallen.

The lobby.

Arkitektens beskrivelse

Rådhuset med sin særpregede funkisarkitektur ligger også godt tilbaketrukket fra veien. Det særpregede ved Tana er at bebyggelsen i hovedsak ligger gjemt inne i bjørkeskogen. Offentlige bygg og næringsbygg er for en stor del samlet ved hovedveien gjennom Tana, men mange andre viktige funksjoner, for eksempel skolene, er godt gjemt i bjørkeskogen utenfor sentrum. Boligbebyggelsen er nesten utelukkende gjemt i landskapet og skogen. Dette gjør Tana til et tettsted man ikke riktig fatter størrelsen på, et tettsted som preges av naturen, landskapet og vegetasjonen vel så mye som bebyggelsen.

Tinghuset knyttes til eksisterende bebyggelse ved sin beliggenhet ved hovedveien, rett overfor rådhuset. På denne måten kan de to viktigste offentlige funksjonene på stedet bli en viktig del av en framtidig sentrumsutvikling. De to byggene knyttes sammen med et tydelig strøk som beplantes med bjørk. Langs hovedveien er det lagt langstrakte terrengrygger beplantet med bjørketrær, slik at bensinstasjonen blir mindre synlig.

Plassen foran tinghusets publikumsinngang er utformet som en slak rampe i terrenget som en klar pendant til plassen foran Rådhuset. Huset er hevet ca. 60 cm over det øvrige terrenget på et lite platå. Tilpasning til stedet og til samisk byggeskikk kommer fram ved den skråstilte buede veggen langs tinghusets publikumsarealer. På vintertid blir snøen liggende på veggen, og huset blir en del av landskapet. Veggen skal gi assosiasjoner til nordlyset, Tanaelvens bevegelser og joikens toner. Videre er samekulturens karakteristiske bruk av ornamentikk reflektert i de små lys­spaltene i veggen, mens lysstripen langs gulvet og lysstripen i overgangen mellom vegg og tak gir assosiasjoner til beltet i samekoftene. 

Rettssalene er utformet som to solide bokser med plasstøpte betongvegger opp til 2,4 meters høyde og glass over. Som i lavvoen og gammen fyller himmellyset rommet. Fra den største salen ser man direkte ut på bjørkeskogen fra dommerpodiet, fra seremonirommet ser man ut gjennom glassflaten over betongveggen og videre ut gjennom glass-slissene i ytterveggen. 

Grensen mellom indre og ytre sone er tydeliggjort ved et krystallinsk volum, eller ryggrad, som løper gjennom hele huset. Denne rygg­raden er også husets tekniske hovedsone, alle føringer ligger i himling og/eller under gulv i ryggraden med føringer til tilstøtende rom.

Huset er kledd utvendig i vedlikeholdsfri sibirsk lerk, innvendig i oljebeiset furu tilsatt hvitt pigment. Kjernen er kledd med kraftige horisontale lerkeprofiler ute og inne, avstandsklossene skaper relieff i fasaden og samler snefnuggene.

De utvendige arealene er i størst mulig grad reetablert lyngmark med trær. Huset ligger i naturen; balansen mellom monumentalbyggets verdighet på den ene side og tilpasningen til samisk kultur på den annen side har vært en utfordring.

Fakta

Les Einar Dahles omtale av Tana tinghus / Indre Finnmark tingrett i artikkelen Unplugged.

English Summary
Inner Finnmark district court, Tana

Architect: Stein Halvorsen

The community of Tana lies on a river plain, and consists of houses spread around the wooded landscape, with public buildings like shops, petrol station and a hotel located along the main through road. 

The courthouse is located across the road from the existing town hall, and the two buildings will be connected by a planting of birch trees. The approach rises along a ramp from the town hall square to the main entrance and the wave of the front wall, which has clear references to Sámi building culture, to the meanderings of the river and to the aurora borealis, the northern lights overhead. The external cladding is Siberian Larchwood, with pine panelling internally. The central spine running the length of the building is also covered in Larchwood.

Tana tinghus / Indre Finnmark tingrett
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Fasade mot nord-vest, den «bølgende» skjermen.
Artikkel

Unplugged

Av ​Einar Dahle

Unplugged

Arkitektene hos Stein Halvorsen AS har forfulgt de bølgende former igjennom mange prosjekter. Professor Einar Dahle oppfatter formen på nybygget for Indre Finnmark Tingrett som et svar til Finnmarks bølgende landskap. «Et herlig rått» uttrykk, fremhever Dahle i sin kommentar, som beveger seg mellom det «hjemmekoselige» og det «universelle».

Lewis Mumford skriver i et essay fra 1941 at arkitektur, ja alle kulturuttrykk, består av to elementer: det lokale og det universelle. Det lokale er knyttet til tid og sted; det universelle er grenseløst og evig og gjør at mennesker fra forskjellige kulturer forstår hverandre. Den høyeste og videste form for det universelle uttrykkes i religionen. Mumford kan tolkes slik: Uten det universelle – bestående av alminnelige selvforklarende prinsipper, naturlover og arketyper – ingen forståelse; uten det lokale – bestående av stedets kvaliteter og tidens puls – ingen sammenheng.En arkitektur som baserer seg på stedets premisser og tidsånden alene, forblir etter mitt skjønn totalt uinteressant. En arkitektur som baserer seg kun på universelle prinsipper, på den annen side, blir stereotyp og blodfattig, og vil i beste fall være en fremmed fugl uansett hvor på kloden den blir plassert. Det tidløse – les: det klassiske – tilhører ifølge ovenstående definisjon det universelle. Det er da også benyttet klassisistiske virkemidler i mange rettsbygninger opp gjennom historien. Disse bygningene har få lokale tilknytningspunkter.

