St. Olavs Hospital

Byen i byen

Sykehusgatene knyttet til villabebyggelsen mot nord. Foto:  Ivan Brodey
Artikkel

Det er berre å gå inn

Av Margrethe Aas

St. Olavs Hospital sett fra gangbroen over elva, som fortsetter over i Olav Kyrres gate. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey
Artikler / Plan

Det er berre å gå inn

Yttarst i dalføret låg ein gong nordvendte strender, og potensialet for ein by. Seinare, E6 langs elva, eit Trondheim i det fjerne framom eit bakvendt fjordlys. Åssidene djupt ned, vegen snart på høge brustolpar. Folk og vatn same veg, gjennom omdiskuterte byområder.

Elva samlar bekkar og vassdrag frå høgareliggjande myrer og gårsdagens byger. Via Valøya, langsmed jernbane og turdrag, speglar tette kratt med skjult dyreliv, ein og annan laks. Grip om landskapet, samstundes utsikta til folk som vaknar bak vindauga på Byåsen.

Vegen hektar opp pendlarar og rush, frå nabo-kommunar og bydelar. Passerer Sorgenfri med parkerte bussar og klosshus, nyklipte restareal og pågåande reguleringsplanar. Kor mange skal i framtida ha kontor på fragmenterte Sluppen? Lerkendal stadion, med jubelrop og det høgste hotellet. Avisoppslag om eit nytt og større idrettsbygg yttarst på Øya. Universitetsbyen Gløshaugen ruvar glimtvis mellom trekronene, over Høgskoleparken, med folk og læring som forsiktig kryp lenger ned og inn mot bysentrum. Korleis skal ein campus sjå ut? Lyskryssa blir tettare og tettare, skilta fleire og fleire. I eit glimt, sjukehusområdet. Sikt mot spilebruer og kvitare plassrom, jamnare gesimsar og innsmett av spakare trekroner ved nye bydelsparkar.

Elgeseter gate

E6 blir Elgeseter gate. Ei freidig kløft, eller sjølve limet, alt etter kvar ein er på veg. Eit og anna trehus klamrar seg fast, med trapper ned mellom hekker eller opp langs kjellarmurar til heva hyblar. Langsgåande murbygg med støvete stovevindauge, stikk naser opp under skjørta på smale fortau. Nye kassehus vinkar high-five med gjenteipa butikk-vindauge. Kontorbygg blundar med blinde veggar, rykte om auditorium, laboratorium, forelesningssalar og energisparing. Utklekte studentkollektiv gøymer seg bak støyskjermar eller snur sida til. Vegbreidda flyt ut i store kryss og ein bensinstasjon, medan gløttande jugendgårdar frå ei anna tid tek kråkefot på den planlagte boulevarden.

Dei som vandrar rundt her er lette å gjenkjenne. Dei strenar opp og ned Høgskolebakken eller pakkar seg saman på buss nr. 5 til Dragvoll. Dei har tynne bein, lange hestehalar og like t-skjorter, og spring lette på stien langs elva ein torsdag ettermiddag. Samlar seg i ein kassert sofa på eit solfesta fortau ein fredag kveld. Står bleike og bustete i kø på Seven-eleven ein søndag morgon. Dei bur i det nye Europanbygget eller dei gamle Moholt-blokkene eller på Møllenberg. Eller dei bur nede på Øya, trehus på rekke, stille gapande i ulike nyansar av gult. Hageflekkane framom prega av studiar andre stader; ei lodden plen, ein einsleg prestekrage, flak av maling som fell frå sprokne vindaugsrammer.

Fra Bevegelsessenteret, tegnet av Team St. Olav: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Fra Bevegelsessenteret, tegnet av Team St. Olav: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009.

From the Mobility Centre. Architects: Team St. Olav: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009.

Sjukehuset

Ei avkøyring og ei rundkøyring leikar med retningssansen. Byen løyser seg opp, kvar arm leier til noko eige. Kvar var ein på veg igjen?

Den breiaste gata har dei høgste bygningane og den grønaste midtrabatten. Fortaua opnar for ein forfina promenade inn mot eit ope plassrom. Lys og skuggar leikar seg inn i trekroner, ned mot steinheller og rundt om ein mjukt forma skulptur. Mylderet av dei som berre skal på apoteket ein tur. Eller låne eit toalett. Eller kjøpe ein billig kaffe. Det er berre å gå inn.

“Mylderet av dei som berre skal på apoteket ein tur. Eller kjøpe ein billig kaffe. Det er berre å gå inn.’”

Det er også andre her, uniformerte i kvitt og pastell. Dei sit på benkane og et matpakker og snakkar om kirurgiske inngrep og kvaliteten på helsesko. Så reiser dei seg og går, i retningar som Akuttmottak, Nevro-senter, Blodbank, Kvinnebarn. Dei kjenner dette området. Rett fram og til venstre. På høgre hand. Rundt hjørnet så ser du det. Hallen, videoinstallasjonen, heisen. Korridoren, brua, maleriserien med gult i. Det er berre å gå inn.

Så likevel ikkje. Var det den lågmælte samtalen? Hosta i det fjerne eller skilta med framande ord? Rører folk seg kanskje i eit anna tempo? Eller vibrerer lufta her på ein annan måte, liksom tettpakka av meir komplekse og livsavgjerande kjensler?

Nokon bur i dette nettverket av rutinar, vaktskifter og sengepostar. Nokon navigerer i denne informasjonsflyten, for ei kort eller lengre stund. Andre er ikkje ein av dei, ikkje i dag. Kan flyte gjennom, vidare og forbi.

Sjukehusparken

På eine sida, ei gate og eit gårdsrom. Ein og annan parkert bil, felt av planlagt villgras. På den andre, sett frå ei lita høgde, barna i barnehagen. Kvining av nystarta liv, konkurrerande viljar. Over det neste gjerdet, ein sommarvikar som slynger grasklippartraktoren mellom mjuke former av stein med namn. Inskripsjonar av minner og etterlate sakn. Mellom dette, ein park.

I morgontimar, graset framleis vått etter natta, steinane allereie varme av sola. Ein trost har lagt frå seg eit visittkort av fordøydd blåbær etter eit besøk i bymarka. Ei and siktar seg inn og entrar ein dam i perfekt symmetri med den vesle fossen og vassliljene. Markblomane skiftar nyansar ettersom sesongen endrar seg. Retningssansen vippar om på ein koparstol i ein nesten attgrodd stig.

Ein pilefletta labyrint snevrar seg inn om ein kropp og bladverk. I eit kapsla fokus forsvinn all orientering. Portalen og stolen, dammen og blåklokkene, ein ruin, ein spegel, ein labyrint. Spor av tenkte tankar og hender som forma. Rikdom. Ein flekk av ein park.

Eit kvartal bortanfor ligg bussen og plassen og kantinene att. Rundkøyringa, oppløysinga. Ein sykkelsti gir eit smett fram til ei lita parkstripe, hogd inn mellom fem køyrefelt og ei salsutstilling for bilar. Rekkene av grøne bussar stoppar opp ved raudt lys. Det runde hjørnet til Studentersamfundet er der gata blir brua og byen blir den samansmelta kjernen, i parade mot domen og handelen og kollektivknutepunkta.

Sykehusgatene knyttet til villabebyggelsen mot nord. Foto:  Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Sykehusgatene knyttet til villabebyggelsen mot nord.

The hospital streets are -connected to the surrounding suburbs.

Middelalderbyen

Midtbyen, regionsmålpunktet, med lengre historie og meir av alt. Kinoar og teater, museum og galleri, store institusjonar, smalare butikkar, tettare busetjing, fleire festivalar. Trehus, jugendbygg og paradegater. Aksar som erklærer fondmotiv og store landskapstrekk, fulgt opp i rekker av byggeskikkspenn og symmetrisk kantstein. Funksjonar og målgrupper som flyt kvartalsvis omkring.

Kvartal ein går langsmed, rundt, forbi. Hus ein oppsøkjer enkeltvis. Men kva skjuler seg innom, bak?Mindre kjente gateløp og avlåste portar leier til storkvartala sitt indre. Mellom skakke bakgårdar og smale sidefløyer ligg middelalderbyens veiter og gårdsrom, og trekk himmellys ned til lune og avskjerma bakkeplan.

Sjølv i den delen av byen som flest har kjennskap til, der folk bur tettast og trafikkbiletet er mest komplekst. Sjølv der elv møter kanal og E6 møter raudmala sykkelstiar og varebilar blir dinosauriske fenomen i gågater med solbriller og flygande kaffelokk. I alt som blandar seg saman og blir eitt, sjølv der, finst baksidene som ein eigen kategori. Ikkjestadene. Anten årsaka er privateigedomsrett, logistikkutfordringar, volumpekulasjonar eller blygsel.

Få får sjå brenneslene som blomstrar langs ein øksa panel. Eller kjenne solvarmen oppetter ein svalgang ved ein innparkert grusplass. Høyre fontena i gårdsrommet med formklipte buskar. Eller gå barbeint på den langstrakte grasmatta i kvartalet med dei eldste husa og dei yngste barna.

Kva er eigentleg potensiala, i byens ikkje utstrekte djupn?

Potensielt utstrakte lysforhold

Det nye sjukehusområdet i Trondheim viser at sjølv ein krevjande og samtidig tander institusjon kan integrerast med ein kvardagsleg bylogistikk. At eit område med sine heilt klare målgrupper, kan setje seg i stille respekt utan å bli avvisande for andre. Korleis?

Det kom eit nytt system, eller det er eit gamalt. På eit flyfoto, grå takflater, sirleg deisande inn i rutenettet til eit villastrøk. På bakkeplan, ei iscenesetting av gamle teglhus, djupn og nivå av nye frirom, innslag av dei meir krokete og seigliva trestammane.

Det kom eit nytt lys, eller det er eit gamalt. Eit som kastar seg nedetter glaserte fasadar, smyg seg bortetter gater og spreier seg om hjørne på den andre sida. Der framme, eit stykke bortom, eller nede ved føtene. Det er berre å gå inn. Og det fell inn, i sprikande greiner og bladverk frå nye vinklar, gjennom rake spilar og smale sprosser.

Sikt som strekker seg langt, og litt lengre. Eit nytt gløtt til elva, ein meir interessant snarveg, ein busstopp med blankare rammer. Eller som dveler, i former, materialar og vegetasjon. I noko som kjenst nært, og litt nærare.

Dørene går opp, ein går inn, og det første ein ser er hagen som ligg lenger inn. Skimring i golvflater mellom regnvåt asfalt og blankt gras. Sjå her, alle ikkje enno bygde byområde. Kanskje til og med ein krumbøygd middelalderstruktur, med alle sine gløymde gløtt.

Elva er brei og havna er djup i Trondheim. Men kanskje var det ikkje berre dei praktiske funksjonane som trekte dei første folka hit? Kanskje var det noko anna dei såg. For når sola sig ned i nordvest, kjem ein eigen klang av noko gyldent, som fér oppetter Munkegata og treff Nidarosdomen midt i spiret, før det breier seg utover møner og gesimsar, bortetter elveslynga, oppetter åssidene. Eit urgamalt lys. Og det går inn, der det kan gå inn.

St. Olavs Hospital sett fra gangbroen over elva, som fortsetter over i Olav Kyrres gate. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

St. Olavs Hospital sett fra gangbroen over elva, som fortsetter over i Olav Kyrres gate.

Pedestrian bridge across to St. Olav’s Hospital.

English Summary
Just walk in

By Margrethe Aas

As Margrethe Aas follows the river from the hills out to the Trondheim Fjord, she describes the connections of the hospital to the surrounding urban fabric; a stitching of structures and streets, people and purposes.

From the wide stretches of the Elgeseter gate highway along one side to the timber-panelled suburbia on the other, the city dissoves and reassembles among the hospital buildings. Despite the concentrated bustling of medical staff, all structures are open, everywhere you can just walk in. Have a coffee. Peruse the artworks. Quiet walks among ponds and flowers, openings in the city under the light of a wide sky.

This new light, this new system that the hospital represents, seems to open new ways through the city, says Aas. New openings, where you can just walk in.

Det er berre å gå inn
Margrethe Aas
Margrethe Aas debuterte i 2015 med diktsamlingen Vy. Aas er arkitekt med utdanning fra Nordland kunst- og filmskole og Arkitektskolen Aarhus. Hun…les mer
Det er berre å gå inn
Publisert på nett 02. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.
Artikkel

St. Olavs Hospital

Av Ragnhild Aslaksen

Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.
Artikler / Plan

St. Olavs Hospital

- fra idékonkurranse til bysykehus

Planleggingen og byggingen av St. Olavs Hospital har vært en lang prosess, fra den første bygningen sto ferdig i 1902. Ragnhild Aslaksen oppsummerer arbeidet og prioriteringene fra den siste arkitektkonkurransen og fram til i dag, og beskriver de viktigste strategiske punktene: sentermodellen, kvartalsstrukturen og landskapsgrepene.

St. Olavs Hospital er lokalisert ved en elveslynge tett på Trondheim midtby. Anlegget ligger mellom to boligområder bestående av karakteristiske firemannsboliger mot nord og syd, NTNU-Gløshaugen i øst og Nidelva og Jernbanen i vest. Det eldste hovedbygget er fra 1902. Sentralblokka fra 70-tallet, som nå er revet, lå som en barriere i landskapsrommet, og lukket for visuell kontakt mellom Nidelva og Byåsen i vest og NTNU-Gløshaugen i øst. På begynnelsen av 90-tallet var sykehusområdet preget av en sammensatt bygningsmasse av enkelutbygginger, med nedslitte bygg, uoversiktlighet og lite effektiv logistikk. 