Men vi kan vanskelig forestille oss et slikt tinghus på Tana bru. Selv om det universelle også er representert her i Tana ved en bensinstasjon som til forveksling ligner en jeg så i Texas, eller var det Peking? Allikevel bringer også Stein Halvorsens tinghus med seg universelle kvaliteter, selv om det er de lokale egenskapene som dominerer. Indre Finnmark tinghus er reist av private, lokale krefter som leier det ut til Dom­stoladministrasjonen.

Tana bru knytter Finnmark sammen på tvers, og er et viktig knutepunkt med 6-700 innbyggere, men det byr ikke på mange inspirerende stedstypiske føringer. Tana bru er et tettsted uten tetthet. Bosettingene ligger spredt, man bor helst i groper i den vakre dalen ved Tana­elvens bredd. Husene er knapt synlige. Egentlig vakkert. Livet finner sted uten å synes. Stedet er der, markert med brua, som er plassert der elven er på sitt smaleste. 

Stein Halvorsen går inn i denne «ikke-situ­asjonen» og svarer med en «ikke-bygning». Tinghuset er organisert som en streng, med en vakker foranstilt skjerm, universell som teltet og gammen. Materialbruken og formen er et gjensvar til Finnmarks bølgende landskap. Det å bo i groper og la sneen blåse opp og rundt de lutende formene er urfolkenes måte å bygge på, både i arktiske strøk og i kalde områder i Japan og Kina – universelt og lokalt på én og samme gang. Formen og uttrykket finner gjenklang i en sosiokulturell forståelse like mye som i en geog­rafisk og klimatisk riktig tolkning. Det er mye bærekraft i en slik arkitektur.

Stein Halvorsens tinghus er moderne i sin planløsning og i tolkningen av programmet. Det er moderne i sin sammenstilling av de ulike bygningselementene, gjennom separasjonen og møtet der spalter med glass megler mellom ulike flater og elementer. Det moderne er for meg en positiv egenskap ved huset. Det at arki­tekten samtidig lefler med tidsånden ved å bekle betongkonstruksjoner med tre, er mindre positivt, men langt på vei forståelig – og vellykket. Særlig når man gjennom materialbruken får frem romlige kvaliteter som ellers ville vært vanskelige å oppnå.

Tana tinghus er også avgjort moderne i sin komposisjon: en lang rygg mot «kvartalets» indre, som skyter ut og danner ledevegg mot inngangspartiet, en sprekk mellom ryggen og den store, bølgende, skjermen mot veien og bjerketrærne. Skjermen er blitt huset. Den er ledig og uttrykksfull og skjuler de mer nødtørftige arealene bak. Om vinteren må tinghuset være en opplevelse, varmt og trygt i snøkaoset.

Det er to grunner til at jeg assosierer Tana tinghus med musikkuttrykket «unplugged». For det første er «gammen» tilsynelatende som en akustisk gitar, ikke knyttet til nettet. Den kan tas med ut på vidda og stå hvor som helst. «Un­plugged» kan brukes som beskrivelse av både formen og uttrykket i Tana tinghus. For uttrykket er herlig rått og formen fremmed i omgivelsenes visuelle kaos med veier og parkeringsplasser som eneste regulerende faktorer. De pågående landskapsarbeidene med presise kanter og flater underdelt av lave skifermurer og treplanting virker lovende, men etter hva jeg forstår, er det kun på den andre siden av hovedveien at det skal bearbeides. På tinghussiden er det den ville naturen som rår. Her bukter en lokal sti av lokal singel seg sjarmerende frem til den «billige» inngangsdøren, som er omrammet av en portal utført i stablet, overstore boks (6»x6»?) av skurlast. Men det er hyggelig å komme inn. Ikke avskrekkende, men hjemmekoselig. Som tiltalt, derimot, kommer du inn gjennom garasjeporten. Rettssalene har også kvaliteter som gleder. Den flotte treveggen følger deg inn i huset, inn i de to salene, først den mindre seremonisalen, lengst inne den større rettssalen. Omfavnende betongvegger holder aktørene og rommet på plass. Møblene bidrar til å gjøre atmosfæren uanstrengt og tilstrekkelig fargerik. I det hele tatt er modelleringen med de mange materialene vellykket, med skiftende lys etter årstid og vær. Og siden også kontorfløyens yttervegg luter innover, får også disse rommene preg av telt og gamme, nomadisk flyktig og likevel stedsbundet.

Man kan påpeke detaljeringen. Enkelte steder er den ute av kontroll, særlig vindusinnsettingene i skjermen: Her mister lysåpningen sin mystikk, den alminneliggjøres. Det samme kan sies om aluminiumsvinduenes stive møte med det vakre gulvet i lysspalten. Og endelig «inngangsportalens» abrupte møte med den lutende skjermen.

Stein Halvorsen kan vise til mange premier i arkitektkonkurranser. Han arbeider med former og oppslag som folk forstår og kan identifisere seg med. Hans kunnskap om funksjonalitet og enkle grep er påtakelig, noe dette anlegget med all tydelighet viser. Scenografi er et av arkitektens virkemidler, og det er godt når det lykkes som her. 

Fasade mot nord-vest, den «bølgende» skjermen.
 

Fasade mot nord-vest, den «bølgende» skjermen.

North-west facade and the waved screen.

Fakta

Les arkitektens beskrivelse her: Tana tinghus / Indre Finnmark tingrett.