I 1995 gjennomførte derfor Sør-Trøndelag Fylkeskommune en internasjonal idékonkurranse om organisering og utbygging av nytt regionsykehus (RIT) i Trondheim. Forut for konkurransen var det foretatt en rekke vurderinger av lokalisering som resulterte i en tverrpolitisk enighet om å etablere det nye regionssykehuset på den eksisterende sykehustomten på Øya. Trondheim kommunes planavdeling var tidlig ute med samordnet areal- og transportplanlegging, og støttet forslaget om lokalisering nær bykjerne, offentlige transportkorridorer og NTNU- Gløshaugen som det mest allment tilgjengelige og bærekraftige alternativet. 

Seks søkerteam bestående av arkitekter og sykehusplanleggere ble prekvalifisert til å delta i idékonkurransen.1 Konkurranseprogrammet var ikke basert på detaljerte krav til funksjon og dimensjonering, men inviterte til nytenkning og utforsking av ulike scenarier for organisasjonsform og fysisk utviklingsplan for sykehusområdet i et langtidsperspektiv. Hvordan organisere fremtidens pasientorienterte, integrerte universitetssykehus? Og hvordan utnytte og utvikle det eksisterende sykehusområdet og bygningsmassen best mulig? 

Oversiktsperspektiv fra “RIT-LÆKKERT”, vinnerforslaget i konkurransen i 1995.  Foto: Frisk Arkitekter / NAK 333

Oversiktsperspektiv fra “RIT-LÆKKERT”, vinnerforslaget i konkurransen i 1995. 

Perspective from the competition winning project “RIT-LÆKKERT” from 1995.

Foto: Frisk Arkitekter / NAK 333
Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.

Luftfoto av St. Olavs Hospital i 2013.

Aerial view of St. Olav’s Hospital, 2013.

Vinnerprosjekt og bystruktur

Vinnerprosjektet “RIT-LÆKKERT”, av Frisk Arkitekter, transformerte den sentraliserte bygningsstrukturen til et nettverk av kvartaler bundet sammen av broer og kulverter. Kvartalsmønsteret, slik det ble realisert, forlenger den eksisterende vei- og gatestrukturen og binder området sammen. De åpne kvartalene definerer halv-private hager, takhager og atrier til glede for sykehusets brukere og folk flest. Hovedaksen Olav Kyrres gate åpner for visuell kontakt mellom høydedragene i øst og vest, og leder inn til sykehusets sentrale plass der alle publikumsinnganger er lokalisert. Betydelige deler av den eksisterende bygningsmassen er integrert i det nye anlegget, blant annet hovedbygget fra 1902, Kreftbygget (nå del av Gastro-senteret) og Teknisk  sentral (nå del av Forsyningssenteret). 

Sentermodell og bykvartaler

Kvartalsmønsterets oppdeling av sykehusanlegget i enkeltavsnitt la til rette for en organisering av sykehuset i spesialiserte kliniske sentre. “Sentermodellen” var bygget opp av tverrfaglige kliniske enheter som inneholdt de viktigste delfunksjonene i en klynge av beslektede medisinske spesialiteter. Ideen er å minimalisere transportavstander for pasienter og helsepersonell, da pasienten får både diagnostikk og behandling i den enheten der de er innlagt. Organiseringen i spesialistsentre var samtidig en god løsning for Universitetet, som ønsket en fullintegrert universitetsklinikk der legestudenter i sin problembaserte læringsmodell (all undervisning foregår i og nær det kliniske miljø) beveget seg fra senter til senter gjennom studiet. Akutte funksjoner er samlet i et eget senter sammen med kommunens legevakt. Hvert kvartal/ senter har en lik etasjeoppbygging, noe som binder sykehusanlegget sammen horisontalt. Kliniske funksjoner med store haste- og nærhetsbehov er samlet i en “indre ring”, støttefunksjoner med mindre nærhetsbehov er plassert i “ytre ring”. Publikums- og dagfunksjoner er lokalisert i første etasje, inkludert spisesteder og utleielokaler.

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen. Foto: Ivan Brodey

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen.

The planning of St. Olav’s Hospital is built on two main principles: The Centre model for the organisation of the activities, and the urban block structure for the physical organisation.

Foto: Ivan Brodey
Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen. Foto: Ivan Brodey

Planleggingen av St. Olavs Hospital bygger på to hovedprinsipper: Sentermodellen for organiseringen av sykehusets aktiviteter, og kvartalsstrukturen for den fysiske organiseringen.

The planning of St. Olav’s Hospital is built on two main principles: The Centre model for the organisation of the activities, and the urban block structure for the physical organisation.

Foto: Ivan Brodey

Byggetrinn, rive-bygge-drive

Hvordan er det mulig å bygge et nytt sykehus i og ved det gamle, samtidig som sykehuset er i full drift? Sentermodellen og kvartalsmønsteret gjorde det mulig å dele utbyggingen opp i byggetrinn med relativt selvstendige enheter, slik at det gamle sykehuset gradvis kunne byttes ut med nye bygninger. For å få i gang utbyggings- og utskiftningsprosessen ble først halvparten av det nye sykehuset bygget ved siden av det eksisterende sentralanlegget (Byggefase 1 – Nevrosenter, Pasienthotell, Kvinne-Barn-senter og Laboratoriesenter). Flytting til nye bygg frigjorde bygningsmassen mot Nidelva, som ble revet og ga plass til Byggefase 2 (Bevegelsesenteret, rehabilitert 1902-bygg og Forsyningssenteret, Akutten, Hjerte – Lunge senteret og Gastrosenteret). Etter at høyblokka ble revet i 2010 ble ringen sluttet i siste byggetrinn – Kunnskapssenteret og Olav Kyrres plass ble etablert som hjertet i det nye sykehusanlegget. Rivingen av det gamle sykehuset frigjorde store reservearealer i sykehusets randsoner, som er blitt anlagt som grøntområder inn mot tilgrensende boligområder. Planer for videre utvikling er i gang, blant annet et akuttbygg for psykiatri nord på sykehusområdet. 

Fleksibilitet og utviklingsevne

Sykehus er bygningsanlegg som er i kontinuerlig forandring. Utbyggingen i kvartaler har vist seg å tåle store endringer i program, organisering og dimensjonering uten å tape sine kvaliteter eller gjøre det nødvendig med endring av grunnkonseptet. I etterkant av konkurranseutkastet er arealet blitt doblet fra 120 000 kvm til 225 000 kvm, bygningene har i gjennomsnitt fått to etasjer til, funksjoner og funksjonsinndelinger er endret og har byttet plass, byplanen er blitt mer kompakt, antall broer er økt og sykehuset har endret sin organisering og klinikkstruktur flere ganger siden utbyggingen startet. 

“I etterkant av konkurranseutkastet er arealet blitt doblet fra 120 000 kvm til 225 000 kvm.”

Bebyggelsesmønsteret har vært fleksibelt nok til å innarbeide alle disse endringene uten å tape sine kvaliteter. Kvartalsinndelingen har også gjort det enkelt å fordele oppdrag til flere arkitektgrupper.

Landskapsgrepene

Det var et ønske om å videreutvikle konkurranseutkastets intensjon om et kraftfullt landskapsgrep, som kunne stå seg sammen med det kompakte byggeprogrammet og markere sykehuset som grøntområde. Oppdelingen i flere arkitektoppdrag gjorde det hensiktsmessig å engasjere en landskapsarkitekt organisert direkte under byggherren. Etter en omfattende konkurranseprosess ble Asplan Viak engasjert til utforming av sykehusområdet utenfor byggelinjene. Det ble utarbeidet en prinsipplan for landskapsutforming i området, som strakte seg fra prinsipper for utforming av gater og infrastruktur, belysningsplan, bevaring og nyplanting av trær, tilgang for pasienter og publikum til elvekorridoren, rehabilitering av eksisterende sykehuspark til terapeutisk hage og utforming av planens hovedelementer – Olav Kyrres gate med sin dominerende grønne allmenning og Olav Kyrres plass som sentralt offentlig plassrom. I utbyggingen ble gaterom og grøntstruktur som en regel etablert før sykehusbygningene, slik at grøntanleggene var fullt utviklet da de første kliniske sentrene åpnet i 2006 og 2007. 

Godt hjulpet av forskning på dagslys og grøntarealers positive virkning på fysisk og psykisk helse, er grøntarealene og de offentlige uterommene gitt høy prioritet både i utstrekning og utforming.2 

Byplankontorets rolle 

Etter idékonkurransen etablerte Trondheim kommune et eget prosjektapparat for sykehuset som sikret høy faglig kvalitet og et effektivt samarbeid gjennom hele planfasen. Dette var til stor hjelp for prosjektet både med hensyn til kvalitet og fremdrift. Det er ofte vegring mot å lokalisere store sykehusprosjekter nær bykjernene fordi det her er større bindinger i form av eksisterende infrastruktur og bebyggelse, og et mer detaljert planverk. Man frykter at prosessen og prosjektet blir vanskelig å styre under stort økonomisk, funksjonelt og tidsmessig press. Her kan kommunene gjøre en veldig viktig jobb med å legge til rette for sentral lokalisering av store transportintensive prosjekter ved å tilby gode tomtealternativer og et effektivt planarbeid, og planmyndighetene kan være med på å “ta støyten” i gjennomføring av fortettingsprosjekter som ofte er upopulære.

Motstand og stans

Underveis og fram til ferdigstillingen har St. Olav-prosjektet vakt stor interesse internasjonalt, beskjeden interesse nasjonalt og har til tider møtt negativ kritikk og motstand lokalt. Sentermodellen og den sterke pasientorienteringen utfordret sykehusets organisering og hierarki, og ble fra starten av ikke ordentlig forankret i drifts-organisasjonen. Lokaliseringen av sykehuset i byen ble ikke forstått eller kommunisert som et bærekraftig byplangrep, hverken av arkitektstanden, de grønne politiske partiene, eller av det sykehusfaglige miljøet, som var bekymret for ulempene ved samtidig bygging og drift og uheldige føringer for sykehusets interne struktur. Publikum var også bekymret for sykehusets sengekapasitet og mangel på parkeringsplasser i sentrum. 

“Aktiviteten på sykehuset har økt med ca 35% (uten økning i bemanning) siden ferdigstillelsen i 2010.”

Motstanden fikk en foreløpig topp i 2000-2001, da staten overtok sykehusene. Prosjektet ble stoppet i ett år mens det ble utredet en alternativ lokalisering som “makebytte” med eksisterende NTNU-Dragvoll. Utredningen konkluderte med fortsatt sykehuslokalisering på Øya, og byggingen startet for fullt igjen i 2002. Misnøye med både lokalisering og løsninger har primært vært framsatt av Adresse-avisen. Den største kampanjen kom etter fullføringen av byggefase 1 i 2007 og gikk over til sammen 40 helsider.3 Blant annet ble St. Olavs elegante arkitektur, frodige uterom og generøse kunstutsmykking framstilt som et uttrykk for manglende forståelse og prioritering av sykehusets primære funksjonelle behov. Den negative fremstillingen i Adresseavisen førte til flere mytedannelser om prosjektet, men kritikken fikk ingen praktiske konsekvenser i form av offentlige granskninger -eller pålegg. Prosjektet ble gjennomført uten kostnads eller tidsoverskridelser, og St. Olavs Hospital har i dag omdømme som et funksjonelt og økonomisk veldrevet universitetssykehus med mange gode innovative driftsløsninger. Et uttrykk for dette er at aktiviteten på sykehuset har økt med ca 35% (uten økning i bemanning) siden byggefase 2 ble ferdigstilt i 2010. 

Sykehusplanen har gjennom programmering, prosjektering, bygging og drift bevist sin funksjonalitet og fleksibilitet og framstår i 2016 som en karakterfull og levende bydel i Trondheim. 

Sykehuset er blitt en del av byen. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

Sykehuset er blitt en del av byen.

The hospital is a part of the city.

Noter
  1. Prosjektorganisasjonen RIT2000 ved utviklingssjef Asmund Myrbostad og sivilark. Per Bonesmo utformet programmet for idekonkurransen.
  2. Prosjektet Nye St. Olavs Hospital har vært nominert og blitt tildelt flere priser hvor byplan og landskapsarkitektur har spilt en viktig rolle: Trondheim Kommunes byggeskikkspris (2007), Norsk Forms hederspris (2007), Design & Health international Academy Award (2014) – 7 av totalt 10 priser ble tildelt St. Olavs Hospital blant annet pris for beste sykehusprosjekt over 40.000 kvm og beste “salutogenic design”, Bolig- og byplanprisen (2014), Innovasjonsprisen for Universell Utforming – Hovedvinner og kategorivinner Arkitektur og Landskapsarkitektur (2015), “Attraktiv by” Trondheim med St. Olav Hospital (2015)
  3. Se bl.a. Adresseavisen 14.04.2007 s.14-17, 16.04.2007 s.16-17, 20.04.2007 s.14-17 og 30.04.2007 s.12-15.
English Summary
St. Olav’s Hospital – Trondheim University Hospital
From ideas competition to urban hospital

By Ragnhild Aslaksen

St. Olav’s Hospital, founded on its present site in 1902 and extended through many phases through the previous century, was finally reorganised in the mid-1990’s after an ideas competition in 1995. In this article, head architect Ragnhild Aslaksen describes the considerations and processes that led to the innovative organisation that governs the hospital today: a patient-oriented, densely urban university hospital, closely connected with the surrounding city.