English Summary
Unplugged

Commentary by Einar Dahle

Lewis Mumford, in an essay from 1941, states that architecture consists of two elements: the local (in place and time) and the universal (natural laws and general typologies). This can mean that without the universal – no understanding, and without the local – no context. Classical architecture tends towards the timeless, the universal, and has given form to many law court buildings throughout architectural history. It is difficult, however, to imagine such an architecture as appropriate at Tana Bru. Nonetheless, Stein Halvorsen’s building has universal qualities.

Tana Bru is an important node that ties together the county of Finnmark, but as a place it offers few clues. Existing buildings are spread out amongst the trees, indicative of the indigenous dwelling patterns of the past. The new courthouse is modern in its interpretation of the programme and its composition of building elements. A long spine organises the plan, and a waved wall screens the utilitarian functions behind and dominates the form. My title “unplugged” refers both to the architectural references to the Sámi tent, the local traditional nomadic dwelling, and to the raw expression of this foreign form in the surrounding visual chaos – a mixture of nature and the haphazard expedient built structures of a small northern community.

Internally, the material qualities give you a lift, materials and colours picking up the shifting light of the seasons. The detailing in places is somewhat out of control – around window- and door openings especially. But the overwhelming impression is of a successful staging of the various functions, with a knowledgeable use of form and materials.

Unplugged
​Einar Dahle
Einar Dahle er sivilarkitekt MNAL og professor ved institutt for arkitektur på AHO.
Unplugged
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Det er eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter.
Artikkel

Hagar i Kautokeino

Av Sunniva Skålnes

Arbeidshagen skal gje plass for å reparera maskiner og kjøretøy, saga opp og lagra vinterveden og gjera andre nødvendige oppgåver.

Hagar i Kautokeino

Arbeidshagane i Kautokeino speglar ulik livsform og ulike behov, og utfordrer det rådande hage-omgrepet og estetikken knytt til det. 

Kautokeino er vidde, reindrift og lang vinter. Det er ikkje kjøkkenhage, prydblomar og velstelte plenar. Slik tenkjer mange, og slik tenkte eg også, før eg kom til bygda.

Det er nærliggjande å tenkja slik. Bygda Guovdageaidnu, eller Kautokeino som den blir kalla på norsk, ligg på Finnmarksvidda, 330 meter over havet og 140 kilometer frå Altafjorden, med lange vintrar og korte somrar. I seg sjølv er dette ikkje noko godt utgangspunkt for hagebruk. I tillegg lever store deler av bygdefolket av reindrift, eller har tilknyting til reindrifta. Den samiske reindrifta i Finnmark er framleis delvis nomadisk, som betyr at dyra vandrar mellom ulike beiteområde gjennom året, med vinterbeite på vidda og sommarbeite ved kysten. Med reinsflokken flyttar også gjetarane og alle som kan, til kysten. 

“Kautokeino er delvis tømd for folk på sommaren. Hage blir ikkje så viktig under slike tilhøve.”

Kautokeino er såleis delvis tømd for folk på sommaren. Hage blir ikkje så viktig under slike tilhøve. Det var dette eg såg første gongen eg kom til Kautokeino, lite med hagar og prydplanter og lita interesse for uterommet. Etter kvart har eg funne hagane, først dei som likna mest på dei eg kjende frå lenger sør i landet, og sidan dei lokale, samiske variantane. 

Hagane i Kautokeino kan grovt delas inn i to hovudtypar: pryd- eller rekreasjonshagen og arbeids-hagen. Desse typane kan lokalt bli omtala som -”norske” og ”samiske” hagar. 

Den ”norske” hagen er pynta, den ”samiske” er ein arbeids- og lagringsplass for alle meahcce-tinga.1 Meahcci, ”utmark” på norsk, omfattar ikkje tomtene eller dei faste buplassane i bygda, men blir lokalt i Kautokeino forstått som ”det landskapet du kommer til når du forlater hjemmet og bygda”, altså det meste av arealet innanfor kommunegrensa. 2 Kautokeinohagen er eit bruksrom og ein base for ferdsel på og hausting av vidda. Store areal på vidda høyrer også med i det som er naturleg å rekna som ein del av det å bu. Meahcce-tinga signaliserer både tilknytting til reindrift og til den sterke haustings- og sjølvbergingskulturen som er levande i Kautokeino. Haustinga kan vera jakt, fangst, fiske, bærplukking eller vedhogst, og til desse syslene trengst det utstyr. Alle meahcce-tinga, som er å sjå på tuna, er såleis bruksting som trengst i det daglege arbeidet. 

Denne artikkelen diskuterer arbeidshagen. Dette fordi den skildrar det lokale levesettet så tydeleg, samstundes som den, i større grad enn prydhagen, utfordrar det rådande hage-omgrepet og estetikken knytt til det.

Flesteparten av hagane i Kautokeino kombinerer trekk frå både arbeidshagen og rekreasjonshagen, med plass til både prydvekstar og snøskuter. 
 

Flesteparten av hagane i Kautokeino kombinerer trekk frå både arbeidshagen og rekreasjonshagen, med plass til både prydvekstar og snøskuter. 

Most gardens in Kautokeino combine features of the work garden and the recreational garden, with room for ornamental plants as well as snowmobiles.