St. Olavs Hospital
Ragnhild Aslaksen
Ragnhild Aslaksen er Sjefarkitekt ved Sykehusbygg HF og tidligere Sjefarkitekt i Helsebygg Midt-Norge.
St. Olavs Hospital
Publisert på nett 02. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Olav Kyrres plass. Foto: Ivan Brodey
Prosjekt

St. Olavs Hospital

FRISK Arkitekter AS, Asplan Viak AS, 2013 (siste byggetrinn)

Olav Kyrres plass. Foto: Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey

St. Olavs Hospital

God plass for helse

Helt siden arkitektkonkurransen i 1995 har det vært gater, veier, plasser og parker som binder denne bydelen sammen, og som binder sykehuset til ­resten av byen. Bygg og landskap har vært utviklet parallelt. Resultatet sikret Trondheim prisen for landets mest attraktive by i 2015.


 
Olav Kyrres plass er hjertet i sykehusanlegget. 

Olav Kyrres plass er hjertet i sykehusanlegget. 

Olav Kyrres plass is the hub of the hospital.

 
Over og motstående side: Olav Kyrres plass er hjertet i sykehusanlegget.

Over og motstående side: Olav Kyrres plass er hjertet i sykehusanlegget.

Above and facing page: Olav Kyrres plass is the hub of the hospital.

Gårdshagen i Bevegelsessenteret. Arkitekter for Bevegelsessenteret: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009.

Gårdshagen i Bevegelsessenteret. Arkitekter for Bevegelsessenteret: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009.

Courtyard of the Mobility Centre. Architects for the Mobility Centre: NSW, Medplan, Arstad Arkitekter AS, 2009.

 
Gårdshagen i Laboratoriesenteret. Arkitekter for Laboratoriesenteret: Medplan AS Arkitekter og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS, 2007. Teglgulv av kunstner Edith Lundebrekke.

Gårdshagen i Laboratoriesenteret. Arkitekter for Laboratoriesenteret: Medplan AS Arkitekter og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS, 2007. Teglgulv av kunstner Edith Lundebrekke.

Courtyard of the Laboratory Centre. Architects for the Laboratory Centre: Medplan AS Arkitekter and Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS, 2007. Floor pattern by artist Edith Lundebrekke.

Sykehusparken og 1902-bygget.

Sykehusparken og 1902-bygget.

The Hospital Park and the 1902 building.

 
Fra gårdshagen, Kvinne-barn-senteret.

Fra gårdshagen, Kvinne-barn-senteret.

Courtyard Garden, Women and Children’s Centre.

 
Fra Sykehusparken.

Fra Sykehusparken.

The Hospital Park.

 
Olav Kyrres plass.

Olav Kyrres plass.

Olav Kyrres plass.

 
Kvinne-barn-senteret. Skulptur: Anita Abtahi og Marianne Nilsen.

Kvinne-barn-senteret. Skulptur: Anita Abtahi og Marianne Nilsen.

Women and Children’s Centre. Sculpture by Anita Abtahi and Marianne Nielsen.

St. Olavs Hospital. Illustrasjonsplan.

St. Olavs Hospital. Illustrasjonsplan.

St. Olav's Hospital. Site plan.

Arkitektens beskrivelse

Nye St. Olavs Hospital omfatter ca. 225 000 kvm sykehusbygg innen­for et område på ca. 250 daa. Selve byggeprosjektet har vart fra 1997 til 2015. 

St. Olavs Hospital er bygget som en integrert del av byen, med gater, kvartaler, gårdshager, parker og torg. Bebyggelsesmønsteret løser sykehusets generelle krav til fleksibilitet, lesbarhet, enkel orientering og gode dagslysforhold både ute og inne. Samtidig har sykehuset blitt en populær bydel å oppsøke/gå tur i for byens befolkning.

Det var et miljøvalg å opprett­holde en sentral plassering av sykehuset nært Trondheim sentrum. Universitetssykehuset er regionens største arbeidsplass og tar imot et stort antall pasienter og studenter. Med denne lokaliseringen kan mange gå, sykle og reise kollektivt til jobben. 

Undersøkelser viser at hage og natur har betydning for folks helse. Å sikre kvalitet og frodighet i omgivelsene er derfor ekstra viktig i utformingen av et sykehus. Det ble tidlig laget en formveileder for prosjektet som la stor vekt på betydningen av grønne ute­områder som en viktig ressurs både for pasienter, pårørende, ansatte og beboere i området. 

Landskapet er preget av myke former og rolig linjeføring for å tydeliggjøre kontrasten mot gater og bygg og forsterke koblingen til naturen. De forskjellige gårds­hagene og parkene har en tematisk opparbeiding som gir dem en egen identitet innenfor den overordnede formrammen. Ved utformingen av uteanlegget er det lagt vekt på å skape et variert landskap i menneskelig skala, med ulik grad av intimitet som gir forskjellige muligheter til både aktivitet og ro. 

Olav Kyrres plass

Olav Kyrres plass er byrommet midt i sykehusanlegget, som viser vei til alle bygg.
Olav Kyrres plass måler 120 x 60 meter og er omkranset av høye bygninger. Ønsket har vært å skape en bruksplass med gode muligheter for opphold. ”Øyer”av lave murer for beplantning med integrerte sitteplasser og sykkelparkering utgjør de viktigste elementene i plassutformingen. Rundt ”øyene” er det lagt felt av masikvartsitt som markerer møbleringssoner i gulvet. Feltene letter orienteringen på plassen, samtidig som fargespillet på steinen gir en kvalitet til gulvet. Skulptur og fontene utgjør viktige blikkfang på plassen.

Sykehusparken

Sykehusparken er St. Olavs Hospitals grønne, offentlig tilgjengelige park. Parken er en del av det sentrale parkdraget som går gjennom sykehusområdet fra nord til sør. De opprinnelige elementene fra den romantiske landskapsparken med slyngende stier, gressflater og store gamle trær er videreført i den nye parken. Skjermede rom med sittegrupper, staudehage med gammeldagse stauder, fargesterke former av vårblomstrende løk og festplass/kulturscene er noe av parkens innhold. De kunstneriske utsmykningene med dammen og dens omgivelser, bronsestolene og pilelabyrintene er viktige attraksjoner i anlegget. 

Bevegelsessenteret

Mellom Bevegelsessenteret, det vernede Kjøkkenbygget og 1902-bygget ligger et gårds­rom med tilknytning til Olav Kyrres plass gjennom en åpen foajé­løsning i Bevegelsessenteret. Et mykt formspråk er gjennomgående for landskapsformingen i sykehusanlegget, og dette gårdsrommet utforsker møtet mellom store myke former og presis kvartalsstruktur. Et vannspeil stort nok til å romme en egen øy danner et samlingspunkt i gårds­rommet. Slyngende stier leder ut mot en mer åpen parkdel i øst. 

Laboratoriesenteret

Senteret benyttes til laboratorie­tjenester, forskning og undervisning. Gårdsrommet tilhører huset, men etablerer også kontakt mot hageområdene i sør og gata i nord. Et gjennomgående granittdekke binder inngangsparti, vestibyle og gårdsrom sammen. Gårdsrommet leder fra plassareal med sitteplasser og vannarrangement ved vestibylen i nord til grønne hagearealer i sør. I Kapellhagen danner mange små trær et lunt og skjermende løvtak for den vintergrønne bunnvegetasjonen.

Kvinne-barn-senteret

Sett inne fra senteret skal gårds­hagen og de fire takterrassene gi en frodig og variert opplevelse. Innvendig gulv i 1. etasje har direkte kontakt med gårdshagen. Et stort skrånende felt i midten er fristilt fra veggene. Skråplanet utgjør et stilisert landskap med vann, strand, eng, veg og en trelund øverst i den mest skyggefulle delen. Takterrassene utenfor barneavdelingene er tilrettelagt for opplevelser og lek, mens kvinneavdelingenes takhager har tema ro og avkobling.

English Summary

St. Olav’s Hospital, landscape

Landscape architects: Asplan Viak AS

Built over a period of 15 years, St. Olav’s Hospital today comprises about 225 000 sq.ms. of hospital space set within a 250 hectare site, which includes about 150 hectares of landscaped outdoor areas. The hospital is planned as an integra­ted part of the city, with streets, squares and parks – an organisation that also solves the logistical requirements of flexibility, ease of orientation and good daylight. Locating the hospital so close to the city centre was also a sustainability issue, reducing traffic to a minimum.

The design of the landscape and green areas have been part of the strategy from the beginning, not least in acknowledgement of the value of natural surroundings in the healing process. 

Individual parks have distinct design identities, while the overall landscaping contrasts the built structures and reinforces the urban organisation, making the hospital a popular recreation area for the surrounding city.

A number of architecture firms have been involved in the planning and design of St. Olav’s ­Hospital. See prosjektinformasjon for a complete list.

St. Olavs Hospital
Publisert på nett 15. november 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Nesten som en by
Artikkel

Nesten som en by

Av Erling Dokk Holm

Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS
Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS

Nesten som en by

St. Olavs Hospital representerer en ny måte å tenke sykehus på i Norge, sier Erling Dokk Holm. Det er åpenbart tenkt grundig på de bymessige prinsippene som ligger til grunn for utbyggingen, og det er tenkt godt. Ting flyter, uten å flyte ut.

Jeg sitter på en benk på torget på St. Olavs Hospital i Trondheim. Menneskene haster forbi, og selv om dette ikke er Bakklandet eller Karl Johan, så er det liv – det livet som et sykehus plassert inne i en by både kan skape og speile. Sammenlignet med en tradisjonell norsk bydel er det åpenbart at ikke alle som haster forbi er helt normale byvandrere, men likevel: jeg sammenligner helt spontant St. Olavs med en bydel, ikke med et sykehus. 

Fra Olav Kyrres plass, sentrum i St. Olavs Hospital. Hovedfasaden på plassen er Kunnskapssenteret, tegnet av Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013. Foto: Ivan Brodey

Fra Olav Kyrres plass, sentrum i St. Olavs Hospital. Hovedfasaden på plassen er Kunnskapssenteret, tegnet av Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013.

From Olav Kyrres plass, the heart of St. Olav’s Hospital, with the new Knowledge Centre, designed by Nordic Office of Architecture/Ratio Arkitekter, 2013.

Foto: Ivan Brodey

Det trengte ikke å være slik. Jeg har et ferskt bilde i hodet: Sommeren er over, jeg sitter i en bil på vei gjennom Østfolds rolige landskap. Et sted står det ”Avkjøring til Sentralsykehuset i Østfold”. Det stedet er ikke en by, ikke et tettsted, men et nytt kryss laget ene og alene for å kunne legge en vei fram til et stort nytt sykehus, plassert midt i fylket, men helt isolert fra all annen sivilisasjon. Det kunne blitt slik i Trondheim også. Det er det som er normalen. Men Trondheims store, nye, fine sykehus er ikke bare vellykket for trøndernes del – det representerer en annen måte å tenke på enn det som er gjengs i nesten all annen norsk sykehusbygging.

Lokaliseringen 

Jeg kom meg til St. Olavs Hospital til fots. Akkurat ti minutter fra Olav Trygvason-statuen på torget tar det, og så beveget jeg meg inn i et bygningslandskap som har klare referanser til klassisk kvartalsstruktur; ordet ”sykehus” ligger ikke oppe i den mentale dagen. En slik bydel oppstår ikke av ingenting. Nye bydeler oppstår som regel etter lange politiske kamper eller etter omregulering av døde arealer. Nydalen i Oslo er bygget på ruinene av tekstil- og stål­industri. Aker Brygge på ruinene av et nedlagt verft. St. Olavs Hospital er bygget mest av alt på en idé om at et sykehus ikke trenger å ligge ute på et jorde. Nå er ikke denne nye bydelen egentlig helt ny, den har grodd fram sakte, men svært sikkert. Ikke bare fra byggeprosjektet startet i 2005 og til det stod mer eller mindre ferdig i 2013, men helt tilbake fra 1902, da de syv bygningene i det som den gangen het Nye Trondhjem Sykehus stod ferdig på Øya. Fra 1902 og i årene frem til dagens sykehus ble en realitet, var det stadige utvidelser, og gradvis ble Øya stedet for Trondheims sykehus. Det var ingen selvsagt lokalisering – det så lenge ut til at det nye sentralsykehuset skulle lokaliseres til Dragvoll, et godt stykke utenfor sentrum av byen. Legeforeningen ville det slik, mange av de tunge offentlige aktørene ville det slik. Men kommunen og mange av fylkespolitikerne så Øya som et opplagt valg. Fylkes­politikerne gikk inn i konfliktene og tok i tu med all den motviljen som fantes, ikke minst i Adresse­avisen. Under Stoltenberg 1-regjeringen (2000-2001) ble eierskapet flyttet fra Fylkeskommunen til et sykehusforetak, men heller ikke det gikk bort fra Øya.

Transport og bevegelse

Det som slår meg her jeg sitter på benken, er at det nå er en egen selvsagthet ved lokaliseringen. Det er noe overbevisende i selve utformingen av sykehuset som reduserer lokaliseringskritikken, og gjør at den i dag blir sett på som den eneste riktige. Det er ikke bare fordi den isolert sett er bedre enn Dragvoll – det er noe med selve arkitekturen og byplanen som overbeviser, og noe med det livet som spiller seg ut her. Syklene, for eksempel – jeg har nesten aldri sett så mange sykler på noe sted i dette landet. Selvsagt sykler ikke alle på sykehuset til jobb, men det virker slik. Sykkelen er med sine humane kvaliteter en betydelig indikator på det gode livet, det livet som leves ved hjelp av egen energi og som ikke er basert på at transport av en enkelt sjel får ta en uendelighet av plass. At St. Olavs også er plassert ved en jernbanestasjon – eller rettere sagt at man flyttet stasjonen for å legge den inn til sykehuset – er også overbevisende, selv om det egentlig ikke er synlig. Det som er synlig er menneskenes bevegelsesmønstre – selv når været er elendig, går de ut av bygningene og strener over gater og plasser, selv når de kunne ha valgt regntrygge indre traseer. Det er også synlig det tilnærmet urbane kafélivet som leves her. Om det er pasienter, ansatte eller besøkende som befolker de ulike spisestedene vet jeg ikke, men det ser uansett ut som om det ikke betyr noe. Ting flyter. På en god måte. Nesten som i en by.