Hage i bufast jordbrukskultur og i nomadisk reindrift

Omgrepet ”hage” beskriv ei innhegning, ein ”gard” eller ein avgrensa plass for dyrking eller beiting, som til dømes blomehage eller hamnehage. Me finn ordet ”hage” eller ”gard” i ulike former i dei nordiske språka og i andre indoeuropeiske språk. Også i samisk, som tilhøyrer den finsk-ugriske språkgruppa, finn me dette ordet. Gárdi, som er i slekt med det norrøne ordet garđr, blir først og fremst brukt om kvea der ein samlar reinflokken for skiljing og merking. Denne innhegninga er gjerne lokalisert på beiteområdet i utmarka, ikkje ved bustaden. Ei liknande lokalisering har også ein annan type gárdi, fangstanlegget med rypesnarar, eller rievssagárdi. Snareanlegget er plassert i område der rypene beitar på fjellbjørka på vinteren. Rievssagárdi er eit gjerde, oftast laga av småbjørk som blir stukke ned i snøen. Inni dette gjerdet festar ein snareløkkjer. Gjerdet blir plassert slik at det skal fanga opp dei beitande fuglane. 

Gárdi blir såleis brukt både om innhegninga, rommet som blir danna av gjerdet, slik som for reinkvea, og om sjølve gjerdet, som i rievssagárdi. Ein tredje type gárdi er lokalisert på tunet og der gjerne tett inntil ein av veggene på bustadhuset. Dette er den vesle, inngjerda blome- eller nyttehagen, som på samisk blir kalla gilvvagárdi.3 Denne hagen er den einaste av desse tre typane som har blitt nytta for å dyrka vekstar. Det som blir dyrka der er gjerne rabarbra, villrips eller staudar, som reinfann eller ballblom. Gilvvagárdi har tradisjonelt høyrt til småbruket og den faste bustaden, og har utgjort ein liten del av uteområdet rundt bustaden. 

Dei ulike hagane ligg i ulik avstand frå bustaden. Ansvaret for dei er også ulikt fordelt. Medan blome- og nyttehagen først og fremst har vore kvinnene sitt ansvar, er reinkvea og rype-snarane i større grad menn sitt domene.

I norsk daglegtale blir ”hage” gjerne brukt om heile bustadtomta.4 I tillegg til blomehage og grønsakåker kan dette vera plen, opphaldsområde, stiar og leikeplassar. Ofte er det den representative hagen med prydvekstar, vakre hekkar og murar som blir trekt fram i diskusjonen om hagar. Å bruka omgrepet ”hage” i samband med uterommet rundt bustaden i Kautokeino, bryt såleis med mange sine førestellingar om hage. Lokalt vil mange, med den representative prydhagen frå fagtidsskrift og media som referanse, tveka med å kalla sin eigen uteplass for ”hage”. Å studera hagen i Kautokeino ut frå estetikk eller planteutval kan gje lite meining. Den vernakulære tradisjonen med si vektlegging av struktur og lokal tilpassing er ein betre inngang.

Arbeidshagen skal gje plass for å reparera maskiner og kjøretøy, saga opp og lagra vinterveden og gjera andre nødvendige oppgåver.
 

Arbeidshagen skal gje plass for å reparera maskiner og kjøretøy, saga opp og lagra vinterveden og gjera andre nødvendige oppgåver.

The work garden provides space for repairing machines and vehicles, cutting and storing wood for winter and other necessary activities. 

Hagetypar i Kautokeino

Hagane i Kautokeino speglar ulik livsform og ulike behov, dei er folkelege eller vernakulære hagetypar. I det ligg mellom anna det at dei er utforma lokalt av eigarane eller brukarane, ikkje av fagfolk. Dei er organiserte ut frå aktuell bruk og behov, og det er brukt lokalt tilgjengelege material for å laga desse hagane.5 Den tradisjonelle hagen kan difor lesast som ein base for produksjon og tilverking av ressursane frå vidda, medan den nyare typen hage i sterkare grad legg vekt på rekreasjon og vakker utforming. Dei to typane, som eg her kallar arbeidshage og rekreasjonshage,6 fortel om to viktige trekk i bruken av og haldningar til bustaden og haustingslandskapet. Samstundes formidlar dei viktige sider av Kautokeino si historie og livsgrunnlag. Flesteparten av hagane er variantar som kombinerer trekk frå begge hovudtypane. 

Uterommet i arbeidshagen gjev rom for mange og ulike arbeidsoppgåver, for produksjon av mat og for stell av reiskap og utstyr. I tillegg er lager- og opphaldsplass for reiskap, kjøretøy, utstyr og dyr viktig. På tunet er det gjerne sett opp fleire uthus og garasje, og det er rydda plass for eit stort parkeringsareal. Enkelte av arbeidshagane er først og fremst dét, ein plass for arbeid og produksjon, medan andre kan ha innslag av eit eller fleire små prydbed eller eit mindre område for rekreasjon, gjerne ein veranda eller ein opphaldsplass ute. 

Rekreasjonshagen er motsetninga til arbeidshagen. Dette uterommet er dels forma av rådande ideal i tida, dels av normer og standardar i den offentlege bustadplanlegginga i Noreg. Rekreasjonshagane er velordna, ryddige og har i mindre grad plass til nyttesysler enn det arbeidshagen har. Viktige trekk i rekreasjonshagen er plen, prydblomar eller -buskar og ein stor opphaldsplass ute, gjerne i form av ein terrasse eller veranda. Det er ofte unge folk med svakare tilknyting til hausting og sjølvberging som har slike hagar. Dette er uterom der det blir lagt større vekt på estetisk utforming og på å skapa plass for opphald og rekreasjon, enn på arbeid og produksjon av mat. Denne hagetypen er i mindretal, men det er ein type det stadig blir fleire av.

Det er eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter.
 

Det er eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter.

It is ­important to be able to access the plateau directly from your home, without having to cross your neighbour’s property.