Kvartalsstrukturen

Arkitektene har også vært gode. Ikke fordi de har skapt unike, visuelt utagerende og oppsikts­vekkende bygninger, men snarere fordi de har skapt en urban-lignende struktur. De har klart å forene de tekniske og medisinsk-faglige krav som finnes til sykehus, med byplanidealer som er hentet fra de bedre av våre byer. Det er der prestasjonen ligger.

“Arkitektene har klart å forene de tekniske og medisinsk-faglige krav som finnes til sykehus, med by­planidealer som er hentet fra de bedre av våre byer. Det er der prestasjonen ligger.”

Kvartalsstrukturen produserer gode uterom. Noe så enkelt, men ofte totalt neglisjert som siktlinjer er også tatt vare på. Her jeg sitter kan jeg la blikket falle gjennom et landskapsrom som har dette urbane mylderet samtidig som det leder over i en park. Når jeg reiser meg fra benken og går gjennom kvartalene blir opplevelsen av et variert landskap stadig sterkere. Det er mulig at landskapet også har funksjoner av praktisk art, det er mulig at det først og fremst er utformet med tanke på pasientene, men det spiller egentlig ingen rolle akkurat her og nå. Det som fungerer er det som vanligvis fungerer når et landskap er interessant: at det forandres og at det opprettholdes. At det ikke flyter ut, men at det gror fram gjennom de klare grensene det har for sin utfoldelse. 

Når jeg går inn i det som heter “Sykehusparken” er det som å komme inn i et landskapsrom der alle klisjeer om skjønnhet og ro kan benyttes. ”En oase” blir med ett en presis beskrivelse og ikke en utarmet klisjé. For dette er virkelig et nydelig rom, stille, intimt og samtidig raust. Dette svært vakre landskapsrommet er tilsynelatende vilt, tilsynelatende frittgroende, selv om det selvsagt er gjennomtenkt. Landskapsarkitektene fra Asplan Viak har skapt en organisk helhet man ikke finner så mange andre steder i dette landets menneskeskapte parker og plasser.

Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS

Fra Sykehusparken. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS.

From the Hospital Park. Landscape architects: Asplan Viak AS.

Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon AS
Fra Olav Kyrres gate, med skulptur av Kåre Groven. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS. Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon

Fra Olav Kyrres gate, med skulptur av Kåre Groven. Landskapsarkitekter: Asplan Viak AS.

From Olav Kyrres gate with sculpture by Kåre Groven. Landscape ­architects: Asplan Viak AS.

Foto: Stein Risstad Larssen, Røe Kommunikasjon

Kunsten

Inne i bygningene er det lurt å legge til side de mest spente forventningene. Det er kanskje slik det er i moderne, store, offentlige og godt finansierte velferdsstatsbygninger: nøkternt for det meste, fest i det små. Det nøkterne sees både i den gjerrige bruken av prangende materialer, og en arkitektur som premierer det funksjonelle. Festen står kunsten for. Her er Harald Fenn, Josefine Lyche, Per Formo og mange, mange flere. Det er som om St. Olavs delvis er et kunstgalleri.

Fra Kvinne-Barn-senteret, med skulpturen “Taktil” av Gunn Harbitz og fotokunst av Mikkel McAlinden. Arkitekter: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS. Foto: Ivan Brodey

Fra Kvinne-Barn-senteret, med skulpturen “Taktil” av Gunn Harbitz og fotokunst av Mikkel McAlinden. Arkitekter: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS.

From the Women and Children’s Centre, with the sculpture “Taktil” by Gunn Harbitz. The photo on the wall is “Fluen” by Mikkel McAlinden. Architects: Medplan AS og Madsø & Sveen Sivilarkitekter AS.

Foto: Ivan Brodey

Interessante bilder og skulpturer, signert gode kunstnere, preger alle bygningene, og mange av de integrerte kunstverkene bringer frem refleksjon, mikro-stedstilpasset som de er. Like fullt: det kjennes som et savn at man ved et slikt sykehus ikke skaper et større og mer autoritativt kunstprosjekt. Dette sykehuset hadde egnet seg som arena for en eller flere store verk, som kunne ha preget hele stedet og gitt det en enda sterkere identitet. 

Det finnes en rekke eksempler fra det forrige århundret der store offentlige byggeprosjekter nettopp hadde en slik ambisjon, for eksempel Oslo Rådhus, eller regjeringskvartalet. Det er som om vår tid ikke lenger anerkjenner denne måten å veve kunst og arkitektur sammen på, som om det lukter for mye gammel-modernisme av en slik integrert framgangsmåte. Slik burde det ikke være – det grasiøse og humane byplangrepet som kjennetegner St. Olavs åpner nettopp for en slik tyngre og mer insisterende bruk av kunst. 

Det ligger et visst paradoks i forholdet mellom byplangrep, arkitektur og kunstsyn. Byplangrepet og arkitekturen skal lage et sted ut fra et sett retningslinjer som gjør at det kunne ha ligget nesten hvor som helst, her en modifisert versjon av den klassiske europeiske kvartalsstrukturen. Derimot er mange av kunstverkene kontekstuelle og skapt for å ha en spesifikk mening for den avdelingen de er plassert i. Slik sett eksemplifiserer St. Olavs Hospital en velkjent diskurs i norsk arkitektur, og her er kanskje sykehuset på sitt mest tradisjonelle. 

Det gjør imidlertid ingen skade på prosjektet, St. Olavs er et interessant, fint og tiltrekkende sted. Nettopp fordi det er et sted.

English Summary

Almost a city

Appraisal of St. Olav’s Hospital by Erling Dokk Holm

St. Olav’s Hospital represents a unique planning approach in the context of contemporary hospital building in Norway, says Erling Dokk Holm. Where most hospitals are self-sufficient complexes stranded in some lonely field, St. Olav’s is ten minutes on foot from the centre of Trondheim, simply a new quarter of the city, filled with normal city life.

Good architects and land­scape architects have also helped bring this urbanism to fruition, says Dokk Holm. Sight lines and connections at ground level and above are retained, and lead into and through the yards and parks between the buildings, knitting together an attractive urban fabric – almost a city.

Erling Dokk Holm is assistant professor at Kristiania University College.