På veg inn til arbeidshagen

Arbeidshagen er, som namnet seier, ein plass for å arbeida utanomhus. Dei mange og ulike arbeidsoppgåvene som går føre seg på tunet blir ikkje gøymde bort, heller ikkje frå inngangspartiet. Inngangen til hagen og møtet med bustaden er forma først og fremst ut frå praktiske omsyn med ein brei bilveg fram til huset og romsleg med parkeringsplass. Det er viktig å kunna kjøra nært inntil inngangsdøra, gjerne også rundt huset. Å unngå rygging med bil, og ikkje minst, rygging med snøskuter, er eit viktig poeng ved planlegginga av tomta. Folk skal kunna nå fram med kjøretøya både på sommar- og vinterføre for å lossa og lasta utstyr og reiskap eller anna ein treng frå hus og lagerbuer. Det er vidare eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter. Grensar tomta mot eit naturområde, er to vegsamband praktisk, ein bilveg fram til garasjen og skuterløype over friområdet. 

“Dei mange og ulike arbeidsoppgåvene som går føre seg på tunet blir ikkje gøymde bort.”

Arbeidshagen skal gje plass for arbeid og lagring av utstyr og reiskapar. Ei god arbeidsflate er viktig for å kunna reparera maskinar og kjøretøy, saga opp og lagra vinterveden og gjera andre nødvendige oppgåver. 

Å arbeida utan reiskapar og utstyr er uråd, anten dette arbeidet skjer ved bustaden eller i utmarka. Alle meahcce-tinga må lagrast ein stad. Bustadhusa gjev ikkje plass til alt dette. Det er heller ikkje praktisk å lagra vinterklede og skinn inne. Til det er huset for tett. Skuterdressar, sko med oljesøl og alt turutstyr og reiskapar bør ikkje plasseras innomhus. Stabburet i Kautokeino er svaret på dette lagringsbehovet. Det tradisjonelle samiske stabburet er lite, frå 6-8 kvadratmeter og opp til det dobbelte i grunnflate. Folk startar med eitt stabbur, og byggjer fleire ettersom behovet for lagerplass aukar. I motsetnad til bustadhuset har det tradisjonelle stabburet blitt ståande som mønster også for uthus som blir bygde i dag. Materialbruken er noko endra, men storleiken er mykje godt som før, og tradisjonen med mange små, heller enn eitt stort stabbur syntes å halda seg. Tradisjonen har her fått hjelp av lovverket som gjev rom for enklare sakshandsaming for uthus under ein viss storleik.

Uthus er nødvendig, og det er det første bygget som blir sett opp etter bustadhuset. På enkelte tun kan me i tillegg finna uthus som ikkje høyrer til eigarane. Det kan vera utflytta born, ungdom som går på skule andre stader eller familiemedlemmer som ikkje har plass til lager eller uthus ved sitt eige husvære, som plasserer lageret sitt midlertidig på heimetunet. Stundom kan det vera eit eige uthus, andre gonger kan dei låna plass hos foreldra. At buplassen rommar meir enn eigne stabbur, er ikkje noko nytt. Stabburet var den første, faste bygningen til reindriftssamane, slik det har vore i mange andre nomadekulturar.7 Så lenge reindriftssamane ikkje hadde faste bustader eller tomter i bygda, plasserte dei stabbura sine med vinterutstyr, såkalla verddestabbur, hos fastbuande slektningar eller venner. 8 

Stabbur eller uthus er ein kjend og sjølvsagd lagringsplass for alt som kan koma til nytte. Ein annan kjend lagringsplass i samisk tradisjon er luovvi, eit stillas bygt i lette trekonstruksjonar. Stillaset gjev lagringsplass over bakken, slik at ein unngår væte, snø og til ein viss grad skadedyr. Luovvien er mindre vanleg å sjå i dag, men framleis er han å finna i enkelte hagar, det same gjeld garnhjell, eit stativ for å tørka og greia garn og nøter. Lagring skjer også utandørs. Det er ikkje uvanleg å sjå sledar, kjøretøy som snøskuter og fire- og sekshjulingar, syklar, bilar og i enkelte tilfelle båtar bli lagra ute. 9

“Hausting og aktiv bruk av vidda er eit uttrykk for at sjølvbergingshushaldet er levande i Kautokeino.”

Hausting og aktiv bruk av vidda er eit uttrykk for at sjølvbergingshushaldet er levande i Kautokeino. Det viser seg igjen på tunet i dei små tørkebura for kjøt, i røykjelavvoane og i veden som står oppreist til tørking. Den mest utbreidde av desse tre byggverka er tørkeburet, som finst mest på alle tun. Tradisjonelt har dette vore utforma som ein luftig kasse, dekt med netting og plassert på mønet på uthuset eller på veggen til bustadhuset. Inne i kassen blir det salta reinkjøtet hengt opp, høgt plassert for å hindra dyr eller fuglar å forsyna seg. På tun der produksjonen er ekstra stor, kan eitt av stabbura ha blitt bygt som ei luftig tørkebu. Ein enklare type innretning er holga – ein laus, lett bjelke som blir hengd opp under taket på verandaene. Der blir kjøtet hengt opp og dekt av garn eller anna netting. 

Hogging av vinterved syter dei fleste for sjølve. Etter nærare reglar kan alle ta ut ved frå Finnmarkseiendommen (FeFo).10 Vinterveden er synleg i hagane, som vedla eller vedreis, muorraguhpa på tunet. Heile vedstrangar blir stilte opp i lavvoform. Veden tek lite plass, er lett å handtera sjølv etter at snøen legg seg og ”ser ryddig ut,” som mange lokalt uttrykkjer det.

Reindrifta er synleg ved bustaden. Skinn hengjar til tørk på nettinggjerdet rundt beitehagen. 
 