Nesten som en by
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
Nesten som en by
Publisert på nett 15. november 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
FRIrom – rom for emosjon
Prosjekt

FRIrom – rom for emosjon

Maren Storihle Ødegård, Sunniva Huus Nordbø, 2013

FRIrom – rom for emosjon

FRIrom – rom for emosjon

Rom for følelser

Når følelsene presser på kan det være godt å kunne være for seg selv. Det lille rommet på taket av St. Olavs hospital er et frirom for pårørende.


Frirom står som en selvstendig konstruksjon på taket av Kvinne-barn-senteret på St. Olavs hospital.

Frirom står som en selvstendig konstruksjon på taket av Kvinne-barn-senteret på St. Olavs hospital.

Frirom is an independent structure, erected on the roof of the Women's and Children's Centre at St. Olavs Hospital in Trondheim.

 
Frirom er et sted der pårørende kan trekke seg tilbake og finne ro og trygghet.

Frirom er et sted der pårørende kan trekke seg tilbake og finne ro og trygghet.

Frirom is a space where relatives of hospital patients can withdraw and find peace and quiet.

Frirom er et sted der pårørende kan trekke seg tilbake og finne ro og trygghet.

Frirom er et sted der pårørende kan trekke seg tilbake og finne ro og trygghet.

Frirom is a space where relatives of hospital patients can withdraw and find peace and quiet.

Plan. 1. Benk, 2. Teknisk skap, 3. Hulrom for føringer, 4. Ventilasjon, 5. Nedløp.

Plan. 1. Benk, 2. Teknisk skap, 3. Hulrom for føringer4. Ventilasjon, 5. Nedløp.

Plan. 1. Bench, 2. Service hub 3. Conduit void, 4. Ventilation.

5. Drain.

Arkitektens beskrivelse

Omgivelsene påvirker oss, og de påvirker mennesker i sårbare livssituasjoner i enda større grad. Gjennom sin jobb som trivselssykepleier på Barneklinikken ved St. Olavs Hospital så Mads Bøhle behovet for et sted hvor pårørende kan trekke seg tilbake. Vi fattet interesse for Mads sine tanker, og utviklet FRIrom gjennom vår masteroppgave ved NTNU 2010/2011. FRIrom skal være et godt sted å være, hvor man som pårørende kan finne ro og trygghet i en sårbar situasjon, et sted hvor man kan nyte stillheten og agere uten å begrenses av omgivelsene. Ingen forpliktelser, ingen forventninger, ingen forstyrrelser.

Mer enn et ferdig produkt

Mange dyktige samarbeidspartnere har bidratt til å realisere prosjektet. Designprosessen har blant annet foregått i samspill med potensielle brukere, og gjennom romlige studier med fokus på trygghet og frihet. Hva kan skape trygghet og frihet i romlig forstand? Kan arkitektur endre vår sinnstilstand og hvordan vi ser på tilværelsen? Vi forsøkte å søke tilbake til ”opprinnelige” kvaliteter som lyset, himmelen og naturlige materialer. 

FRIrom er formet som en spiral med et indre sirkulært rom. Formen er ment å omslutte deg og gi deg kontroll over omgivelsene, samtidig som det alltid er en åpen og tydelig vei ut. Lys, form og materialer skaper ulike sekvenser og lager naturlige overganger. Nedfreste skoavtrykk i gulvet og knagger på veggen oppfordrer brukeren til å ta av seg yttertøy, samtidig som det signaliserer at rommet er i bruk. En madrass trukket i ullstoff fyller hele det innerste rommet. Sammen med en stor pute gir den brukeren frihet til å benytte rommet på ulike måter.

FRIrom er universelt utformet med rampe inn til paviljongen, automatisk døråpner og snusirkel for rullestol.

Opplevelsen av FRIrom varierer gjennom døgnet og året. Når det er lyst ute, blir blikket trukket mot himmelen bak det sentrerte overlyset. Når det mørkner, kommer den lysende, bølgende himlingen med 95 lyspunkt sterkere frem, og man får en opplevelse av at romhøyden senkes. I enden av hvert lyspunkt henger en origamitrane. Origami er en gammel japansk kunstform forbundet med lykke og håp. Barn, pårørende og samarbeidspartnere har brettet tranene, som symbol på å plante et håp i FRIrom.

En lydinstallasjon designet av musikkstudenter ved NTNU ligger som et svakt bakteppe i rommet. Det er også mulighet for å spille av egen musikk.

Materialer og konstruksjon

FRIrom er bygd utelukkende i norsk tre, og er produsert på Snekkeriet Verdal. Ved hjelp av en digital modell er treverket frest ut av 50 mm tykke plater av møbellimtre i furu. De 1500 bitene er montert i forbandt oppover i veggen. Hver bue er frest slik at endeveden alltid vender inn mot rommet, noe som skaper en variasjon i veggens uttrykk, hvor ingen felter er like. Overflaten er behandlet med pigmentert bivoks/linolje. Gulv- og takkonstruksjon er frest ut av heltreplater i furu. Paviljongen er isolert med resirkulerbar trefiberisolasjon, som har en varmelagringskapasitet som er det dobbelte av vanlig mineralull. Fasaden er flettet av ospespiler. Osp er værbestandig, gråner fint og er godt egnet til utvendig kledning da den raskt avgir fuktighet.

Utveksling av kunnskap

Som ferske arkitekter har det vært interessant for oss å erfare kunnskapsutvekslingen og samarbeidet med veiledere, tekniske fag og Snekkeriet. En stor del av prosessen har foregått på deres verksteder, hvor materialer og løsninger har blitt testet i full skala. Gjennom disse forsøkene har vi sammen kommet fram til løsninger som både arkitekt og utførende har stor tro på. 

Vi betrakter prosjektet som en prototype under uttesting. Det langsiktige målet er å skaffe økonomi til å få bygd flere FRIrom og utvikle konseptet videre.

FRIrom har vært et lærerikt springbrett for oss som praktiserende arkitekter. Vi ville lage arkitektur som er til å ta på, til å være i og til å oppleve, og som står i kontrast til mange andre opplevelser på et sykehus. Arkitektur som vi håper kan gjøre en forskjell for de menneskene den er tenkt til. 

English Summary
FRIrom – a room for emotion, St. Olav's Hospital, Trondheim

Architects: Maren Storihle Ødegård og Sunniva Huus Nordbø

People in emotionally precarious situations are especially sensitive to their physical surroundings. Nurse Mads Bøhler saw the need for a place at the hospital where family and visitors can retreat and be alone with their thoughts.

FRIrom was developed as a Master’s thesis at the Norwegian University of Science and Technology. It is a small timber structure, built with digitally produced timber elements, insulated externally with recyclable wood fibre mats and clad with braided aspen strips.

The sky lit interior has a wool-covered mattress and one large cushion, and by leaving your coat and shoes at the door you signal to others that the room is in use.

FRIrom – rom for emosjon
Publisert på nett 14. desember 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.