Reindrifta er synleg ved bustaden. Skinn hengjar til tørk på nettinggjerdet rundt beitehagen. 

Reindeer herding leaves its mark on the property. Reindeer hides hang to dry on the wire fences around the garden.

Reindrift i hagen

Tomtene til reindriftsfamiliane er ulike variantar av arbeidshagar. I ein del tilfelle er desse store og lokalisert i gruppe med tilsvarande hagar. Dei kan gjerne kallast ”tun”. Som alle arbeidshagane, ber også desse preg av tette band til utmarka og ressursane der. Det som skil desse hagane frå andre arbeidshagar i Kautokeino, er sjølvsagt den sentrale plassen reinen har. Drifta er synleg til stades ved bustaden i bygda på to måtar: ved at reinsdyr oppheld seg der, eller ved at produkt frå slaktedyra blir tekne hand om og tilverka ved bustaden. Kautokeino er vinterbeiteområde, og beitelandet er på vidda. Når enkeltdyr eller små flokkar med reinsdyr er å sjå ved bustaden, er dei der av to årsaker. Det kan vera svake kalvar som treng ekstra fôring i utsette periodar, eller det er trekkdyr som blir trena og brukt i bygda om vinteren. I dag blir kjørereinen brukt til frakting av turistar innover vidda, eller til kappløp. Oppaling av reinkalvar og trening av kjørerein gjer det nødvendig å ha desse dyra i nærleiken av bustaden. Dette krev igjen kveer, fôringsplassar og beitehagar. 

Fôringa av rein i beitehagen heime har trekk som gjer det naturleg å samanlikna med småbruket og husdyrhaldet der. Eit slikt trekk er bygging av eigne fôringshus og reingammer, ein slags enkle sommarfjøs for reinen.11 Tanken er at kjørereinane kan trekkja inn for å finna ly, først og fremst mot myggplaga, men også mot dårleg ver. 

Beitehagen, som held reinen samla i tider då dyra treng ekstra fôring eller pass, er oftast lokalisert nært tunet, på ein plass det er lett å ha oversikt over frå huset. Slik kan dei som arbeider inne i husa, følgja med og sjå til at det ikkje kjem laushundar eller andre uvelkomne gjester inn i beitehagen. Beitehagane har mange fellestrekk med mellombels kveer på vidda. Dei er lette å endra og flytta etter som behovet endrar seg. 

Reindrifta er synleg ved bustaden ikkje berre gjennom levande dyr, men også gjennom arbeid med produkta frå slaktedyra. Dette arbeidet følgjer dei sesongvise endringane i drifta. Dei mest aktive periodane er i samband med flytting på våren og hausten og under slakteperiodane. Etter jul og framover mot vårvinteren fyllest bustadområda opp med råvarer frå slaktinga. Skinnet skal tørkast for bruk til underlag i lavvoen på fjellturar. Skinna blir spila ut og stifta fast på uthus- og garasjevegger for å hengja der til tørk. Rekk ikkje uthusveggene til, kan nettinggjerdet rundt beitehagen gjera same nytten. Kjøtet frå slaktedyra blir røykt og tørka, og dette skjer ved bustaden. Røykjelavvo og dei mange og ulike innretningane for tørking av reinkjøt pregar bustadområda på denne årstida. Ei kort stund på vårvinteren blir bustadområda fylte opp med ei overdådig mengd med mat som meir enn noko fortel om at bygda ligg midt i eit stort reinbeiteområde. 

Arbeidet i reindrifta skifter med årstidene, arbeidet heime ved bustaden følgjer dei same årstidsvariasjonane. Skinna på veggene og kjøtet i nettingkassane blir tekne ned når dei er tørre og utetemperaturen stig. På sommaren er det ingen skinn å sjå på veggene, ikkje kjøt i tørkekassane, skuteren står tildekt og terrengkjøretøy er i bruk på sommarbeitet ved kysten. Utpå hausten blir igjen tunet til ein driftsplass, men no med andre oppgåver enn dei som gjekk føre seg tidlegare på året.

Vinterveden er synleg i hagane, som vedla eller vedreis på tunet. 
 

Vinterveden er synleg i hagane, som vedla eller vedreis på tunet. 

The stacks of wood for winter are displayed in the garden.

Det vakre og det nyttige

Mange av hagane i Kautokeino bryt sterkt med førestellingane om korleis ein hage skal sjå ut. Desse førestellingane er skapte og formidla gjennom reiser, litteratur og media og hentar ofte eksempel frå store, velutstyrte hageanlegg som nærmast er å likna på parkar. Presentasjonar av hagar frå Nord-Noreg har også hatt ein tendens til å konsentrera seg om ”øvrigheta” sine hageanlegg, hagar der eigarane har hatt ressursar til å henta plantemateriale, kunnskap og inspirasjon utanfrå. Folk flest sine hagar har det vore mindre interesse for. Med dette som bakgrunn er det nærliggjande for mange å stilla spørsmål om kva som eigentleg kan reknast som ”hage”. Lokalt i Kautokeino er reaksjonen den at hage, det er først og fremst den velstelte ”norske” hagen. Enkelte kan strekkja seg så langt som å seia at det vesle staudebedet ved husveggen, gjerne med gjerde rundt, eller potetåkeren i ei lun bakkehelling, kan kallast ”hage”. -Resten av uteplassen rundt husa er tomt eller šillju, tun.

Hagebruk er økonomi og estetikk, det er dyrking av mat og dyrking av det vakre. Denne tankegangen skriv seg frå opplysningstida, seier Magne Bruun: ”Idealet var det velordnete jordbruksland som både var produktivt og rasjonelt, men også estetisk tiltalende.”12 Hagen er ofte ein miniatyr av dette kulturlandskapet. Idealet har vorte utfordra gjennom historia, med periodar der nyttetenkinga rådde grunnen sterkare. I dag har igjen kravet til estetisk utforming av uterommet vunne fram i Noreg, slik det mellom anna kjem til uttrykk i plan- og bygningslova.

Diskusjonen om estetikk er ein diskusjon som ikkje kan lausrivast frå den rådande kulturen denne diskusjonen blir førd i. Ein nomadisk reindriftskultur vil nødvendigvis sjå landskapet og vurdera kva som er vakkert der, på ein annan måte enn bonden på flatbygda. I Kautokeino, med sine sterke reindriftstradisjonar, er det naturleg å ta utgangspunkt i nomaden og utmarksbrukaren sin estetikk. Kva er vakkert i ein kultur som stendig er på flyttefot? Kva blir pynta og dekorert, kor legg ein krefter ned for å skapa det fint rundt seg? Og kva ser praktikaren, småbrukaren og dei som haustar av utmarka på som vakkert? Slik det ordna, produktive jordbrukslandet blir opplevd som estetisk tiltalande for folk i jordbrukskulturar, vil ein bølgjande reinflokk på den tilsynelatande karrige og ukultiverte vidda vera like vakkert for reindriftssamen. Og den luftige leirplassen, fri for mygg og med vidt utsyn over beitelandet, er vakker – utan andre vekstar enn dei som veks vilt. Nomaden har tradisjonelt bore det vakre med seg, og lagt ressursar i å pynta sleden og seletøyet, dekorera vandringsstaven og utsmykka klede og anna utstyr som kan fraktast med frå plass til plass. 

Arbeidshagane er dei som bryt mest med det rådande idealet om god bustandard. Sentrale styresmakter med ansvar for arealplanlegging, har gjennom åra gjeve velmeinte råd om korleis laga gode uteområde og hagar. I ei oppsummering av Husbanken si verksemd gjennom femti år diskuterer sjefsarkitekt Jørgensen det vanskelege omgrepet ”god bustadstandard”. Han slår fast at omgrepet ”god” femner vidt og kan forståast på mange ulike måtar. Visse trekk kan me likevel einast om, skriv han. Eit slikt trekk er eit utemiljø som er ”trivelig og legger forholdene til rette for fellesskap”.13 Kautokeinohagane er trivelege, og, ikkje minst legg dei til rette for fellesskap. Dei er trivelege fordi dei representerer noko kjent for folk, dei gjev plass til det som er viktig: arbeid og foredling av utmarksressursar. Og dei gjev rom for fellesskap gjennom dette arbeidet. Det er likevel ikkje slike hagar som blir synte fram som gode eksempel i Husbanken sine rettleiarar.

Etter jul fyllest bustadområda opp med råvarer frå slaktinga. Kjøtet frå slaktedyra blir røykt og tørka ved ­bustaden.

Etter jul fyllest bustadområda opp med råvarer frå slaktinga. Kjøtet frå slaktedyra blir røykt og tørka ved ­bustaden.

After Christmas, the property is filled with butchered livestock. The meat from the animals is smoked and dried.

Å unngå rygging med bil og snøskuter er eit viktig poeng ved planlegginga av tomta.

Å unngå rygging med bil og snøskuter er eit viktig poeng ved planlegginga av tomta.

Avoiding backing out with a car or snowmobile is important when planning the layout of the property.

Noter
  1. Meahcce-ting, omgrep sett saman av det samiske meahcci- og det norske ordet ting. Ved samanstilling av desse to orda blir i-endinga endra til -e. Eg har vald å bruka denne skrivemåten, då den er i tråd med den lokale uttalinga. Vidare har eg vald å setja ein bindestrek mellom dei to orda meahcci og ting, for slik å gjera ordet lettare å lesa for den som ikkje kjenner samisk. Omgrepet meahcce-ting er vanleg i daglegtalen i Kautokeino.
  2. Schanche 2002, s 163.
  3. Takk til Nils Øyvind Helander for råd og rettleiing i diskusjonen om samiske omgrep.
  4. Eggen 1999, s. 29–30.
  5. Dixon Hunt & Wolschke-Bulmahn 1993, s. 4, Roberts 1996, s. 177.
  6. Dette er spørsmål eg har drøfta i tidlegare forskingsarbeid om bustaden i Kautokeino, sjå mellom anna Skålnes 2003.
  7. Fair 1997, s. 167–177.
  8. Verdde, gjestevenn, den ein bruker å ta inn hos når ein vitjar ein stad, og den som bruker å ta inn hos ein sjølv, ein person som ein elles på ein eller annan måte er særleg knytt til. Sjå Nesheim og Nielsen 1979, vol III s. 752. Verddestabbur, eit omgrep som for stabbura som reindriftssamane lokaliserte hos fastbuande slektningar eller venner. I desse stabbura lagra dei vinterklede, utstyr og reiskap dei ikkje trong ta med seg til kysten.
  9. Firehjuling, terrengmotorsykkel med fire kraftige hjul (det finst også ein variant med seks hjul). Desse syklane er mykje brukt av reindriftsutøverane til gjeting sommarstid og utover hausten til snøen legg seg. Også ”fastbuande” (folk som ikkje driv reindrift) med interesse for utmarksliv brukar denne sykkelen til fiske-, jakt- og bærturar på vidda. Kautokeino kommune har godkjent løypenett for ferdsel med traktor og terrengmotorsykkel på vidda, tilsvarande det som finst for skuterferdsel vinterstid.
  10. Det aller meste av grunnen i Kautokeino er forvalta av Finnmarkseiendommen (FeFo), på vegne av folkesetnaden i Finnmark. Styret for FeFo er sett saman av seks representantar, vald av Finnmark fylkeskommune og Sametinget. Sjå www.FeFo.no. Fem til seks prosent av det samla arealet i Kautokeino kommune er i privat eige. Det store innslaget av felles grunn gjer tilgangen til dette arealet lett for alle i bygda, anten det er for å jakta, fiska, sanke bær eller ferdast ute. Folk flest opplever det også som ein sjølvsagd rett at alle skal kunna bruka og hausta av utmarka og vidda.
  11. Reingamme, gamme eller teltliknande bygningar. Tradisjonelt var gammen bygd med ulike berekonstruksjon av naturvakse tre, og tekt med never og torv. Gammane i dag er ofte bygde av lafta tømmer eller i enkelt bindingsverk. Reingammen skal tena som ly for kjørereinane som i lange tider av året oppheld seg ved bustaden. Reingammen er gjerne mest i bruk på sommaren då dyra treng vern mot mygg, knott og andre insekt som er plagsame for både folk og fe.
  12. Bruun 1999, s. 9.
  13. Jørgensen og Martens 1996, s. 4.
English Summary
Gardens of Kautokeino

Article by Sunniva Skålnes

Kautokeino, in Norway’s northernmost county Finnmark, is all about mountain plateaus, reindeer herding and long winters. You will not find kitchen gardens, ornamental flowers or neatly mowed lawns here. That is the common conception, and it used to be mine as well, before I came to the village, writes Skålnes.

In fact, there are two kinds of gardens in Kautokeino: the decorative recreational garden, similar to the gardens of southern Norway, and the work garden, which houses all the meahcce objects. Meahcce means “utmark”, a Norwegian concept denoting all natural land that is not used for agricultural, industrial or residential purposes. Meahcce objects are items and equipment used in reindeer herding, foraging, hunting, fishing and other means of self-preservation. These gardens serve a different purpose and challenge the prevailing garden terminology and aesthetics. 

Many gardens in Kautokeino combine features of the recreational garden and the work garden. Some mainly serve as parking spaces for snowmobiles and cars, some also contain areas for growing rhubarb, redcurrant or globeflower and tansy. Many of them contain sheds and garages and enclosures for holding animals. It is necessary to be able to easily access the house and other buildings by car. 

Sunniva Skålnes is an architect with a PhD from NTNU. She is head of the Department of cultural heritage, area and -environment at Sametinget.

Hagar i Kautokeino
Sunniva Skålnes
Sunniva Skålnes er utdanna arkitekt med doktergrad frå NTNU. Ho arbeider i dag som avdelingsdirektør i Sametinget, avdeling for kulturminnevern, areal og…les mer
Hagar i Kautokeino
Publisert på nett 25. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
Prosjekt

Kultuvraviesso Guovdageaidnu

BOARCH arkitekter AS, 1981

Kultuvraviesso Guovdageaidnu

Kautokeino kulturbygg / Kautokeino culture center

Arkitekt: BOARCH arkitekter AS

Tildelt Nord-norsk arkitekturpris 1987. Bygget ligger i utkanten av Kautokeino sentrum, i et område med spredt bebyggelse. Det ligger på en flat slette og en delvis bebygd skråning reiser seg bak bygningen. Kautokeino kulturbygg var et av de første større byggeprosjektene som søkte å forholde seg til samisk kultur i det samiske kjerneområdet - å tilpasse seg stedlige forhold, klimatiske og kulturelle. Bygningen samler de viktigste kulturinstitusjonene i Kautokeino: bibliotek, kino og teatersal, Nordisk Samisk Institutt, NRKs lokaler samt diverse aktivitetsrom bl.a. for ungdom. 

Omtale på engelsk ved Goeffrey Broadbent.

Kultuvraviesso Guovdageaidnu
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
1
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
2
Kultuvraviesso Guovdageaidnu
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 1983. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
Prosjekt

Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun

Borgen, Bing Lorentzen og Krishna AS, 1986

Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun

Arkitekt: Borgen, Bing Lorentzen og Krishna AS

Rekonstruert miljø fra Guovdageaidnu / Kautokeino slik det var for ca. 100 år siden, med flere fredede bygninger samt modellbygg av torvgammer og konstruksjoner fra reindrift og utmarksboplasser. Museumsbygget ble åpnet i 1987. Utstillingslokalet er utsmykket av den samiske kunstneren Trygve Lund Guttormsen.

Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
1
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
2
Guovdageainnu gilišillju - Kautokeino bygdetun
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 1990. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok
Prosjekt

Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok

Borgen, Bing Lorentzen og Krishna AS, 1990

Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok

Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok
Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok
Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok
1
Storgamme - Samisk prøvekjøkken, Karasjok
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 1990. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
De samiske samlinger, Karasjok
Prosjekt

De samiske samlinger, Karasjok

Magda Eide Jessen, Vidar Corn Jessen, 1972

De samiske samlinger, Karasjok

Sámiid Vuorká-Dávvirat

Arkitekt: Magda Eide Jessen, Vidar Corn Jessen

Distriktsmuseum for indre Finnmark og spesialmuseum for samisk kultur.

De samiske samlinger, Karasjok
De samiske samlinger, Karasjok
De samiske samlinger, Karasjok
1
De samiske samlinger, Karasjok
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 1972. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Siida, Kautokeino
Prosjekt

Siida, Kautokeino

Magda Eide Jessen, Vidar Corn Jessen

Samenes bygningskultur
Artikkel

Samenes bygningskultur

Av Kjell Borgen